Klokinger på nett

Det er lørdag. Man surfer litt på nett. Man leser litt. Og plutselig får man lyst til å rope ut en kjærlighetserklæring til en skribent i en blogg eller i en avis. Risikoen for at vedkommendes kjæreste vil stå på døra di med et balltre blir plutselig en sjanse man er villig til å ta i all iveren som bobler over etter å ha lest noe som nesten fortjener stående applaus.

Ja, det er mulig det bare er meg som har det sånn. Kanskje jeg er rar. Jeg kan leve med det. Ja, med mindre kjæresten med balltreet mister litt for mange hemninger, da.

I dag leste jeg at Høybråten er bekymret for antall unge uføre i dag. Den saken linket videre til en nyhetssak som handler om en eksplosiv økning i antall unge uføre. Man er med andre ord ute med tallmagien sin igjen. Og noen, nærmere bestemt SVs Karin Andersen, har vært så frekke at de påstår at det at vi tar vare på de som faller utenfor på grunn av uførhet er vårt samfunns adelsmerke. Hvordan våger hun?! *skingrestemme*

Kommentarfeltene er som vanlig fyllt av både klokskap, liveserfaringer og ren idioti. Det samme gjelder bloggene som har kommentert temaet.

Men innimellom så finner man gull. Og det gjorde jeg virkelig i dag.

Så dagens kjærlighetserklæring går til

Laila G. Aamodt for denne kronikken 

og

Hjorthen, som er en stor løgner når han påstår at han uttaler seg om ting han ikke har greie på, for dette blogginnlegget

Jeg hÃ¥per flest mulig leser det de skriver. Dette er gull. Virkelig. Og det er forfriskende med litt reell kunnskap og medmenneskelighet i diskusjonen rundt et tema som i altfor stor grad er preget av bullshit i bÃ¥de rølpete og «finsprÃ¥klig» form.

SÃ¥ med verneutstyret pÃ¥ og etter Ã¥ ha forsikret meg om at døren er lÃ¥st i tilfelle noens kjæreste finner frem balltreet…

Hjorthen og Laila, I love you!