I dag har jeg gjort noe vanvittig skummelt.

Etter måneder med søvnløse netter og valgets kvaler har jeg tatt et valg, og i dag har jeg gjennomført det.

Jeg vet ikke helt når det begynte. Jeg var ganske nedpsyket til slutt, i alle fall. Sånn skummelt nedpsyket der man lurer på om man noen gang vil komme opp til overflaten igjen. En morgen våknet jeg opp og kjente med hele meg at jeg ikke ville. Jeg ville rett og slett ikke ha livet mitt. Tankene skremte meg. Denne vissheten om at jeg ikke ville. Og like mye visshet om at jeg måtte. Jeg hadde en livsdom.

Ã… bli skremt kan være en god ting. Det røsker tak i deg og provoserer frem en reaksjon. Min reaksjon? «Ikke søren! SÃ¥nn kan jeg for pokker ikke ha det!» tenkte jeg og sparket fra mot den bunnen jeg endelig hadde truffet etter Ã¥ ha sunket nedover i lang tid. Jeg var sinnaredd. Slik foreldre kan bli nÃ¥r barnet har blitt borte eller holdt pÃ¥ Ã¥ bli pÃ¥kjørt. Guri, sÃ¥ sinnaredd jeg var.

Sinnaredd var det jeg trengte. I sinnaredselen fant jeg krefter jeg var sikker på at jeg ikke hadde. Jeg hadde nemlig sjokkert meg selv med å tenke at jeg misunte de døde familiemedlemmene mine for at de slapp å stå opp til dette livet. En relativt flyktig tanke, men fytti så skremmende når man skjønner hva man nettopp har tenkt!

For meg var dette bunnen. Og sinnaredd som jeg var, fikk den også gjort nytte for seg.  Jeg sparket nemlig ifra mot den og begynte langsomt å bevege meg oppover mot overflaten igjen. Den dagen jeg traff bunnen, var den dagen jeg begynte å svømme opp mot overflaten igjen også.

I dag har jeg sagt opp jobben min. Den faste stillingen som nesten gjorde meg arbeidsufør. Og ser man helt logisk på det så er det nok en dum ting å gjøre. Fast fulltidsstilling. Pensjonspoeng. Økonomi. Og det er da nok av hyggelige folk der også. Det er ny ledelse og nye kolleger.

Men jeg lever ikke bare i logikken. Jeg lever her, jeg. Med hele meg. Med barna som trenger meg her og nå. Jeg lever med et inderlig ønske om å skape meg et liv jeg har lyst til å stå opp til hver dag. Så til tross for en rimelig pulverisert jobbselvtillit som hvisker at jeg nok aldri kommer til å få en annen jobb igjen, valgte jeg å si opp jobben.

Det føles trist å ha sagt opp. En mulighet er tatt av bordet. Håpet om at det skulle gå. At det skulle bli bra og samtidig la seg kombinere med barnas behov og  i det hele tatt. Det er ulempen med å ta et valg. Man velger bort noe.

Det er bare dette med den morgenen jeg traff bunnen. Da resten av livet mitt fortonet seg som en straff og jeg visste at jeg måtte leve det. Den dagen tok jeg et valg. Et valg som styrte valgene fremover. Blant annet dette med å la jobben som nesten kostet meg helsen min gå.

Jeg har nemlig bestemt meg for en ting:

Jeg vil leve livet mitt. Ikke sone det.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Share