Ludvigsen er muligens verdens snilleste og mest tålmodige hund. Noe som er en fordel når man kanskje, eller kanskje ikke, har mer søthet ved seg enn vett. Eventuelt tenker han mye lurt når han ligger der som et slakt i sofaen og slipper den ene smygeren etter den andre. Man kan aldri vite.

Uansett. En av de tingene Ludvigsen har gjort, og stadig fortsetter å gjøre, siden vi flyttet til denne huset er å stenge seg inne på rommet til datteren i huset.

Da vi flyttet inn bestemte vår lille Tante Sofie at hun ville ha nye soveromsmøbler. Og siden hun nok en gang innså at hun ikke var født inn i en familie som matchet hennes, for meg, uforståelige interesse for shopping (som familien Trump eller noe) gjorde hun hva Jenter Det Er Tak I pleier å gjøre. Hun fikset selv. Noen dagers innsats på finn.no sine «gis bort»-sider og en samarbeidsvillig pappa som kunne hente litt her og litt der, så var altså rommet ferdig møblert. I tillegg til at hun fant en flott tv-benk som vi kunne bruke i stua. Men på rommet kom det bl.a. et utrolig stort skrivebord jeg ville ha dødd for da jeg var yngre. Det er ikke noe fancy, men det er stort. Altså rikelig med arbeidsplass når man gjør lekser. (Ironien er da kanskje at hun ikke er like ivrig på lekseutførelsen som jeg var. Men jeg var jo rimelig merkelig i den alderen, da. Jeg satt i timesvis og gikk så opp i skolearbeidet at mens andres foreldre kanskje maste om at de skulle gjøre lekser, så var min mor bekymret for den manglende interessen for andre og mer sosiale aktiviteter. )

En annen ting Tante Sofie skaffet gratis på finn.no var en ny seng. Og det er muligens den som får alle Ludvigsens hjerneceller til å plystre og se en annen vei. For den er visst helt fantastisk. Noe jeg egentlig kan bekrefte. Jeg har prøveligget sengen og den er så fantastisk at jeg er sikker på at jeg ville ha våknet kvitresyngende og med små fugler som hjalp meg med påkledningen mens jeg diskret prompet regnbuer om jeg fikk ligge i den hver natt. Så god er den.

Det er bare en ting med rommet den står i. Og det er at døren har en tendens til å gli igjen og så fort noen da åpner et vindu, lukker en dør eller slipper en promp (Jeg må virkelig få orden på magen. Jeg er jo helt opphengt!) så smekker den igjen. Noe Ludvigsen ikke merker noe særlig til der han snorker i vei på noe som kan minne om en sky.

Ludvigsen foran vifta

Det vil si… Han merker det veldig godt når han våkner og virkelig trenger å komme seg ut. Som når noen i familien kommer hjem og han tross alt skal være velkomstkomité. Da kan man høre Ludvigsens gauling inne på rommet og vi vet alle hvor han har stengt seg selv inne. Igjen. Og det er ikke til å legge skjul på at det himles litt oppgitt over «at den bikkja aldri lærer…» og sånne ting.

Etter at Daisy, ellers kalt Crazy Daisy, gjorde sitt inntog i familien har Ludvigsen som regel fått en medsammensvoren på disse turene. Og etter flere uutholdelige uker som for liten til å komme seg opp der Ludvigsen klarer å sprette opp, begynner det virkelig å ligne noe. Nå er Den Innesperrede Velkomstkomitéen bestående av en gaulende Ludvigsen og en «jeg vet ikke hva vi bråker for, men jeg skal være med»-bjeffende Daisy ved siden av.

ludvigsen sover

Her om dagen, derimot, ble de oppdaget før det var tid for dørsmekking og velkomstgauling. Fortsatt sovende. Og som du kan se… vel, vi har alle vår måte å sove på. Jeg dømmer ingen, altså. Men det kan se ut som om anstrengelsene for å komme seg opp i sengen var såpass slitsomme at Crazy Daisy sovnet umiddelbart etter at målet var oppnådd. Jeg snakker ikke om når man kommer seg opp etter ørten forsøk, finner en plass og så legger seg til rette. Neida. Man kommer seg opp og Kaboff! Der ble det natta. Zzzzzz…

ludvigsen og daisy sover

daisy sover

daisy sover

Men for å være fair her. Det er tross alt ikke bare hundene som finner veien til menneskesenger her i huset. Psykodrittsekkmøkkamannen kan sovne omtrent hvor det skal være. Og hvordan det skal være. Til hundenes store glede.

sovetid

Det er nesten litt skuffende at det ikke er noen form for frenetisk uling fra ham også når jeg kommer hjem. Jeg mener. Litt hengivenhet må man da kunne forvente av mannen sin også, ikke sant?

Ikke sant?!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...