Dette innlegget har summet litt i bakhodet en god stund nå. Kanskje fordi jeg sliter med å finne ordene. Eller kanskje fordi ordene blir for klissete og rare. Jeg tar allikevel sjansen på å skrive det ned. Dere får heller bære over med meg.

For jeg har så lyst til å si noe om hva slags mennesker jeg ferdes blant når jeg er på jobb. Jeg får så lyst til å fortelle litt om hvordan de egentlig er, mange av de uglesette i samfunnet vårt.

For faktum er dette: Jeg jobber blant helter.

Aldri har jeg møtt så mange flotte, kreative og fantastiske folk som jeg har etter at jeg begynte å jobbe i psykiatrien. Aldri har jeg blitt så overveldet av beundring for hva mennesker holder ut og noen ganger også overvinner.

Joda. På lønningslippen min står det riktignok at det er jeg som jobber når vi møtes der. Men de som jobber hardest, det er menneskene som er innlagt. Jeg kan si at jeg tilrettelegger, hjelper og kanskje også tjener. Men den tøffeste, tyngste og vanskeligste jobben? Den står pasientene selv for.

Det er kanskje også derfor at jeg blir så frustrert når jeg er vitne til de fordommene og den dårlige behandlingene disse menneskene ofte får i samfunnet. For det er ikke bare veldig ufortjent. Det er regelrett feil. Synet på disse menneskene og fordommene de møtes med er rett og slett feil.

I min jobb har jeg hørt de utroligste livshistorier. I hodet mitt lever fortsatt en del setninger som har festet seg fordi de gjorde sÃ¥ inntrykk da de stillferdig ble uttalt i et anonymt pasientrom. Noen ganger tar jeg meg selv i Ã¥ bli forundret over hvor mye et menneske kan tÃ¥le. Ikke bare pÃ¥ den mÃ¥ten at man er sterk. Det Ã¥ klare Ã¥ være «svak» og be om hjelp krever ogsÃ¥ styrke. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det samme.

Jeg vasser i helter.

Jeg blir stadig vekk imponert.

Og faktum er at det er utrolig mange likandes folk man treffer i psykiatrien. Mennesker med humor, varme, kreativitet, klokskap, fantasi, engasjement og medmenneskelighet av den typen som kanskje har vokst frem under egne, vanskelige livserfaringer?

Jeg kan kanskje ikke snakke om mennesker som imponerer meg innen psykiatrien uten å også nevne pårørende. Det er ikke lett å være pårørende bestandig heller, men mange av dem gjør enormt mye for menneskene de er glade i.

Jeg har ogsÃ¥ noen falne helter som tankene gÃ¥r til innimellom. De følger meg videre. Minner om ganger vi lo sammen, ganger vi «kranglet» og alle de gangene de reiste seg igjen og igjen etter tøffe tilbakeslag. Kanskje burde jeg ha gjort noe mer. Jeg vet at jeg gjorde sÃ¥ godt jeg kunne.

Da jeg begynte i min praksisperiode i psykiatrien under studietiden og fikk vite at jeg skulle ha praksis på lukket, akuttpsykiatrisk avdeling må jeg innrømme at jeg var litt redd. Jeg syntes det hørtes skummelt ut. Og riktignok, det var jo episoder som viste nytten av den alarmen man alltid bærer på seg når man er der. Det er ikke helt ufarlig bestandig.

Da vi skulle ha vÃ¥r første veiledningstime husker jeg at vi studentene pratet litt om det. Om hvordan normaliteten hadde overrasket oss. «De er jo akkurat som oss», husker jeg at en medstudent sa. Vi var ikke helt forberedt pÃ¥ det. NÃ¥ i ettertid har jeg lurt litt pÃ¥ hva i all verden vi egentlig forventet. Normalitet var det i alle fall ikke.

Siden dengang har jeg tenkt på andre ting jeg ikke var forberedt på heller.

Som den stadig voksende ydmykheten og respekten jeg får for disse menneskene som tilfeldigvis også er pasienter innen psykiatrien. Eller hvor mye jeg lærer av disse menneskene som ofte har mer livsvisdom enn jeg noen gang vil få, om jeg så går på selvutviklingskurs resten av mitt liv. Eller følelsen av å være privilegert som får lov til å møte disse folkene.

Jeg jobber blant helter.

Det er sikkert.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...