Ja, enn å spørre, altså.

Spørre om hva undersåttene ønsket seg til jul i år. Man har da erfaring fra i fjor med slike ønskelister.

Men nei. Det er klart man må spørre. Og så jeg gjorde.

Nå har ikke jeg akkurat barn som er fryktelig bortskjemte. De er virkelig ikke det. Og i år har vi jo også måttet forklare litt om alle nyhetsoppslagene om finanskrisa og slike ting for dem også. I alle fall de eldste.

Det begynte pent, i grunnen. Ønskene kom og det var kjelke med plass til to, dominobrikker, øredobber og lignende som man jo kan få ordnet til en relativt grei pris.

Men jeg så det nok. I øyekroken. Jeg så hvordan minstemanns puls var i ferd med å øke. Hvordan han nesten sto og hoppet av iver. Han hadde tydeligvis kommet på den ultimate julegaven for i år og noe sa meg at dette ikke lovet godt.

Så med øyne som glitret, en kropp som nesten vibrerte av forventning og ivrig stemme fremførte han årets tøffeste julegaveønske mens han snappet etter pusten:

Et…et… HELIKOPTER!

Julen er virkelig tiden for de store drømmene. Og Julenissen kan visst utrette mirakler.

Mon tro om jeg skal sende ham et brev selv i år.

Neida. Det er noen ordentlig fininger av noen unger her i huset. Jeg tipper de overlever selv om det ikke blir noe helikopter til jul. Det gikk ganske greit i fjor da de ikke fikk verken hest, motorsykkel eller superkrefter, så det er absolutt håp. ;)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...