Her er to fakta:

  1. Jeg er nyoperert.
  2. Jeg har barn som tar ting veldig bokstavelig.

Legg til at jeg etter operasjonen fikk med et infoskriv som jeg var dum nok til å la ligge fremme og dermed har man plutselig pådratt seg rene naziomsorgen fra en av undersåttene i heimen.

I infoskrivet står det nemlig ting som at man bør ha tilsyn den første tiden hjemme etter operasjon på dagkirurgisk, at man må unngå forstoppelse, at smertestillende kan tas hver 6. time, at man ikke skal løfte tungt de første ukene osv. I tillegg så prater man kanskje med ektefellen sin om hva som ble sagt av sykepleieren og legen.

Rør sammen disse elementene og vips! så sitter man i klisteret med en sønn som er selvoppnevnt pleier og tar jobben særdeles alvorlig.

Joda, det er jo hyggelig også. Hver gang man våkner av at dynen rettes på av nazisykepleieren som man trodde endelig hadde sovnet. Eller når man blir vekket grytidlig om morgenen fordi den selvoppnevnte pleieren bestemt mener at det har gått over 6 timer siden siste medisininntak ble observert. Eller bare når han vil forsikre seg om at kompresset ikke må skiftes.

Og sÃ¥ har man de andre episodene, da. NÃ¥r pleieren fra helvete drar med seg dyne og pute for Ã¥ ligge i stua og alle protester besvares med et bestemt «Jeg er tilsynet ditt!»

For står det i infobrevet fra sykehuset at man skal ha tilsyn, så skal man jaggu ha tilsyn så det holder. Det skal ikke stå på ham, nei!

Jeg mottar med andre ord utrolig mye velment og pÃ¥trengende pleie nÃ¥. Og bebreidende blikk nÃ¥r jeg er vÃ¥gal nok til Ã¥ gÃ¥ og hente meg et glass vann helt pÃ¥ egen hÃ¥nd. For ikke Ã¥ snakke om et mistenksomt «Hvor skal du?!» sÃ¥ fort jeg endrer stilling i sofaen.

Og så har vi jo dette med forstoppelsen, da. Den som i følge infoskrivet bør unngås. Dette punktet har heller ikke blitt oversett av Tilsynet, må vite. Overhodet ikke. Vi leker ikke tilsyn heller!

NÃ¥r man har beveget pÃ¥ seg og besvart spørsmÃ¥let om hva man skal med et noe oppgitt «jeg skal bare pÃ¥ do». Da hører man gjerne den ivrige pleieren rope i bakgrunnen mens man etter Ã¥ gjentatte ganger ha avslÃ¥tt støttehjelp stavrer seg mot dodøra.

«Jeg hÃ¥per du fÃ¥r driti!»

Noe som ikke akkurat er så himla lett når pleieren også agerer som dofadder og roper spørsmål om hvordan det går fra utsiden mens du sitter der og gjør ditt aller beste for å være en god pasient.

Jeg bare sier det. *mumle*

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...