Kollektiverfaringen nærmer seg slutten
Ja, kanskje ikke akkurat med stormskritt, men nok til at det kribler litt i magen.
Om alt går etter planen nå, så blir det flytting i august!
Frem til da må jeg nok jobbe litt med følgende:
- Huske at dopapir ikke bare dukker opp av seg selv. (Jeg ser for meg flere nødsituasjoner i forhold til dette, altså!)
- Lære meg til å dusje igjen uten å måtte rope ut forventet tidsbruk til en eller annen som ALLTID banker på døra og vil vite hvor lenge vedkommende må holde seg.
- Innse at jeg kan legge meg helt uten påminnelser fra min mor. Og at det ikke er nødvendig å forsvare sene kvelder (eller ettermiddager, om du vil…) neste dag.
- Forsyne meg med passelig store porsjoner middag uten at det kommenteres at man virkelig bør spise mer og er man nå engang så sikker på at man ikke er sulten og vil ha bittelittegranne til? Sikker? Helt sikker?
- Innse at jeg klarer å vaske tøy helt på egen hånd uten stadige påminnelser om at nå passer det bra med en klesvask. Skal du ikke vaske tøy nå? Kurven er nesten full. Hvis du bare gir meg kurven, så skal jeg vaske det, jeg. Er du sikker på at jeg ikke skal vaske det for deg? Jeg kan gjøre det, jeg. Det går kjempefort. Kan du ikke bare gi meg den kurven, da?! Jeg skal legge meg snart!
Fra spøk til alvor. Det har vært fint og hyggelig. Og utfordrende. Selvsagt har det det. Det er ikke så greit å leve under samme tak en periode når det er så lenge siden sist, og det er ikke alltid like greit å huske på at datteren din har vokst en sånn ca. 20 år siden sist hun bodde hjemme.
Og siden jeg bruker ganske lang tid på å slå rot noe som helst sted, så vil det nok ta litt tid denne gangen også. Jeg har det med å føle meg rotløs og utilpass inntil jeg har fått “bodd meg inn” et nytt sted. Da vi startet kollektiverfaringen her gikk det ganske greit, siden jeg jo hadde røtter her fra før av. Men en helt ny bolig som jeg aldri har bodd i før. Og et helt nytt nabolag som jeg ikke kjenner. Det er skummelt, det!
Og fint.
Men litt skummelt.
Jeg gleder meg til jul, jeg.
Da er jeg nok ferdig innbodd.
I mellomtiden får jeg nok legge inn en siste, solid innsats for å ta igjen det tapte her frem til vi flytter. Det er dessverre ikke til å legge skjul på at jeg har slurvet i forhold til dette.
Innlegg som kanskje ligner:
- Sin mors stolthet
- Tanker fra en mamma til en annen
- Å flytte hjem til sin mor
- Min mor er bekymret
- Å ta igjen det tapte
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
