keyboard

Alle disse fæle sjuklingene i landet er et problem. Kjempeproblem. Så stort problem er det faktisk at man må ty til juks med utredningsrapporter som gir et annet virkelighetsbilde for å få deg og meg til å forstå, virkelig F-O-R-S-T-Å, hvor ille det er.  (abre har skrevet godt om dette her)

Og selv om man jo selvsagt er en empatisk politiker hvis hjerte blør for de som er dårligere stilt enn seg selv, kan man på ingen måte ta noen hensyn til at det kanskje er bittelitt lite fair å male et mindre hyggelig bilde av en gruppe som allerede blir uglesett for noe de visstnok ikke kan noe for. Ja, det blødende hjertet ser faktisk ut til å få rene styrtblødningen under tv-studiolysene. Heldigvis har man jo andre arenaer som effektivt ser ut til å stoppe blødningen. Som settinger der gode intensjoner skal omdannes til vedtak.

Siden man nå en gang har bestemt seg for at det er krise av den eksplosive sorten (og fagfolk snart må slutte å motsi politikere som vet best) passer det fint å innføre noen «smør på flesk»-ordninger. Vi har jo så dårlig råd at vi må gi pensjonister anledning til å få dagpenger, AAP o.l. i tillegg til full pensjon fra 2011. Det passer jo bra nå som vi tross alt er nødt til å kutte uførestønader for de som ikke har noe annet valg enn å godta det de får.

Nå skal jeg fortelle noe som det forhåpentligvis er i alle fall noen politikere som er mottakelig for å høre.

Hvis det skulle være slik at det faktisk er et ekte blødende hjerte der inne. Ikke bare et som blør under medienes rampelys, men som faktisk vil noe. Da har jeg en løsning som kan gjøre velferdsutgiftene litt mindre uten at dere må ta fra de som allerede har lite. Ja, NAV-folk kan også høre etter, men siden det tross alt er politikernes rammer dere har å forholde dere til når dere skal møte enkeltpersoner som trenger hjelp snakker jeg først og fremst til dem.

Først: Noen er ikke alle. Dette er ikke noe det funker å gjøre i forhold til alle. Men noen kan faktisk bli noen kroner spart det også.

Dere skjønner; Verden har forandret seg. Det som før måtte til for å kunne jobbe er ikke nødvendigvis det samme. Og her tror jeg man faktisk kan hente både penger og livskvalitet.

Blant alle de som kanskje ikke kan dra til en arbeidsplass og jobbe finnes det nemlig folk som kunne få til noe allikevel om ting så litt annerledes ut. Og mens dere prater om inkluderende arbeidsliv som om det var den eneste løsningen, er det noen som har kommet med noen lure tanker som fortjener litt oppmerksomhet.

Du skjønner; dersom man skaper sin egen arbeidsplass og skreddersyr den rundt egne behov og utfordringer så har man i en del tilfeller ekstremt gode muligheter for å skape den tilrettelagte og inkluderende arbeidsplassen man nå ser til bedriftene etter. Kanskje ikke 100% stilling i alle tilfeller, men en deltidsstilling hjelper jo på det også. Ikke bare på felleskassa, men på livskvaliteten til den enkelte. Og her kan dere bli bedre.

Slik det er per i dag er det å prøve å skape sin egen, tilrettelagte jobb et enormt risikoprosjekt. Og er det noe man trenger når helsa svikter og det ikke akkurat kryr av alternativer, så er det trygghet. Min påstand er faktisk at de «slabbedaskene» man skuler mistenksomt mot fordi de vil jobbe litt, men er opptatt av hvor mye man kan jobbe før man mister trygden ofte ikke er redd for å tape kroner og øre. De frykter tap av tryggheten som de med smertelig erfaring har lært at de er pokka nødt til å ha i bunnen. Men nok om det.

Peter Andre Jensen, mannen bak Giktbloggen, sier det veldig godt:

For mange uføre er det slett ikke noe krav om å få drive en virksomhet med flere millioner i omsetning eller hundrevis av ansatte. Mange uføre ønsker kanskje bare å ha noe fornuftig å holde på med i alle fall en liten del av dagen. Jeg vet dette veldig godt, for jeg har dusinvis av kunder som lider av ulike sykdommer som har ført dem ut i passiv uføretrygd. Hvis bare NAV hadde stilt opp med litt av sin kompetanse, og kanskje hjulpet noen av disse bittelitt på vei, så kunne de – i steden for å heve passiv uføretrygd – kanskje vært konsulenter, foredragsholdere, forfattere, fotografer eller noe annet kreativt noe. Kanskje ikke 100%, men kanskje 20 prosent. Kanskje 30 prosent. Ja, kanskje noen til og med klarer opp til femti prosent.

Fra Omtalt i E24

Greia er altså at samtidig som det visstnok er stort behov for kutt i ytelsene til en gruppe, så er det også et betydelig potensiale for i alle fall en del av dem som nå spennes ben under av de samme politikere som gråter krokodilletårer i media over å «måtte» gjøre livet vanskelig for folk.

Men ta et øyeblikk og bli med meg på en liten dagdrøm. Kanskje er det urealistisk, kanskje ikke. Bli med allikevel.

For tenk om vi kunne kutte i trygdeutgiftene ved å legge bedre til rette for at de som vil og makter, kunne ha fungert helt eller delvis som selvstendig næringsdrivende? Tenk om man gjorde alternativet «skap din egen tilrettelagte arbeidsplass» til noe annet enn galemattiasprosjekter med altfor stor risiko? Da kunne man jo både utløst verdiskapning, økt livskvalitet og realisert drømmer, samtidig som man kunne skjerme de som trenger ytelsene slik de er i dag. Eller økte ytelser. Tenk om vi kan forandre retning istedet for å bare henge på nødbremsen?

Tenk om det var et NAV som istedet for å mistenkeliggjøre en blogger for at hun kan blogge når hun er syk kunne sett at bloggeren er knallgod på å tegne og se mulighetene der? Tenk om de kunne hjelpe uføretrygdede Hege som elsker å strikke til å oppfylle drømmen om å åpne nettbutikk der hun solgte ullbukser, strikkepinner, strikkemønstre uten at hun mistet tryggheten hun er avhengig av å ha?

Så her er mitt forslag: Se menneskene. Se mulighetene.  Tilpass dere dagens forhold og kast dere over mulighetene til å spare penger og være medmenneskelige i samme slengen.

En annen tilnærming til både folk med helseutfordringer og selvstendig næringsdrivende, i noen tilfeller også mulighetene for å se det i sammenheng, kan faktisk gjøre store ting for AS Norge.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...