Jeg har ventet så lenge. Vært skuffet flere ganger. Lurt på hvorfor jeg ble avvist.

Og nå begynner jeg å kjenne at jeg er så uendelig glad for hvert eneste avslag underveis. For at jeg måtte vente så lenge.

Jeg tror nemlig at den jobben som ventet på meg til slutt kan være drømmejobben. Kollegaene er bare helt nydelige. Vi funker så utrolig godt sammen. Og det er så morsomt å jobbe sammen med folk som er så knalldyktige og samtidig gode på å dele kunnskapen. Det er så gøy å jobbe et sted der man vektlegger fagutvikling i så stor grad.

Teamfølelsen og engasjementet som går på tvers av yrkestittel er helt utrolig der. Ingen overleger, psykiatere eller spesialistpsykologer som lever i en egen boble adskilt fra oss andre.

I går var jeg der og var klar en halvtime før rapporten. Og bare nøt å være på jobben. Jobben min. Bare det å si ordene er helt nydelig.

Jeg forventer ikke et rosenrødt yrkesliv der, altså. Men akkurat nå kan jeg ikke la være å kjenne at jeg nesten er litt forelsket i jobben min. Og tanken på at akkurat denne arbeidsplassen valgte akkurat MEG til en fast stilling uten prøvetid engang, er nesten berusende.

Det er nesten så jeg får lyst til å skrive takkebrev til alle de vikariatene og halvgode jobbene jeg ikke fikk. For at jeg forble jobbsøker lenge nok til å finne denne jobben.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...