Hvordan det egentlig er – en mamma forteller

Takk!!!! Dette var et blogginnlegg som fikk mine tårer til å trille.
Ja, det ER vanskelig å ikke bli såret av debatten om utvalgssamfunnet. Det er vanskelig å skjønne at noen vil velge bort barn på bakgrunn av diagnose, når man selv har et barn med samme diagnose som man elsker over alt. Samtidig så er det enkelt å skjønne det samme valget. Man får ikke solskinnshistoriene servert sammen med en positiv fostervannsprøve. Man får kald statistikk uten ansikter og man tvinges til å ta det vanskeligste valget man kan ta, enten man velger å beholde barnet eller å ta abort. Jeg har den dypeste respekt og medfølelse med dem som må velge, uansett hva de faller ned på.
Jeg kan ikke si med hånden på hjertet om jeg hadde valgt det ene eller det andre, hadde jeg visst. Derfor er jeg så inderlig glad at jeg ikke visste; jeg slapp å ta valget, og ingen kan noensinne angre på et barn; og slett ikke ett med Downs syndrom.
Jenta mi har evner ingen andre har. Hun vil aldri bli rakettforsker, men hun gjør verden til et bedre sted for alle rundt seg fordi hun så genuint er tilstede og bryr seg så inderlig om alle som er rundt henne. Det trenger vi.
Og vi trenger mammaer som deg som tør å se etter enkeltindividene bak gruppen; det er der de dyrebare skattene ligger skjult.

Solveig’s last blog post..Ny template

Jeg tror at de som ikke får øye på enkeltindividene i grunnen blir litt fattige på opplevelser. Verden er jo full av flotte enkeltindivider, på tvers av diagnoser og andre ting.

Twitter: FulltHus

Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle legge igjen kommentar til dette innlegget, men jeg finner ikke de rette ordene for å si hvor håpløst uvitende jeg synes argumentasjonen for senabort osv er. Heldigvis fant jeg denne lille videoen på youtube. Den sier alt – God doesn’t make mistakes:

http://www.youtube.com/watch?v=NfuaNhXI1Ao

Det er tydelig at det er en pappa som elsker datteren sin som har skrevet den, ja. *rørt*

Twitter: FulltHus

Veldig rørende – men ikke mer rørende enn en hvilken som helst låt som handler om kjærligheten til sitt barn. Det som skiller denne fra andre sanger, er det som sies i begynnelsen, der det fortelles at foreldrene fra legehold fikk høre at det var “better if she died” da downs ble konstatert i svangerskapet.

Hmmm, tenker jeg da – er det ikke legers oppgave å redde liv, ikke å ta liv? Bare det å innta en slik holdning synes jeg strider mot etiske regler …

For – jeg kjenner ingen (i Norge) som ikke er blitt rådet til svangerskapsavbrudd når downs er blitt oppdaget.

Det hevdes at informasjonen som blir gitt, skal være med på å gi de vordende (eller ikke-vordende) foreldrene et opplyst grunnlag for avgjørelsen.

Mon det – da datteren min ble født (visste ingenting om downs under graviditeten), var all info jeg fikk på sykehuset av negativ art. Alt dreide seg om hvilke sykdommer hun kunne få, hva som var umulig osv osv. Det var så ille at jeg vurderte sterkt å hoppe ut fra ellevte etasje, med ungen i armene. Heldigvis var vinduene utstyrt med gitter, ellers hadde jeg nok i de mest fortvilte timene gjort det.

Og så lettet hormontåka – og jeg begynte å tenke: Det finnes ingen garantier. Ikke for noen. Dersom jeg hadde fått et “normalt” barn og noen hadde gitt meg en liste over alt som kunne skje – komme ut for en bilulykke, få hjernehinnebetennelse, utvikle en psykiatrisk lidelse, få fryktelig eksem; you name it! – så ville noen hver blitt deppa!

Det er denne elendiggjøringen som tar helt luven fra folk.

Jeg er så privilegert at jeg blir oppringt fra barselavd her i byen når det fødes et barn med downs og foreldrene ønsker å treffe noen som er “veteran”. Og hva ser jeg? Jo, at skremselspropagandaen har virket – det fortoner seg som om livet er slutt fordi man har fått et barn med downs. Foreldre som er fortvilte og ikke vet hvordan de skal takle dette. De vet ikke at de er Tigermammaer og Tigerpappaer in spe … Det skal ikke mer hokuspokus til enn å møte et vanlig menneske uten hvitt arbeidstøy før barnet blir et BARN og ikke en diagnose. Hurra, sier jeg da, og går hjem og føler “mission accomplished”.

Her kommer en bitte liten brannfakkel – tidligere var gruppen med downs-diagnose den største blant diagnoser med kognitiv svikt. I USA er det ikke slik lenger. Der er den største enkeltdiagnosegruppen AUTISME – fire ganger større enn downs.

Sååå – hva gjør vi nå? Autisme kan ikke leses på kromosomtester og menneskene har heller ikke felles ansiktskarakteristika.

“Det er denne elendiggjøringen som tar helt luven fra folk.”

Det er jeg veldig enig med deg i. Utrolig god kommentar ellers også. Tusen takk!

Twitter: FulltHus