Vi så det definitivt ikke komme. Dette hyttemøtet.

Vi var alle samlet for lillebrors 18-årsdag. Mat hadde vi spist, kaker hadde vi fått, bursdagssanger var blitt sunget på norsk, engelsk og polsk med stor iver mens naboene antageligvis nok en gang lurte på hva vi gjorde med katta og min mor hadde myndig avkrevd noen positive ord om bursdagsbarnet fra hver deltaker. Noe som jo i vår familie fort kan bli en emosjonell risikosport. Vi blir jo så inni hampen rørt av våre egne ord at hulking og grøtete stemmer slett ikke er utelukket når sånt skal skje. Lillebror selv led seg gjennom det hele, mens han sannsynligvis lengtet etter den planlagte byturen der han endelig kunne komme inn på enkelte utesteder på lovlig vis. Og min mor selvsagt fremmet sin argumentasjon om at «den som holder seg edru og går tidlig hjem er den virkelige voksne» for døve ører.

En bursdagsfeiring som forventet, altså.

Vi ante ingenting, INGENTING, om det planlagte møtet. Ikke det at jeg tror det ville ha gjort noen forskjell på selve forløpet. Vi er tross alt oss.

Møtet gjaldt altså hytta. Et sted som mens bestefaren min levde var rimelig velholdt, men som deretter hadde vist oss alle med stor grundighet at det å opprettholde den standarden faktisk var både tid- og arbeidskrevende.

Ikke for det. Flere har gjort ting der, altså. Kanskje litt etter «Fremad i alle retninger!»-prinsippet, men det hadde da i det minste blitt flikket litt her, spikret litt der, byttet noen taksteiner hist og pist osv. Men hytta har på en måte alltid vært minst to skritt foran. Og nå kunne ikke engang peisen brukes lenger før den var blitt byttet ut. Brannfare og sånt, vet du. Vi hadde måttet greie oss med telys denne sommeren, noe som i grunnen er ganske koselig. Når det er varmegrader, vel å merke.

Telys i peisen sommeren 2010

Nå var det i alle fall et hyttemøte på gang. Og vi… vel, vi var oss. En gjeng som alle har sine meninger og som er oppdratt til at diskusjon, og spesielt gode argumenter, er en Bra Ting. Men min mor er også et skolemenneske. Mange års erfaring fra diverse klasserom må tydeligvis tas i bruk når denne familien skal loses gjennom et hyttemøte. «Et øyeblikk, det blir snart din tur!», «Du kan ta ned hånda, jeg har sett deg.» Hun skriker ikke. Allikevel er «læreren tar kontrollen»-stemmen hennes skarp nok til å få alle til å lukke nebbet og høre etter. I alle fall hvis de vil unngå «blikket». Lærerblikket. Det strenge, vet du. Den som kommer rett før hun reiser seg opp, klapper hendene sammen mens en ekstremt sjelden brukt piskesnertstemme roper et «Hei!»…. «HEI!» og man deretter får lærerblikket. Men denne gangen holdt det altså med «læreren tar kontrollen»-stemmen.

Det ble stille.

Det varte omtrent 7 sekunder.

For vi, som den uregjerlige gjengen vi er, kunne muligens ha gått over lik for å først få svare på spørsmålet om «Hva må vi prioritere først?» For her var det meninger, altså. Vi er alle glade i hytta, og selv om det er min mors navn som står i papirene, så føles det på en måte som at det er litt vårt også. Noen ville gjøre ferdig den nye utedoen (jada, det er noen halvferdige prosjekter å ta av der oppe også). Andre ville sette inn en vegg, eller en dør mellom rommene på Veslehytta. Og det var ikke full enighet om hvorvidt det skulle bli vegg eller dør.  Andre igjen ville bytte ut vinduer.

Det skled ut. Vi pratet i munnen på hverandre alle sammen, noen lurte på hvorfor i alle dager vi ikke kan male hytta så den blir fin bare fordi det er høsten og fikk ropt forklaringen om fukt og slikt tilbake over den stadig mer høylytte summingen fra flere samtaler på kryss og tvers av rommet. Vitser fløy frem og tilbake. Noen lo. Noen inngiftede, eller innforlovede, kunne fortelle at sånn gjorde de det IKKE i hans familie. En familie som tydeligvis har orden i rekkene og eh… ja, faktisk får ting gjort.

Min mor innså nok akkurat da at dette må være den mest uregjerlige og skravlete klassen hun har hatt, så hun reiste seg opp og tok i bruk den strenge lærerstemmen igjen. Som de erfarne lærerungene vi er, skjønte vi hva som var best for oss og holdt kjeft et lite øyeblikk. «Sånn. Da prøver vi igjen. Hva synes dere bør gjøres først?»

Og så var vi i gang igjen. Min mor informerte om at lillebror har fått fullmakt av henne til å lede operasjon hytta, men det var kanskje litt dumt siden han ikke er eldst. «Men Lin har fått fullmakt til å bestemme når jeg er død», sa mamma. Antageligvis for å rette på en innbilt urett hun hadde begått mot meg, som i bunn og grunn var lettet over at lillebror fikk ansvaret. For det var det det var. Ansvaret. Drittjobben. Mamma er bare smart nok til å kalle det noe som får den stakkars svarteper til å føle seg utvalgt og viktig. Men jeg visste bedre. Og, for å være ærlig; Lillebror kunne bedre. Han kan dette med å fikse hus og han er uredd nok til å ta styringen og fornærme noen om nødvendig. Men plutselig hadde visst jeg også fått en slags «plaster på såret»-fullmakt av moren min. Skulende søstre så i min retning og lurte på hva i all verden dette var for noe mens jeg frenetisk bladde og bladde i hukommelsen for å finne noe som kunne minne om det moren min pratet om.

Det nærmeste jeg kom var en samtale mellom meg og moren min da stefaren min nettopp var død og arvemonsteret hadde begynt å skape litt uhygge i rekkene. Det er tross alt ikke lett når barna er fordelt på to generasjoner som er i hver sin livsfase, som har hatt hver sin oppvekst, hver sin opplevelse av faren og man attpåtil bor hhv. i Norge og Danmark og skal bli enige på tvers av tradisjoner. «Når jeg er død må dere ta vare på hverandre. Du som er eldst skjønner det, ikke sant?»

«Jada, mamma. Kan vi prate om noe annet nå?»

Men tilbake til hyttemøtet, som stadig gikk fremad i alle retninger. Den helt ferske 18-åringen syntes det var teit og ville bare ha en lapp med hva han skulle gjøre. Jeg, som den frossenpinnen jeg er, gjentok innstendig viktigheten av å tenke på årstiden og satse på peis, ved opp til hytta, bedre isolasjon på veggen det blåser inn gjennom langs gulvet og bytting av utgangsdøra som stadig blåser opp. Så kunne vi heller sette opp veggen, eller døra… eller hva som helst inne i Veslehytta når det var vinter og for kaldt å jobbe ute. Lillebroren min ville fortsatt male hytta og ville gjerne vite hvor ille det er om man maler på høsten selv om det ikke er optimalt, svogers prat om hvordan de gjorde sånne ting i ordnede former i hans familie begynte å nærme seg hyperventilering, noen hadde begynt å spille på pianoet igjen, søsteren min viftet og veivet med hånda for å få ordet mens familiens menn stadig snappet ordet bare ved å begynne å prate, bittelillesøster kom med tips om hvordan hun best viftet med hånden for å bli sett og jeg assosierte høylytt om «de usynlige jentene» i norske klasserom. Siden vi jo først og fremst er en pedagogfamilie, vakte kommentaren interesse og vips hadde deler av forsamlingen sporet av igjen. I tillegg var det litt snakk på sidelinjen om bursdagsbarnets planer for videre feiring og psykodrittsekkmøkkamannen som utbasunerte at han mest av alt ønsker seg en hytte ved sjøen!

Og sånn fortsatte det. Med latter, pianospill, vitsing, engasjert argumentasjon som ikke kan vente på tur og mamma som er streng lærer i midten.

Familien vår burde ha to slagord, eller kamprop, som sammen beskriver oss noen ganger når engasjementet tar overhånd.

«Null planlegging!» og «Yes we can!»

Og slik ble det i grunnen på møtet. Det var vel like før noen tok turen opp bare for å begynne, uten at vi egentlig hadde kommet frem til hva som skulle tas først.

For hva konkluderte vi med?

Eh…

Vel, jeg håper jeg ble hørt i forhold til dette med at vinteren kommer. Det er noen hundre meter oppoverbakke i dyp snø for å komme opp til hytta om vinteren. Om sommeren og høsten kan man kjøre helt frem til døra. Og med trekken på hytta går det mye ved.

Når tror dere det passer best å ordne med ved? Når vi kan kjøre opp et par hengerlass til trappa og slenge dem fra oss? Eller en vedsekk av gangen på akebrett opp den lange bakken akkompagnert av banning fra noen som vet at de om ikke lenge må ned og hente mer ved? Etter de siste årenes praksis skulle man nesten tro det siste.

Så vi knoter, vi diskuterer støyende, vi synger, vi ler og vi bryr oss. Virkelig bryr oss om dette stedet. Også på et overraskelseshyttemøte på tampen av en bursdag.

For det er litt sånn det har blitt med hytta og vår familie. Vi er en ekstremt engasjert og tilsvarende lite samkjørt gjeng når det kommer til akkurat dette. Uansett hvem som eier den eller hvem som har fullmakter så er den på en måte besteforeldrene mine sin fortsatt. Selv om de er døde for lengst. Og vi har hver våre minner om besteforeldrene våre og hva vi mener de ville ha foretrukket. Eller syntes var det smarteste og det viktigste.

Både deres nærvær og deres fravær er merkbart når vi er på hytta. Og så prøver vi, da. Å ta vare på hytta deres på en måte de vil like. Eller ville ha likt, for den som tenker sånn. Vi er gjester som gjør vårt beste og vertskapet er borte. Og vi vet at de er borte. Men det er samtidig vanskelig å ikke kjenne en viss… tilstedeværelse allikevel.

sommer2010

Og når jeg er der og puster inn luften fra høyden, ser ut mot Tyrifjorden og langt, langt der borte. Eller hører hvordan blåsten suser i trær og busker mens treet som bestefaren min plantet da jeg ble født ruver ved Veslehytta. Når jeg ser barna mine leke der jeg lekte og jeg vet akkurat hvordan det føles å være på hver eneste liten tomme av hele tomta, fordi jeg har virkelig lest, lekt, dagdrømt og gått overalt der. Vel, da er det på en måte vanskelig å ikke innse hvordan det egentlig er.

Solbo tilhører ikke oss. Det er vi som tilhører Solbo.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...