Det innså jeg en dag da jeg gikk hjem fra jobb.

Jeg har sluttet å telle. Og det er en god nyhet.

La meg forklare.

Jeg er en teller. Hver gang noe er vanskelig å gjennomføre, så hender det at jeg teller meg gjennom det. Det er en mestringsstrategi. Som da jeg var liten og, akkurat som nå, fikk brekninger av smaken av melk. Hos faren min var det påbudt å drikke melk og jeg måtte altså presse i meg minst 1 glass til frokosten. Så jeg telte. Et svelg for hvert tall. En – to – tre – tre – to – en. Og endelig sette fra meg glasset. To sånne runder var oftest nok for å få unna den forhatte melken. Det hendte jeg telte meg gjennom de første sekundene etterpå også for å konsentrere meg om å ikke kaste opp. Noe sier meg at min far ikke innså at «liker ikke» betød så til de grader ubehag. For han er langt i fra slem. Men tellingen var i alle fall god å ha.

Det samme gjaldt jo trening da jeg ble større. Jeg telte meg gjennom siste innspurten på joggeturen. Og da jeg trente på treningsstudio oppdaget jeg jo at telling ble ganske mye brukt der. Det var forøvrig også der jeg oppdaget at trenere som jukseteller burde fått en ørefik hver gang de gjør det. Ti – ni – åtte – syv- hold – hold – seks – fem – hold – hold… Det er virkelig misbruk av tellingen! Her teller man tross alt ned for å holde ut og så jukseteller de?! Det var opprørende.

I våres, da jeg var i ganske dårlig form fysisk telte jeg også. Enten fordi beina kjennes tunge eller noe rett og slett er kjedelig. Det er ca. 250 skritt fra garderoben min og frem til utgangsdøra til arbeidsplassen. Det er 18 trinn i trappen opp fra garderoben. Det er ca. 300 skritt fra bussholdeplassen til inngangsdøra mi. Jeg har telt dem mange ganger. Noen ganger fordi jeg prøver å holde ut med handleposer i hver hånd også. (50 skritt mellom pausene. 10 i bakken på det bratteste.) Jeg har med andre ord vært min egen skritteller og det har faktisk fungert på sin måte. Sånn apropos ukas skrittelleravsløring. ;)

Så hvorfor har jeg telt? Vel, fordi det rett og slett har handlet om å holde ut noen ganger. Heldigvis har jeg en fastlege som kan berolige med at selv smerter som krever noen dagers sykmelding kan være akseptable og ikke nødvendigvis noe man skal unngå. At når man pusher en kropp hardt til en del bevegelser den ikke er vant til, så hender det at man noen ganger får en og annen senebetennelse og muskelsmerte i begynnelsen. Da er det bare å ta hensyn til det en stund og så prøve igjen. Det var gode nyheter for en som ble bekymret for fremtiden av senebetennelser som ikke ville gi slipp en stund.

Nå kunne jeg kanskje skrive litt mer om senebetennelser, kinker og slike ting. Eller jeg kunne kanskje nevne de 16,5 kiloene som jeg må ha forlagt et sted underveis.

Istedet tenker jeg på akkurat det øyeblikket da det gikk opp for meg at jeg ikke teller lenger på en strekning jeg alltid telte før. På hvor rart det er å plutselig innse at man ikke bare holder ut mens bena kjennes som om de har betongsko på må tvinges opp og frem x antall ganger. Istedet går det av seg selv mens hodet koser seg med helt andre tanker.

Det betyr mye mer enn 16,5. For jeg samler nemlig på øyeblikk nå.

Jeg har hatt mannens «du har blitt smalere»-øyeblikk.

Jeg har hatt «den trange buksa er snart så stor at den er ubrukelig»-øyeblikket.

Jeg har hatt «du må ha gått ned veldig mye»-øyeblikket.

Og nå har jeg altså øyeblikket da jeg innså at jeg har sluttet å telle i en trapp og på en strekning jeg telte for å holde ut før.

Det er mine favorittøyeblikk i hverdagen.

Men jeg må virkelig få somlet meg til å kjøpe noen nye bukser. Før jeg ender opp med «mistet buksa foran alle på jobben»-øyeblikket i samlingen min også. ;)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...