Da jeg var tenåring fikk jeg det plutselig for meg at jeg ville ut og farte litt. Jeg hadde vært bokorm, skolelys og lærerfavoritt i noen år. Det forandret seg i den perioden. Jeg kunne kanskje ha satset på flatfylla, som de fleste andre? Eller hengt utenfor 7-11 kveld etter kveld?

Jeg gjorde noe annet. Jeg reiste avgårde på turné med et omreisende tivoli. Masse moro, elendig betaling og store mengder hardt kroppsarbeid. Jeg har aldri spist så mye til måltidene som jeg gjorde i de månedene. Jeg snakker om svære tallerkener med et berg av mat på. Jeg var skrubbsulten i god tid før hvert måltid, og kokka lagde enormt god mat. Og jeg har aldri vært så slank og fast i fisken. Jeg utviklet en kropp jeg trodde ikke var for mine gener. Rett og slett fordi jeg hadde en jobb som gjorde meg støl hver eneste dag. De første dagene var knalltøffe. Jeg løftet, bar, løp og så ikke ut når vi pakket sammen eller bygget opp karuseller, loddboder og popcornboder. Olje, skitt og grus fra grusbanen vi som regel sto på. Men jeg fikk drømmefiguren den tiden der. Til tross for at vi rett som det var dro på pub etter tivoliets stengetid.

Tivoli

Når tivoliet var åpent var det full fart og man lærte seg fort å håndtere fulle og aggressive folk. Jeg solgte lodd, laget sukkerspinn, styrte barnekaruseller og var «utkaster» på spillehallen. Blant annet. Lille meg, som utkaster, liksom. Mot schvæære, fulle og bråkete menn. Det var da jeg lærte at overbevisning er alt. Du må innbille deg selv at du eier spillehallen og at du kan takle hva det skulle være. Humor er en god hjelp mange ganger, men noen ganger må man bare kikke opp på en skikkelig svær fyr og være streng. I dag skjønner jeg ikke at jeg turte.

En annen ting som man måtte venne seg til var lyd. Var man riktig uheldig sto man i en stakkars popcorn-bod midt mellom to store karuseller som hver spilte sin høye musikk og som hver hadde en karusellfører som satt i kontrollrommet og vrælte «Vill ni åka fooooortaaaaareeeee?!» og «Vill ni åka meeeeeraaaa?!». Da ble man sliten i hodet, da!
(Forresten: Noen ganger gikk karusellen så fort den kunne. Når føreren da spurte om folk ville åka foooortaaaareeee og alle ropte «jaaaa», så skrudde man opp lyden. Det ga folk en følelse av at farten økte.)

Det er nettopp den mikrofonbablingen til karusellføreren som mange av førjulsreklamene minner meg om der de forteller at «Nåååå er nissen klaaaar for enda eeeen juuuul!» eller hva de nå sier. Slitsomt, teit og ganske rart å se på hva nissen mener far skal kjøpe til mor og mor skal kjøpe til barna.

For produktene de drar frem er jo helt vanvittig dyre. «Baaaaaare femniniiiiitttiiiifeeeeem!»

«Vill ni åka foooooortaaaareeee!»

Og så har man de som meg. Som har tatt noen valg her i livet som gjør at det å vasse i penger i samme tempo som reklamefolkene snakker er valgt bort. Til fordel for en stor familie. Til fordel for et studie. Ja, man har rett og slett valgt det bort. Og da virker de produktene og prisnivået som man liksom skal selge i reklamene helt sinnsykt. Og man blir kanskje sittende og lure på «Hvem er disse menneskene som har råd til noe sånt?»

Det er muligens de som forfatteren av dette glimrende innlegget om En annerledes ønskeliste skriver om først og fremst. Han har samlet en flott samling med linker som er vel verdt et besøk.

For selv om man kanskje ikke er av de som kjøper julegaver i prisklassen «femniniiiiitttiiiifeeeeem», så kan man kanskje få til å føre opp en til på listen over årets julegavemottakere? Man trenger ikke å være helt svart/hvit i tankegangen. Det er lov å ha flere tanker i hodet på en gang.

Little women

Og man trenger strengt tatt ikke å la være selv om man ikke har så god råd. Hva med å ta dette gavetipset enda lenger og gi bort tid til frivillig arbeid? Eller å strekke ut en hånd til noen i din nærhet som kunne trengt det? Eller åpne døren for noen som kanskje hadde satt pris på en invitasjon til julemiddagen eller å få komme på besøk i romjula? Sissel har skrevet et tankevekkende innlegg om den ekskluderende julekjærligheten. Kanskje dette er året man kan gjøre noe med det?

En mor jeg vet om hadde valgt følgende julekalender for sine barn. Hver dag skulle de finne frem en leke som de ikke brukte lenger og putte i en stor eske. Da julaften kom, ble esken høytidelig overlevert ved nærmeste asylmottak. Ifølge henne var dette tydeligvis noe som også ble satt pris på av barna. Barn er gode av natur. Det er ikke så rart at dette gjerne faller i smak. Og med på kjøpet får man jo en bonus i form av en liten opprensking i lekekassa.

Så her er altså julegavetipset: Før opp flere på listen din. Flere gjester. Flere mottakere. Flere ikke-kommersielle gjøremål.

Vi har mer enn materiell overflod å dele av.

Juleslede

Dette innlegget er et repriseinnlegg fra desember 2007. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å tipse dere om at Alternativ jul trenger både ekstra folk, gaver og bidrag.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...