Jeg lærer aldri. Det er det som er saken.

Når mannen kommer med komplimenter, så klarer jeg ikke bare å si takk. Jeg begynner å fiske etter utbroderinger som selvsagt skal være helt fantastiske. Kanskje synes jeg et kort kompliment blir for lite i forhold til innsatsen som ligger bak det som kommenteres. Særlig om det handler om at jeg har gått ned et tosifret antall kg i vekt.

Men jeg burde nok heller ha holdt kjeft. For jeg er dessverre også belemret med en ærlig mann.

Følgende samtale fant sted ved sengetid.

Mannen: «Magen din har blitt mindre.»

Jeg: «Ã…h? Sier du det?» *superkry*

Mannen: «Mm»

Jeg: «Hvordan da?» *fiske, fiske*

Mannen: «Nei, den har bare blitt mindre.»

Jeg: «Ja, men hvordan? Du kan ikke bare si sÃ¥nt uten Ã¥ si noe mer.»

Mannen: «Den er mindre. Før sto den litt mer ut sÃ¥nn *viser foran magen*, men nÃ¥ henger den liksom mer. SÃ¥nn som puppene. De har ogsÃ¥ blitt mindre.»

Jeg: «Takk skal du faen meg ha.»

Mannen: *sukker oppgitt*

Note to self: Når mannen gir komplimenter er det best å ikke dra på fisketur. Du vet aldri hva du får på kroken.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...