Vi så det definitivt ikke komme. Dette hyttemøtet.

Vi var alle samlet for lillebrors 18-Ã¥rsdag. Mat hadde vi spist, kaker hadde vi fÃ¥tt, bursdagssanger var blitt sunget pÃ¥ norsk, engelsk og polsk med stor iver mens naboene antageligvis nok en gang lurte pÃ¥ hva vi gjorde med katta og min mor hadde myndig avkrevd noen positive ord om bursdagsbarnet fra hver deltaker. Noe som jo i vÃ¥r familie fort kan bli en emosjonell risikosport. Vi blir jo sÃ¥ inni hampen rørt av vÃ¥re egne ord at hulking og grøtete stemmer slett ikke er utelukket nÃ¥r sÃ¥nt skal skje. Lillebror selv led seg gjennom det hele, mens han sannsynligvis lengtet etter den planlagte byturen der han endelig kunne komme inn pÃ¥ enkelte utesteder pÃ¥ lovlig vis. Og min mor selvsagt fremmet sin argumentasjon om at «den som holder seg edru og gÃ¥r tidlig hjem er den virkelige voksne» for døve ører.

En bursdagsfeiring som forventet, altså.

Vi ante ingenting, INGENTING, om det planlagte møtet. Ikke det at jeg tror det ville ha gjort noen forskjell på selve forløpet. Vi er tross alt oss.

Møtet gjaldt altså hytta. Et sted som mens bestefaren min levde var rimelig velholdt, men som deretter hadde vist oss alle med stor grundighet at det å opprettholde den standarden faktisk var både tid- og arbeidskrevende.

Ikke for det. Flere har gjort ting der, altsÃ¥. Kanskje litt etter «Fremad i alle retninger!»-prinsippet, men det hadde da i det minste blitt flikket litt her, spikret litt der, byttet noen taksteiner hist og pist osv. Men hytta har pÃ¥ en mÃ¥te alltid vært minst to skritt foran. Og nÃ¥ kunne ikke engang peisen brukes lenger før den var blitt byttet ut. Brannfare og sÃ¥nt, vet du. Vi hadde mÃ¥ttet greie oss med telys denne sommeren, noe som i grunnen er ganske koselig. NÃ¥r det er varmegrader, vel Ã¥ merke.

Telys i peisen sommeren 2010

NÃ¥ var det i alle fall et hyttemøte pÃ¥ gang. Og vi… vel, vi var oss. En gjeng som alle har sine meninger og som er oppdratt til at diskusjon, og spesielt gode argumenter, er en Bra Ting. Men min mor er ogsÃ¥ et skolemenneske. Mange Ã¥rs erfaring fra diverse klasserom mÃ¥ tydeligvis tas i bruk nÃ¥r denne familien skal loses gjennom et hyttemøte. «Et øyeblikk, det blir snart din tur!», «Du kan ta ned hÃ¥nda, jeg har sett deg.» Hun skriker ikke. Allikevel er «læreren tar kontrollen»-stemmen hennes skarp nok til Ã¥ fÃ¥ alle til Ã¥ lukke nebbet og høre etter. I alle fall hvis de vil unngÃ¥ «blikket». Lærerblikket. Det strenge, vet du. Den som kommer rett før hun reiser seg opp, klapper hendene sammen mens en ekstremt sjelden brukt piskesnertstemme roper et «Hei!»…. «HEI!» og man deretter fÃ¥r lærerblikket. Men denne gangen holdt det altsÃ¥ med «læreren tar kontrollen»-stemmen.

Det ble stille.

Det varte omtrent 7 sekunder.

For vi, som den uregjerlige gjengen vi er, kunne muligens ha gÃ¥tt over lik for Ã¥ først fÃ¥ svare pÃ¥ spørsmÃ¥let om «Hva mÃ¥ vi prioritere først?» For her var det meninger, altsÃ¥. Vi er alle glade i hytta, og selv om det er min mors navn som stÃ¥r i papirene, sÃ¥ føles det pÃ¥ en mÃ¥te som at det er litt vÃ¥rt ogsÃ¥. Noen ville gjøre ferdig den nye utedoen (jada, det er noen halvferdige prosjekter Ã¥ ta av der oppe ogsÃ¥). Andre ville sette inn en vegg, eller en dør mellom rommene pÃ¥ Veslehytta. Og det var ikke full enighet om hvorvidt det skulle bli vegg eller dør.  Andre igjen ville bytte ut vinduer.

Det skled ut. Vi pratet i munnen pÃ¥ hverandre alle sammen, noen lurte pÃ¥ hvorfor i alle dager vi ikke kan male hytta sÃ¥ den blir fin bare fordi det er høsten og fikk ropt forklaringen om fukt og slikt tilbake over den stadig mer høylytte summingen fra flere samtaler pÃ¥ kryss og tvers av rommet. Vitser fløy frem og tilbake. Noen lo. Noen inngiftede, eller innforlovede, kunne fortelle at sÃ¥nn gjorde de det IKKE i hans familie. En familie som tydeligvis har orden i rekkene og eh… ja, faktisk fÃ¥r ting gjort.

Min mor innsÃ¥ nok akkurat da at dette mÃ¥ være den mest uregjerlige og skravlete klassen hun har hatt, sÃ¥ hun reiste seg opp og tok i bruk den strenge lærerstemmen igjen. Som de erfarne lærerungene vi er, skjønte vi hva som var best for oss og holdt kjeft et lite øyeblikk. «SÃ¥nn. Da prøver vi igjen. Hva synes dere bør gjøres først?»

Og sÃ¥ var vi i gang igjen. Min mor informerte om at lillebror har fÃ¥tt fullmakt av henne til Ã¥ lede operasjon hytta, men det var kanskje litt dumt siden han ikke er eldst. «Men Lin har fÃ¥tt fullmakt til Ã¥ bestemme nÃ¥r jeg er død», sa mamma. Antageligvis for Ã¥ rette pÃ¥ en innbilt urett hun hadde begÃ¥tt mot meg, som i bunn og grunn var lettet over at lillebror fikk ansvaret. For det var det det var. Ansvaret. Drittjobben. Mamma er bare smart nok til Ã¥ kalle det noe som fÃ¥r den stakkars svarteper til Ã¥ føle seg utvalgt og viktig. Men jeg visste bedre. Og, for Ã¥ være ærlig; Lillebror kunne bedre. Han kan dette med Ã¥ fikse hus og han er uredd nok til Ã¥ ta styringen og fornærme noen om nødvendig. Men plutselig hadde visst jeg ogsÃ¥ fÃ¥tt en slags «plaster pÃ¥ sÃ¥ret»-fullmakt av moren min. Skulende søstre sÃ¥ i min retning og lurte pÃ¥ hva i all verden dette var for noe mens jeg frenetisk bladde og bladde i hukommelsen for Ã¥ finne noe som kunne minne om det moren min pratet om.

Det nærmeste jeg kom var en samtale mellom meg og moren min da stefaren min nettopp var død og arvemonsteret hadde begynt Ã¥ skape litt uhygge i rekkene. Det er tross alt ikke lett nÃ¥r barna er fordelt pÃ¥ to generasjoner som er i hver sin livsfase, som har hatt hver sin oppvekst, hver sin opplevelse av faren og man attpÃ¥til bor hhv. i Norge og Danmark og skal bli enige pÃ¥ tvers av tradisjoner. «NÃ¥r jeg er død mÃ¥ dere ta vare pÃ¥ hverandre. Du som er eldst skjønner det, ikke sant?»

«Jada, mamma. Kan vi prate om noe annet nÃ¥?»

Men tilbake til hyttemøtet, som stadig gikk fremad i alle retninger. Den helt ferske 18-Ã¥ringen syntes det var teit og ville bare ha en lapp med hva han skulle gjøre. Jeg, som den frossenpinnen jeg er, gjentok innstendig viktigheten av Ã¥ tenke pÃ¥ Ã¥rstiden og satse pÃ¥ peis, ved opp til hytta, bedre isolasjon pÃ¥ veggen det blÃ¥ser inn gjennom langs gulvet og bytting av utgangsdøra som stadig blÃ¥ser opp. SÃ¥ kunne vi heller sette opp veggen, eller døra… eller hva som helst inne i Veslehytta nÃ¥r det var vinter og for kaldt Ã¥ jobbe ute. Lillebroren min ville fortsatt male hytta og ville gjerne vite hvor ille det er om man maler pÃ¥ høsten selv om det ikke er optimalt, svogers prat om hvordan de gjorde sÃ¥nne ting i ordnede former i hans familie begynte Ã¥ nærme seg hyperventilering, noen hadde begynt Ã¥ spille pÃ¥ pianoet igjen, søsteren min viftet og veivet med hÃ¥nda for Ã¥ fÃ¥ ordet mens familiens menn stadig snappet ordet bare ved Ã¥ begynne Ã¥ prate, bittelillesøster kom med tips om hvordan hun best viftet med hÃ¥nden for Ã¥ bli sett og jeg assosierte høylytt om «de usynlige jentene» i norske klasserom. Siden vi jo først og fremst er en pedagogfamilie, vakte kommentaren interesse og vips hadde deler av forsamlingen sporet av igjen. I tillegg var det litt snakk pÃ¥ sidelinjen om bursdagsbarnets planer for videre feiring og psykodrittsekkmøkkamannen som utbasunerte at han mest av alt ønsker seg en hytte ved sjøen!

Og sånn fortsatte det. Med latter, pianospill, vitsing, engasjert argumentasjon som ikke kan vente på tur og mamma som er streng lærer i midten.

Familien vår burde ha to slagord, eller kamprop, som sammen beskriver oss noen ganger når engasjementet tar overhånd.

«Null planlegging!» og «Yes we can!»

Og slik ble det i grunnen på møtet. Det var vel like før noen tok turen opp bare for å begynne, uten at vi egentlig hadde kommet frem til hva som skulle tas først.

For hva konkluderte vi med?

Eh…

Vel, jeg håper jeg ble hørt i forhold til dette med at vinteren kommer. Det er noen hundre meter oppoverbakke i dyp snø for å komme opp til hytta om vinteren. Om sommeren og høsten kan man kjøre helt frem til døra. Og med trekken på hytta går det mye ved.

Når tror dere det passer best å ordne med ved? Når vi kan kjøre opp et par hengerlass til trappa og slenge dem fra oss? Eller en vedsekk av gangen på akebrett opp den lange bakken akkompagnert av banning fra noen som vet at de om ikke lenge må ned og hente mer ved? Etter de siste årenes praksis skulle man nesten tro det siste.

Så vi knoter, vi diskuterer støyende, vi synger, vi ler og vi bryr oss. Virkelig bryr oss om dette stedet. Også på et overraskelseshyttemøte på tampen av en bursdag.

For det er litt sånn det har blitt med hytta og vår familie. Vi er en ekstremt engasjert og tilsvarende lite samkjørt gjeng når det kommer til akkurat dette. Uansett hvem som eier den eller hvem som har fullmakter så er den på en måte besteforeldrene mine sin fortsatt. Selv om de er døde for lengst. Og vi har hver våre minner om besteforeldrene våre og hva vi mener de ville ha foretrukket. Eller syntes var det smarteste og det viktigste.

BÃ¥de deres nærvær og deres fravær er merkbart nÃ¥r vi er pÃ¥ hytta. Og sÃ¥ prøver vi, da. Ã… ta vare pÃ¥ hytta deres pÃ¥ en mÃ¥te de vil like. Eller ville ha likt, for den som tenker sÃ¥nn. Vi er gjester som gjør vÃ¥rt beste og vertskapet er borte. Og vi vet at de er borte. Men det er samtidig vanskelig Ã¥ ikke kjenne en viss… tilstedeværelse allikevel.

sommer2010

Og når jeg er der og puster inn luften fra høyden, ser ut mot Tyrifjorden og langt, langt der borte. Eller hører hvordan blåsten suser i trær og busker mens treet som bestefaren min plantet da jeg ble født ruver ved Veslehytta. Når jeg ser barna mine leke der jeg lekte og jeg vet akkurat hvordan det føles å være på hver eneste liten tomme av hele tomta, fordi jeg har virkelig lest, lekt, dagdrømt og gått overalt der. Vel, da er det på en måte vanskelig å ikke innse hvordan det egentlig er.

Solbo tilhører ikke oss. Det er vi som tilhører Solbo.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...