I dag leste jeg bloggposten En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser. Et viktig innlegg, i mine øyne.

I den anledning så dukket det visst plutselig opp en kjepphest hos meg også. Den er ikke ny, og slett ikke den eneste jeg har. Men her var den i alle fall.

Jeg forholder meg jo innimellom til pasienter som har personlighetsforstyrrelser gjennom jobben min. Og i den forbindelse har jeg altså noen kjepphester, og en av dem er den jeg vil si noe om nå.

Det er sÃ¥ dønn urettferdig at alt mulig henges pÃ¥ knaggen «personlighetsforstyrrelsen» dersom noen først har fÃ¥tt diagnosen.

Man sykeliggjør liksom hele mennesket og avfeier alle reaksjoner vedkommende mÃ¥tte ha som «feil». Det synes jeg er nitrist. Nei, slett ikke alle i helsevesenet gjør dette. Ofte er arbeidet med og rundt personen med personlighetsforstyrrelse mest preget av faglighet og et ok pasientsyn.

Jeg vil allikevel pÃ¥stÃ¥ at dette er noe man bør være veldig pÃ¥ vakt i forhold til. Kanskje særlig nÃ¥r man jobber med pasienter som er i en sÃ¥pass dÃ¥rlig fase at de er innlagt og det tross alt er bÃ¥de «splitting» og annen manipulering. (Obs! Manipulering her er ikke det samme som det vi omtaler i dagligtale, der det er snakk om en mer ondsinnet mÃ¥te Ã¥ herse med folk pÃ¥. Jeg snakker om manipulering som en «overlevelsesteknikk» og en del av sykdomsbildet.)

Problemet kommer, slik som jeg ser det, nÃ¥r det oppstÃ¥r holdninger der man rett og slett slutter Ã¥ se mennesket og bare ser diagnosen. NÃ¥r man slutter Ã¥ ta folk pÃ¥ alvor. OgsÃ¥ en person med en diagnose trenger Ã¥ tas pÃ¥ alvor. En som har en personlighetsforstyrrelse mÃ¥ fÃ¥ lov til Ã¥ bevege seg innenfor det brede feltet som man ofte kaller «normalen» uten Ã¥ bli diskreditert hele veien.

Latter, grÃ¥t… ja, selv nÃ¥r mennesket er hyggelig, sÃ¥ finnes det noen som bare tenker «personlighetsforstyrrelse». Som forklarer alt et menneske gjør med diagnosen det har. Avfeier det.

Min kjepphest sier som følger:

  • NÃ¥r en innlagt pasient grÃ¥ter er det ikke nødvendigvis for Ã¥ manipulere.
  • NÃ¥r en innlagt pasient er forbannet, sÃ¥ kan det faktisk være en annen grunn til det enn personlighetsforstyrrelsen.
  • Om en pasient klager pÃ¥ ansatte i helsevesenet, sÃ¥ kan det faktisk være at det er grunn til Ã¥ klage og ikke bare «splitting».

Tenk deg selv hvordan det ville ha vært å være dypt fortvilet og så bare møte en kjølig og distansert holdninger fra mennesker som ikke viser noe varme fordi de tror du manipulerer. Og jo mer fortvilet og insisterende du blir, jo mer trekker vedkommende seg unna.

Kanskje er jeg bare en naiv og relativt nyutdannet sykepleier. Kanskje er jeg for fersk i gamet til å forstå. Jeg håper ikke det. Jovisst er jeg relativt fersk. Kanskje også idealistisk. Jeg vet bare ikke om jeg er villig til å gi slipp på idealene mine så lett. Jeg har sett eksempler på særdeles kunnskapsrike og erfarne folk i helsevesenet som fortsatt bærer med seg det pasientsynet jeg tilstreber å bevare hos meg selv. De har slik jeg ser det klart å bevare sine gode kjepphester.

Det vil jeg også.

Jeg har allerede måttet kjempe for dem noen ganger. Ja, jeg tror nemlig at man må kjempe litt for å holde sine kjepphester i live fra tid til annen. Om man bare lar ting skure og gå, så tror jeg man en dag oppdager at de er døde.

En gang under studietiden var jeg i praksis et sted der flere behandlet pasienter på en måte som strider imot det jeg mener er riktig. Jeg snakker om å binde fast en gammel og dement dame i en stol fordi personalet selv skal ha fredagskaffe/vinlotteri og ikke kan passe på så hun ikke faller, og slike ting. Om sovemedisiner og beroligende som bare ble plusset på medisinlista uten at noe ble seponert (tatt vekk).

Av flere medstudenter ble jeg rådet til å bare nikke og smile. For jeg ville vel bestå praksisperioden, ville jeg ikke? Det er skummelt hvor sårbar man er som student i praksis. Som fembarnsmor og student, og med en tidligere avbrutt utdanning bak meg (da jeg fikk et barn som var mye syk som spedbarn, i tiden før Lånekassa hadde stipendregler for dette) som gjorde at jeg måtte bestå alt på første forsøk gjennom hele utdanningen. Gjorde jeg ikke det, forsvant studielånet og da måtte jeg avbryte studiene uansett. Så jeg hadde jo litt å tape også.

Jeg valgte Ã¥ bruke faget. Jeg leste fagbøker, artikler og snakket med kompetente folk jeg kjente som ogsÃ¥ jobbet i helsevesenet. Og sÃ¥ satt jeg der, altsÃ¥. En nervøs og skjelvende student som argumenterte faglig, men fomlete. Som fikk tilsnakk av hjelpepleiere for hver gang legen pÃ¥ grunn av mine observasjoner og videreformidling av disse tok vekk eller reduserte dosen pÃ¥ sovemedisin. «For tenk pÃ¥ nattevakta, da!», var det sure omkvedet.

Hele den praksisperioden var jeg redd for at kontaktpleieren skulle ta igjen med dårlige evalueringer slik at jeg strøk.

Noen medstudenter mente at jeg var dum. Det ville jo vært mye lurere å bare nikke og smile. Få gode evalueringer om hvor positiv og smilende man er.

Jeg valgte noe annet.

For jeg hadde nemlig tatt et valg. Dersom jeg måtte behandle pasienter respektløst, uprofesjonelt og uverdig for å få lov til å bli sykepleier, så var ikke det en pris jeg var villig til å betale. En sånn sykepleier ville jeg ikke bli. Og det å ikke foreta seg noe er også et valg.

Det har ikke forandret seg.

Og rett som det er hender det at jeg leser noe som minner meg på om at det er på tide å mate og stelle kjepphestene mine litt igjen. Eller ihvertfall sjekke om de har det bra. Det er jo ikke alltid jeg er enig i alt som sies, men jeg synes dette regelmessige tilsynet med egne holdninger og verdier er viktig. Så jeg kikker inn til kjepphestene mine. Noen ganger har det vært i grevens tid. Jeg skal ikke påstå noe annet. Det hender jeg leser noe og går i meg selv. Og oppdager at her var det jammen selvkritikk å ta. En kjepphest å vie ekstra omsorg til den kommer seg på bena igjen.

Kjepphestene mine er viktige for meg. Både de faglige og de andre. Det hender jeg forandrer mening om noe underveis, men da bør det være en bevisst prosess. Ikke bare en kjepphest som døde uten at jeg merket det. Noen ganger får jeg også nye kjepphester inn i stallen min.

For meg er kjepphestene mine en viktig del av hvem jeg er som fagperson. Uten dem synes jeg ikke at jeg har noe i helsevesenet å gjøre.

Hvilke kjepphester har du?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...