Kjepphester

I dag leste jeg bloggposten En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser. Et viktig innlegg, i mine øyne.

I den anledning så dukket det visst plutselig opp en kjepphest hos meg også. Den er ikke ny, og slett ikke den eneste jeg har. Men her var den i alle fall.

Jeg forholder meg jo innimellom til pasienter som har personlighetsforstyrrelser gjennom jobben min. Og i den forbindelse har jeg altså noen kjepphester, og en av dem er den jeg vil si noe om nå.

Det er så dønn urettferdig at alt mulig henges på knaggen “personlighetsforstyrrelsen” dersom noen først har fått diagnosen.

Man sykeliggjør liksom hele mennesket og avfeier alle reaksjoner vedkommende måtte ha som “feil”. Det synes jeg er nitrist. Nei, slett ikke alle i helsevesenet gjør dette. Ofte er arbeidet med og rundt personen med personlighetsforstyrrelse mest preget av faglighet og et ok pasientsyn.

Jeg vil allikevel påstå at dette er noe man bør være veldig på vakt i forhold til. Kanskje særlig når man jobber med pasienter som er i en såpass dårlig fase at de er innlagt og det tross alt er både “splitting” og annen manipulering. (Obs! Manipulering her er ikke det samme som det vi omtaler i dagligtale, der det er snakk om en mer ondsinnet måte å herse med folk på. Jeg snakker om manipulering som en “overlevelsesteknikk” og en del av sykdomsbildet.)

Problemet kommer, slik som jeg ser det, når det oppstår holdninger der man rett og slett slutter å se mennesket og bare ser diagnosen. Når man slutter å ta folk på alvor. Også en person med en diagnose trenger å tas på alvor. En som har en personlighetsforstyrrelse må få lov til å bevege seg innenfor det brede feltet som man ofte kaller “normalen” uten å bli diskreditert hele veien.

Latter, gråt… ja, selv når mennesket er hyggelig, så finnes det noen som bare tenker “personlighetsforstyrrelse”. Som forklarer alt et menneske gjør med diagnosen det har. Avfeier det.

Min kjepphest sier som følger:

Tenk deg selv hvordan det ville ha vært å være dypt fortvilet og så bare møte en kjølig og distansert holdninger fra mennesker som ikke viser noe varme fordi de tror du manipulerer. Og jo mer fortvilet og insisterende du blir, jo mer trekker vedkommende seg unna.

Kanskje er jeg bare en naiv og relativt nyutdannet sykepleier. Kanskje er jeg for fersk i gamet til å forstå. Jeg håper ikke det. Jovisst er jeg relativt fersk. Kanskje også idealistisk. Jeg vet bare ikke om jeg er villig til å gi slipp på idealene mine så lett. Jeg har sett eksempler på særdeles kunnskapsrike og erfarne folk i helsevesenet som fortsatt bærer med seg det pasientsynet jeg tilstreber å bevare hos meg selv. De har slik jeg ser det klart å bevare sine gode kjepphester.

Det vil jeg også.

Jeg har allerede måttet kjempe for dem noen ganger. Ja, jeg tror nemlig at man må kjempe litt for å holde sine kjepphester i live fra tid til annen. Om man bare lar ting skure og gå, så tror jeg man en dag oppdager at de er døde.

En gang under studietiden var jeg i praksis et sted der flere behandlet pasienter på en måte som strider imot det jeg mener er riktig. Jeg snakker om å binde fast en gammel og dement dame i en stol fordi personalet selv skal ha fredagskaffe/vinlotteri og ikke kan passe på så hun ikke faller, og slike ting. Om sovemedisiner og beroligende som bare ble plusset på medisinlista uten at noe ble seponert (tatt vekk).

Av flere medstudenter ble jeg rådet til å bare nikke og smile. For jeg ville vel bestå praksisperioden, ville jeg ikke? Det er skummelt hvor sårbar man er som student i praksis. Som fembarnsmor og student, og med en tidligere avbrutt utdanning bak meg (da jeg fikk et barn som var mye syk som spedbarn, i tiden før Lånekassa hadde stipendregler for dette) som gjorde at jeg måtte bestå alt på første forsøk gjennom hele utdanningen. Gjorde jeg ikke det, forsvant studielånet og da måtte jeg avbryte studiene uansett. Så jeg hadde jo litt å tape også.

Jeg valgte å bruke faget. Jeg leste fagbøker, artikler og snakket med kompetente folk jeg kjente som også jobbet i helsevesenet. Og så satt jeg der, altså. En nervøs og skjelvende student som argumenterte faglig, men fomlete. Som fikk tilsnakk av hjelpepleiere for hver gang legen på grunn av mine observasjoner og videreformidling av disse tok vekk eller reduserte dosen på sovemedisin. “For tenk på nattevakta, da!”, var det sure omkvedet.

Hele den praksisperioden var jeg redd for at kontaktpleieren skulle ta igjen med dårlige evalueringer slik at jeg strøk.

Noen medstudenter mente at jeg var dum. Det ville jo vært mye lurere å bare nikke og smile. Få gode evalueringer om hvor positiv og smilende man er.

Jeg valgte noe annet.

For jeg hadde nemlig tatt et valg. Dersom jeg måtte behandle pasienter respektløst, uprofesjonelt og uverdig for å få lov til å bli sykepleier, så var ikke det en pris jeg var villig til å betale. En sånn sykepleier ville jeg ikke bli. Og det å ikke foreta seg noe er også et valg.

Det har ikke forandret seg.

Og rett som det er hender det at jeg leser noe som minner meg på om at det er på tide å mate og stelle kjepphestene mine litt igjen. Eller ihvertfall sjekke om de har det bra. Det er jo ikke alltid jeg er enig i alt som sies, men jeg synes dette regelmessige tilsynet med egne holdninger og verdier er viktig. Så jeg kikker inn til kjepphestene mine. Noen ganger har det vært i grevens tid. Jeg skal ikke påstå noe annet. Det hender jeg leser noe og går i meg selv. Og oppdager at her var det jammen selvkritikk å ta. En kjepphest å vie ekstra omsorg til den kommer seg på bena igjen.

Kjepphestene mine er viktige for meg. Både de faglige og de andre. Det hender jeg forandrer mening om noe underveis, men da bør det være en bevisst prosess. Ikke bare en kjepphest som døde uten at jeg merket det. Noen ganger får jeg også nye kjepphester inn i stallen min.

For meg er kjepphestene mine en viktig del av hvem jeg er som fagperson. Uten dem synes jeg ikke at jeg har noe i helsevesenet å gjøre.

Hvilke kjepphester har du?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

  • http://imadeablogbutyoureadedit.blogspot.com Lars Martin (den forstyrrede)

    Jeg er virkelig overrasket over hvor mye positive reaksjoner jeg har fått for “En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser”, og jeg setter virkelig pris på at det har skapt de ringvirkningene det er har gjort. Personlighetsforstyrrelser er en brutalt misforstått diagnose, og jeg synes det er strålende at det finnes folk som deg som engasjerer seg.

    Ha en gripende aften!

    Stor klem (jepp, jeg tar meg den friheten) fra Lars Martin

  • Lin

    Jeg synes det er utrolig bra gjort av deg å sette fokus på dette, jeg. For jeg tror mange glemmer at det faktisk er mennesker det er snakk om.

    Stor klem tilbake!

    Twitter:

  • http://imadeablogbutyoureadedit.blogspot.com Lars Martin (den forstyrrede)

    Der traff du spikeren på hodet. Dette gjelder egentlig for både “En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser” Og bloggposten jeg skrev om trygdemisbruk.

    Lars Martin (den forstyrrede)’s last blog post..En forstyrret skriver om personlighetsforstyrrelser

  • Lin

    Ja. Det er nettopp det de gjør.
    Jeg husker den dagen et familiemedlem fikk innvilget permanent uføretrygd. Han hadde alltid jobbet mye og hadde nok også knyttet mye identitet til den rollen. Så fikk han en nakkeskade. Ganske alvorlig også, som krevde flere operasjoner etc.

    Den dagen han fikk brevet om at permanent uføretrygd var innvilget, gråt han. Store, fine mannen.

    Jeg vet også om andre som kanskje aldri kom seg ordentlig ut på arbeidsmarkedet, og som hver dag kjenner på den tapte drømmen om et liv de aldri fikk. Som for resten av livet kanskje må være prisgitt et offentlig system og som ikke har den friheten andre har om å “stå på litt ekstra, så ordner det seg”.

    Når fordommene godgjør seg og politikere henger seg på for å sikre neste valgresultat, så rammer de også han jeg kjenner og mange, mange andre som er ærlige og redelige “kunder” i “NAV-banken”. Og som kanskje føler at de ikke får lov til å prøve å være fornøyd med sin livssituasjon, fordi det liksom er fysj-fysj dersom man lærer seg å trives med situasjonen. Det forventes liksom at folk skal skjemmes, lide og holde fast ved drømmen om et yrkesaktivt liv for at andre ikke skal dømme dem så hardt. Har de en god dag, så kan de ikke engang vise det uten å veldig ofte få mistenkeliggjøring i retur.

    Det er en tragisk side av samfunnet vårt, synes jeg.

    Twitter:

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Min kjepphest er at medisinering av psykiske lidelser bør være en siste utvei, og ikke hovedveien, slik det er nå og har vært i de siste 10 – 15 årene.

    Akutt, dersom det ikke lykkes personalet å skape trygghet rundt en agitert pasient: ok. Men jeg tror faktisk jeg ville ha foretrukket beltelegging og en vennlig sjel med tilbud (ikke påpressing!) om en trygg hånd framfor akutt-shoten. Som setter kroppen i en forferdelig vond og ydmykende tilstand (slupsetunge, lekkasjer, uro).

    Og ja: jeg har fått passet mitt påskrevet som manipulerende, splittende og umulig. Heldigvis ikke av alle behandlere, men akkurat denne behandleren greide å drive meg over tålegrensen, og det var nærmest et under at jeg overlevde. Hat er destruktivt, og jeg arbeider med meg selv for å slutte å hate. Venter på den nødvendige roen som må til for å fremme klage uten frådende hat-fraser…

    Titta’s last blog post..Fra svart ørn til rosa elefant (eller omvendt?)

  • Lin

    Jeg vet ikke om jeg er enig i at medisinering bør være aller siste utvei bestandig. Rett og slett fordi det kan være mye lidelse frem til man da avgjør at det er “siste utvei”. Men jeg er veldig for at det ikke skal være det eneste verktøyet man bruker.

    En klok dame jeg jobbet sammen med tidligere fortalte meg at det var gjort undersøkelser om hva pasienter selv i ettertid opplevde som det viktigste for sin tilfriskning. Og da var det nettopp de “små” tingene som personalet hadde gjort for dem som var av størst betydning. Den lille ekstra “servicen” og respekten dette ble gitt med. Det tenker jeg litt på når jeg f.eks. skal hente brødmat eller lignende som en pasient skal ha på rommet. At kanskje man kan gjøre litt ekstra. Det tar ikke allverden med tid å skjære opp noen tomatskiver. Eller kutte opp noen eplebiter. Finne en litt penere tallerken. osv. Yte litt ekstra service.

    Men det er ikke alltid man kan vise det så tydelig heller.

    En foreleser i psykiatri fortalte en gang litt om bl.a. arbeid med barn som hadde blitt hentet av barnevern pga. overgrep og mishandling. Om hvordan man i noen tilfeller ikke kunne vise all den overveldende omsorgen man følte.

    Barna var nemlig så altfor vant til at enhver voksen som viste omsorg eller ga det noe, ville kreve gjengjeld for det. Dermed ble barna utrygge dersom noen kom og skulle overøse dem med all den omsorgen de hadde manglet.

    Og da var disse helt konkrete handlingene en bedre måte. Å stille og rolig plassere en tallerken med mat foran barnet. Hver dag og uten å gjøre så mye utav det. Værsågod.

    Når barnet da etterhvert forsto at ingen krevde motytelser for dette, var denne handlingen liten og uskyldig nok til at barnet kunne begynne å få en liten følelse av tillit til den voksenpersonen. Ikke mye, men bittelitt. Og så jobbet man derfra.

    Når man jobber i psykiatrien, hender det jo at man møter mennesker som slett ikke stoler på noen. Og kanskje aller minst på helsevesenet. Og noen har jo også gode grunner til å ikke stole på folk også. Spesielt pasienter som har opplevd psykiatrien i “gamle dager”. Det nytter ikke å bare insistere på at det er bedre nå. Man må vise. Over tid. Gjenvinne en tillit andre har trampet på.

    I slike tilfeller tenker jeg at det er viktig at man yter service på en måte som ikke virker truende og påtrengende på pasienten også.

    Twitter:

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Da er vi uenige hva angår medisinering.

    Første gang jeg var psykotisk ble medisinen tilbudt meg som et middel til å få hvile. Mulig jeg sov en stund, men da jeg våknet, våknet jeg til en lidelse som var verre enn den jeg hadde i psykose. Senere er jeg blitt tvangsmedisinert, felere ganger, og det har jeg uten unntak opplevd som vonde overgrep.

    Alt det du sier om betydningen av de små tegnene på omsorg, kan jeg skrive under på. Men prisen for å få dem når du er under psykiatrisk helsevern, er ofte at du er snill og gaper og svelger det som blir deg tilbudt av kjemikaler.

    Og er du under psykiatrisk behandling i sykehus, blir sterke affekter av ethvert slag regnet som sykdomssymptomer. Engasjement, latter, tårer og sinne utløser som oftest vurdering av om en er tilstrekkelig medisinert. Mens bølger av latter eller høyrøstet tale fra personalrommet er ‘helt normalt’.

    Og brukermedvirkning er kun gyldig når en som bruker mener det som allerede behandlieren er enig i.

    Å medisinere bort all lidelse ser jeg ikke nødvendigvis på som et gode. Å gå gjennom en lidelse med alle sanser intakt, kan gi vekst og modning.

    Titta’s last blog post..Fra svart ørn til rosa elefant (eller omvendt?)

  • Lin

    Jeg tror vi er mer enige enn det vi tror, jeg.

    Når det gjelder bruk av tvang, så er egentlig loven rimelig klar på at det bør være siste utvei. At pasientens integritet så godt som mulig skal ivaretas. At pasientens subjektive opplevelse av tvangstiltak skal veie tungt i avgjørelsen om hvorvidt man skal gå den veien.

    Kanskje jeg bare har vært veldig heldig med de jeg har jobbet sammen med og det pasientsynet som rådet der. Jeg har jo sett at vi har måttet bruke mye tid på å trygge pasienter som kommer fra andre institusjoner noen ganger. Spesielt da jeg jobbet som nattevakt.

    Når det gjelder pasienter som ikke bare er føyelige, så er det rart hvor stor sans jeg ofte får for dem. Og hvor glad jeg kan bli når jeg ser at det er tæl i et menneske og at h*n tross alt ikke har resignert helt. Når du blir invadert, kontrollert og kanskje også utsatt for uegnede pleiere nå og da, så er resignasjon mange ganger verre enn å reagere. For meg representerer motstanden ofte mer det normale enn det unormale. Selv om formen og styrken på det kanskje kan være litt “unormal”.

    Twitter:

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Både du og dine pasienter er nok heldige. Heldigvis – for det viser at det er mulig å utøve yrket på en måte som ikke krenker integriteten til pasienten.

    Titta’s last blog post..Fra svart ørn til rosa elefant (eller omvendt?)

  • Lin

    Ja, det er fullt mulig. Men allikevel er det en del som starter minst like idealistiske og som ender opp som nærmest “uegnet”.

    Jeg tror det er viktig å ikke tro man selv automatisk er forskånet fra den utviklingen. Slik at man kan være litt på vakt og prøve å unngå det. Jeg tror mye kommer litt an på smitteeffekt. Hvem man vil la seg påvirke av og hvilket språk man har når man snakker om pasienter også.

    Mitt første forbilde i sykepleiesammenheng var en jordmor på barselavdelingen der jeg hadde sommerjobb etter første studieår. Hun hadde ALLTID noe positivt å si om hver eneste pasient. Selv de som av andre ble regnet som “vanskelige”.

    Det gjorde noe med det utgangspunktet man startet vakten med også. Det er viktig å presentere pasienten for kolleger på en ok måte når man gir rapport. Og rapporter og uttalelser bør i grunnen være slik at pasienten selv skulle ha kunnet stå rett ved siden av deg og følge med.

    En psykiatrisk sykepleier jeg jobbet sammen med sa en gang noe veldig lurt. “Du skal skrive hver eneste rapport som om pasienten står rett bak deg og leser.”

    Og det er jo helt riktig.

    Twitter:

  • http://trausken.blogspot.com/ Titta

    Tiltredes, med bifall!

    Titta’s last blog post..Fra svart ørn til rosa elefant (eller omvendt?)

  • http://vicblog-vic.blogspot.com/2008/04/ikke-bare-scientologene.html Victoria

    Utrolig rørende å lese dette blogginnlegget!
    Min kjepphest er at jeg vil at flere fagfolk skal behandle mennesker som mennesker.
    Jeg har noen linker om “personlighetsforstyrrelser” i bloggen min, som bl.a. indikerer at bruken av disse diagnosene ikke er noen naturlov.

  • Lin

    Å se menneskene bak diagnosen er utrolig viktig. En som kurset oss om personlighetsforstyrrelser kom med flere gode eksempler på at de aller fleste kan oppføre seg som om de har en personlighetsforstyrrelse i gitte situasjoner. Som f.eks. når man er i en krise.

    Twitter:

  • http://vicblog-vic.blogspot.com/2008/04/ikke-bare-scientologene.html Victoria

    Bra i alle fall at traumeforskere nå vil komme slike diagnoser til livs!

  • Lin

    Det er veldig bra, ja.
    Jeg tror det er viktig at man ikke er redde for å tenke nytt om gamle sannheter også. De flinkeste fagpersonene jeg kjenner er nettopp slike som evner å rette seg etter nye opplysninger og korrigere kursen uten å tviholde på gamme lærdom og fordommer.

    Twitter:

  • http://psykisk.wordpress.com/2008/10/06/frykter-psykiatrien-f%c3%b8lelser/ Frykter psykiatrien følelser? « ~ psykisk ~

    [...] Kjepphester Kramper [...]

  • Sheeva

    Glad for at det faktisk finnes sykepleiere som tenker på denne måten, og som tør og kjempe for sine kjepphester! Stå på!

  • Lin

    Tusen takk, Sheeva!

    Twitter:

blog comments powered by Disqus