Da jeg begynte å blogge var det fordi jeg savnet å skrive. Fordi jeg hadde lyst til å trene på nettopp det å skrive også. Og det virker som om tanker og idéer til tekst slett ikke er så samarbeidsvillige når det gjelder å komme en om gangen. De kommer i flokk. Så blir det stille. Før neste flokk kommer.

Har du det sånn også, noen ganger?

Hvordan forholder du deg til det da?

Jeg tror jeg har funnet en metode som funker ganske bra for meg. Og det er så enkelt at det er til å grine av med tanke på hvor mange idéer, tanker og formuleringer som har forsvunnet tidligere.

Det er rett og slett en mappe jeg har på dataen. I den oppretter jeg et tekstdokument for hver idé jeg får lyst til å utforske mer. Noen ganger står det bare et par stikkord der. Andre ganger er det en kommentar jeg har skrevet i en annen blogg, for så å innse at det ble litt vel mye off topic, men som jeg allikevel har lyst til å utforske videre. Noen ganger står det kanskje også noe om momenter eller kilder det kan være greit å trekke inn. Og disse tekstdokumentene kommer jeg tilbake til når jeg kommer på noe nytt, når jeg har grublet litt til eller kanskje bare når jeg oppdager noen som har sagt noe veldig lurt om akkurat dette temaet.

Jeg var ikke helt klar over hvor nyttig akkurat denne mappa kunne være før jeg pga. sykdom ikke kunne eller burde skrive så mye og lenge. «Hold armen i ro» er en kjip beskjed å få for en som elsker å skrive eller som rett og slett ikke klarer å holde kjeft om ting man engasjerer seg i. Det er jo måte på hvor interessant Oprah og Dr. Phil er i lengden når man er sykmeldt. ;)

Det var da jeg oppdaget hvor glad jeg er i mappa mi. Klipp, lim, grubling, omformuleringer og kanskje også koblinger mellom to forskjellige idéer som jeg ikke hadde sett før. Det var da jeg oppdaget at skriveprosessen er så uendelig mye mer enn akkurat tastingen på tastaturet.

Det handler slett ikke om at man MÅ skrive noe hver dag. Men det handler kanskje om at man ikke klarer å la være?

Uff. Nå blir jeg nesten redd for at jeg er den eneste som har det sånn og at jeg outer meg selv som en skikkelig tulling. Kanskje jeg er den eneste i hele verden som føler at skriving er en prosess man blir avhengig av å få en liten dose av hver dag?

På den annen side; noen ganger så er det nettopp de tekstene man bruker tid på å fordøye som tilsynelatende blir de andre setter pris på også. I dag fikk jeg spørsmål fra noen som ville bruke en av mine tekster i internundervisning innen psykisk helsearbeid. Forhåpentligvis ikke for å vise frem et eksempel på galninger på nett. ;)

Hvordan har dere andre «skrivemennesker» det med sånne ting? Er dere klisterhjerner som bare skriver nesten i transe og uten å «tygge» på teksten eller hender det at dere også samler og lagrer tanker litt her og der etterhvert som de dukker opp, for senere bruk?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...