Kjære Internett. Hvordan får dere det til?

Den bloggen jeg skriver er 100% jobbrelatert, og dermed er det ikke så aktuelt å dele ut av mitt privatliv. På bloggen er jeg meg selv, med fullt navn osv. Det som stopper meg er ting jeg gjerne skulle delt med noen, diskutert med noen osv, men som kan virke som krenkende eller å henge ut folk jeg jobber med. Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke være illojal mot arbeidsgiver/arbeidssted. Jeg skal jo fortsette å jobbe der, og selv om svært få av mine kolleger følger bloggen min, vet man jo aldri. Og ja – da blir jeg taus. Og forsøker å tenke som så at jeg ville kanskje ikke diskutert disse tingene over en kopp te heller, og da passer det ikke på en blogg på internett.

Jeg synes det er en fin regel det der med at man kun skal skrive ting man ville sagt i andre offentlige sammenhenger.

Det kan være litt vanskelig noen ganger med tanke på barna. Man vil gjerne dele en eller annen morsom episode – men samtidig ønsker man jo ikke utlevere barnet heller…

Anette {foreldremanualen}’s last blog post..Har morgenstund gull i munn?

Kjenner til dilemmaet, har farmor som bloggleser og hele svigerfamilien på facebook. Og det påvirker meg nok litt, selv om jeg prøver å tenke minst mulig på det. Tenker at de velger selv om de vil lese, er man først på nett så får man tåle litt.

Det har sine fine sider også, det spiller ikke så stor rolle hvor bloggpostene mine skulle havne, tåler farmor det så tåler resten av verden det tenker jeg. (selv om jeg innser at mormor derimot nok hadde fått hjertestopp, det er bra hun ikke har greie på pcer)

Minneapolise’s last blog post..Sondre Olsen VS Virkeligheten (og økonomisk forskning)

Det forklarer dine lange pauser!:-)Vi er alle forskjellige. Enkelte nyter kanskje det å få den oppmerksomheten det er å ha privatlivet med alle dets avskygninger lagt ut til kreti og pleti på nettet. Langt fra alle er slik. Og det skyldes ikke nødvendigvis feighet eller mangel på mot, men rett og slett klok og fornuftig grensesetting og beskyttelse, nettopp fordi man er moden, og kjenner sin egen begrensninger og behov for privatliv!

Så forleden et intervju med Fedon Lindberg. Han fortalte at han i 2003, som følge av suksessen (og alle stormene) følte at han “mistet seg selv” og derfor måtte oppsøke profesjonell hjelp.

Håper du fortsetter denne bloggen din, men hvorfor ikke opprette også ny “anonym” blogg for å skrive av deg frustrasjoner.Bruk alle de positive og negative erfaringene du allerede har fra bloggsfæren. For deg som er så god å skrive tar det nok ikke lang tid før du igjen har en populær og kjent blogg!

Viktor Viktorsen’s last blog post..Advokatfirma BrækhusDege i erstatningssak med ME-syk.

Skjønner precis…. jeg ble straks mye tausere når muttern dukka opp på bloggen min. Ikke så stas å klage over ting man egentlig ikke hadde tenkt å nevne for henne på bloggen. Jeg vurderer en blogg som ingen får vite noe om for ren syting

Personlig skriver jeg ikke så mye for tiden – ikke fordi jeg ikke har lyst, eller noe å skrive om, det er bare overskuddet som mangler. Jeg har aldri vært veldig personlig på bloggen min – det er mest synsing og kjefting (særlig om det offentlige Norge), så jeg har ikke helt denne problemstillingen.

Dog, jeg har tidligere hatt “private” semi-blogger (LiveJournal anyone?) der jeg har skrevet og delt mer personlige ting.

Det er jo fullt mulig å sette ting som “privat”, og kun dele adresse/passord til folk man vil skal lese det, selv om det kanskje går litt imot dette med å skrive ting av seg?

Ellers er det jo alltid en mulighet å opprette en sekundærblogg, uten noen linker til / fra andre prosjekter man styrer med, der man kan utlevere alt og alle anonymt, og dermed ikke trenge å være redd for nærmiljøets reaksjoner.

Personlig lurer jeg litt på å skrive litt mer personlig innimellom, og da kan hende også drite ut både meg og andre i min nærmeste omkrets, dog, så lenge det man forteller er sannhet (altså ikke rykter, sladder o.l.) og kanskje sørger for å anonymisere litt, selv om de nærmeste skjønner hvem som menes, så tror jeg kanskje det kan være greit?

Jeg er for åpenhet, og selv om man følger rådet en annen ga litt lenger oppe, om at man bør velge å kun skrive om ting som man ellers ville bragt opp i lyset i offentlighet, så er det forskjellig fra person til person hva vedkommende ville gjort/sagt offentlig, så det har ikke så veldig stor relevanse.

Jeg har funnet ut at folk flest blir fornærmet/støtt når man forteller noen noe sant om dem, som de helst ikke vil høre. Så…

PoPSiCLe’s last blog post..Latterlige Liza Marklund

Det er ganske betryggende å vite at vi er flere som har grublet litt over dette.

Slik jeg har gjort det tidligere, så har det som regel alltid dukket opp i bloggen til slutt, men da gjerne etter at situasjonen er overstått og ting er mer bearbeidet.

Twitter: FulltHus

-og da pleier det å bli kloke og lesverdige blogginnlegg!

Så langt har jeg aldri lest noe kjedelig her hos deg. Jeg er bare glad for at bloggen din fins, og for at du gir livstegn av og til!

Lykke til med utfordringene livet byr på for tiden!

Titta’s last blog post..Hva er dette, mor?

Jeg har også en liten sperre. jeg klarer ikke utlevere alt siden jeg vet det er mange kjente og kjære som følger meg. Jeg skulle ønske jeg var mer sånn som Rebecca Woolf som blogger på GirlsGoneChild.net, som blogger alt rett fra levra. Men jeg tør ikke. Ikke enda. er så redd for å støte noen. Har lekt med tanken å starte en anonym blogg i stedet for å sensurere meg selv slik… men så langt har det blitt med tanken.

Helene’s last blog post..Uke 26

[...] jeg ble egentlig sittende å tenke litt på hva Lin på Fullt Hus skrev her en dag: Men jeg lurer litt, jeg. På hvordan dere andre der ute får det til. Hvordan kommer dere frem [...]

Jeg har vært taus i nesten to måneder selv, jeg.
Og det er bare delvis på grunn av datatrøbbel.
Men så var det dette med RL-mennesker, da.
Jeg vet at min far ville hatt stor glede av å lese bloggen min, da han er en selværklært lingvist som hadd satt pris på mine forsøksvis velformulerte krumspring (i tillegg til det helt objektive faktum at alt det lillejenta hans foretar seg er rent ut makeløst, selvfølgelig).
Men: Ønsker jeg virkelig min far inne på bloggen min?
Selv i en alder av – vel, 29 og noe, finnes det sider av meg og mitt jeg strengt tatt ikke synes han trenger å vite noe om.
Det er dessuten godt med mitt eget lille fristed …

Jeg skriver når jeg har lyst, og har spesialisert meg på pludring. Riktignok forsøker jeg å legge inn et og anna spark mellom linjene, men de store diskusjonene tar jeg bevisst ikke. Ikke fordi jeg ikke står for noe, men jeg vil ikke sitte her hele tida for å svare på kommentarer. Har et liv utenom og, må vite.
Pludring er dessuten undevurdert. Det er uhøytidlig og kan fint foregå under fullt navn. Målet mitt er å spre litt glede med hverdagsbetraktninger og fotografier. Så får folk synes hva de vil. Jeg er for gammal til å bry meg.