Hva med barna?
I Dagbladet kan vi lese nok en sak om problematferd hos elever. Dette er forsåvidt ikke noe nytt. Og nok en gang kan det virke som om foreldrene skal ha skylden. Eller ansvaret.
For oss som har barn i skolen, eller familie og venner som jobber i skolen så er dette et velkjent tema. Det samme er også diskusjonen om hvem som har ansvaret for elevenes atferd i skoletiden. Foreldrene krever for mye, mener mange. Mange foreldre vil kanskje også synes at skolen er for rask til å anta at foreldrene er helt på trynet når det gjelder å oppdra egne barn. Noen vil kanskje også mene at settingen på skolen og lærerens klasseledelse har noe å si for det som skjer i skoletiden.
Min erfaring er at man lett kan glemme de viktigste når man driver på med denne ansvarsfordelingen. Nemlig elevene selv.
Min datter går i det som i lengre tid ble sett på som en problemklasse. Hun ble mobbet i flere år og den typiske reaksjonen var at foreldrene ble kalt inn på teppet. Gang på gang var det foreldrene som hadde skylda.
Det var bare det at vi foreldrene, både foreldre til hun som ble mobbet og foreldrene til de som mobbet, løste dette veldig tidlig hva tiden barna tilbrakte utenfor skolen angår. Vi snakket mye sammen. Ringte hverandre ofte og vi skapte arenaer der barna var sammen på en positiv måte. Vi løste konflikter som oppstod underveis.
Allikevel fortsatte problemene på skolen og skolen innkalte foreldrene på teppet enda flere ganger. For det må jo være foreldrene, ikke sant? Det som skjer på skolen er bare et uttrykk for hvor godt foreldrene har gjort jobben sin i hjemmet?
Så fikk klassen en ny lærer. Og antall ganger foreldre ble kalt inn til noe som nok føles som en irettesettelse sank betraktelig. Klassemiljøet ble mye bedre og elevenes atferd i forhold til regler endret seg.
Læreren ansvarliggjorde nemlig elevene. Hun var ikke så godt likt av alle. Mange syntes hun var streng og det er sikkert noen foreldre som følte at de måtte forsvare sitt lille nurk noen ganger også.
Når en elev kom på skolen uten at lekser var gjort, var det ikke lenger foreldrene som fikk formaningene.
Når en elev kom for sent og påstod at det var mamma og pappa sin skyld, så holdt ikke den unnskyldningen lenger. For tro meg, unger oppfatter fort at det å skylde på foreldrene får dem ut av knipa.
Denne læreren svarte med å fortelle elevene at “Dette er ditt ansvar”. Unnskyldningene var ikke lenger gyldige. Elevene fikk ansvar for hvordan de oppførte seg og om de kom for sent selv. Læreren hadde skjønt at hun var der for å lære opp elevene. Ikke foreldrene.
Resultatet var forbløffende. Samarbeidsklimaet mellom hjem og skole ble også noe helt annet. Begge parter var opptatt av å selvstendiggjøre og ansvarliggjøre barna.
Og elevene, vel de endret atferd. Når datteren min visste at læreren holdt henne ansvarlig dersom hun somlet om morgenen, så ble det viktig for henne å rekke det. Det var ikke hun som somlet og vi som med hjertet i halsen av frykt for neste telefon fra skolen kjeftet. Stemningen hjemme om morgenen ble straks mye bedre. Når elevene visste at de ble holdt ansvarlig for egen atferd og ikke deres foreldre, så endret de også atferd.
Da vi var med på foreldreveiledningskurs i forbindelse med sønnen som har ADHD ble det utarbeidet et skolerapporteringssystem der vi i en periode daglig skulle få tilbakemeldinger om måloppnåelse i forhold til utvalgte problemstillinger man ville jobbe med. Læreren var veldig engasjert og med på laget umiddelbart da vi ville bruke dette i forhold til datteren også, som hadde vanskeligheter etter å ha blitt mobbet i noen år. Læreren laget en egen mappe der også vikarlærere kunne følge opp. Datteren fikk f.eks. poeng for å komme tidsnok til timen. Full pott for å komme presis. Litt mindre for å komme et par minutter for sent og ingen for å komme mer enn 10 minutter for sent. Vi ga også minuspoeng dersom det var spesielt ille. Hun fikk også poeng for ting som å ikke melde seg ut i timene, men heller delta aktivt etc. Dette gjorde vi i en periode. Og vi foreldre fulgte opp slik at hun kunne “kjøpe” goder som spilletid, tv-titting etc. for poengene sine. Datteren var ansvarlig. Datteren fikk rosen og belønningene. Og hun fikk også merke konsekvensene av å ikke ha nok poeng til å se på favorittprogrammet. Ting andre barn får helt uten videre, kostet nå poeng. Vi hadde “støvsugd” vekk alle goder fra hverdagen vår og nå måtte altså hvert eneste gode fortjenes.
Andre elever hadde ikke et sånt poengsystem (som faktisk er en arbeidsbesparende og praktisk måte å forsterke positiv atferd på i en periode), men hele klassen forandret seg til det bedre når det var de og ikke foreldrene som ble ansvarliggjort for hvordan de oppførte seg i skoletiden. (Jeg har skrevet noe om prosessen her også.)
Jeg har altså en veldig god erfaring med at det å ansvarliggjøre barna i større grad funker. Både når man gjør det så ekstremt som vi gjorde, og når man rett og slett gjør det ved at man lar elever få vite at det er de som er ansvarlige for ting som å rekke skolen og være forberedt. Eller å oppføre seg. Det er de som blir kalt inn til rektors kontor. Ikke foreldrene.
I Dagbladets artikkel sier en lærer følgende:
Den nedlatende holdningen må de jo ha med seg hjemmefra. Jeg har vært ungdomskolelærer i 30 år, og synes utviklingen er meget trist og vanskelig. Det går utover læringen, og det sliter veldig på den enkelte lærer å stadig bli tråkket på
Jeg kan ikke la være å tenke at denne antakelsen om at det MÅ være hjemmet (Eller skolen, som en del foreldre ser ut til å tro.) bommer litt.
Barn av i dag er omgitt av forståelsesfulle voksne som bebreider både seg selv og hverandre hver gang barna gjør noe uakseptabelt. Og det er selvsagt slik at de voksne er voksne og har ansvar. Men kanskje er det nettopp i forhold til ansvarliggjøringen av barna vi voksne svikter? Det er jo også noe som har endret seg med tidene. Vi forstår og vi forstår oss halvt ihjel. Og barna vet det.
Joda, det kan nok være både en og to diagnoser som kan være problemet for noen. Men min erfaring er at det også i forhold til barn med diagnoser kan være mye å hente på å trekke inn barnet selv i dette. At barnet selv får konsekvenser for sin atferd. Ikke bare skolen. Eller foreldrene.
Det er jo ikke uten grunn at foreldreveiledningskurs beregnet på foreldre og der man også trekker inn skolen har så gode resultater i forhold til nettopp disse barna som har diagnoser. Man sitter ikke lenger og skyver skylden frem og tilbake mellom skole og foreldre, man ansvarliggjør også barnet. Noen barn “mister” også diagnosen sin. Det vil ikke si at barna i utgangspunktet ikke ble fulgt opp. Som det sies i artikkelen gjør mange av foreldrene på slike kurs allerede mer enn andre for barna sine. Vi fikk for eksempel veldig mye ros fordi vi hele veien har vært knallgode på alle de tingene man vanligvis får råd om. Som positiv forsterkning, validering og det å være sammen på en hyggelig måte. Det som skulle til var nettopp de tingene det i dagens samfunn ikke alltid er like akseptert å gjøre. De omdiskuterte metodene som nok kan få en og annen forståelsesfull pedagog til å få “vondt i hjertet sitt”. Vi var heldige og fikk samarbeide med en lærer som heller ikke var redd for å møte barn med en større grad av forventninger, krav og konsekvenser.
Som sagt; vi har knallgod erfaring med å også bruke dette i forhold til barn som i utgangspunktet ikke har atferdsvansker.
Mitt spørsmå til den gjentakende debatten om hvorvidt skolen eller foreldrene er for dårlige er “hva med barna?”
Jeg tror mye kan gjøres om voksne slutter å være så redde for å stille krav til barna og blir mindre opptatt av å skyve skylden over på hverandre. Jeg tror ikke det nødvendigvis alltid er oppfølgingen det skorter på fra verken skole eller foreldre. Jeg tror det er metodene som benyttes.
Læreren jeg fortalte om tidligere i dette innlegget, fikk mange til å steile. Metoden vi fikk støtte for å gjennomføre på kurset får også mange til å steile. Selv velmenende fagfolk innen PPT og lignende. Den er nok det man kan kalle omdiskutert. Det virker kanskje strengt. Nesten slemt noen ganger.
Men resultatet er lykkelige og velfungerende barn som klarer å forholde seg til autoriteter på en ok måte.
Vi, som samfunn, svikter barna våre på dette feltet. Vi ansvarliggjør hverandre for ting som barna utmerket godt kunne ha tatt ansvar for selv. Skoler bebreider foreldre for det som skjer i skoletiden og foreldre bebreider skoler for det som skjer i fritiden. Vi antar at det må være noen andre voksne sin feil med den største selvfølgelighet. Vi prøver å oppdra hverandre når det er barna vi skal oppdra.
Og det skjer både i hjem og skole.
Tillegg 10.02.08: I går skrev Dagbladet om Foreldre som tar seg fri fra jobb for å gjøre barnas lekser. Nok en artikkel som viser litt hva jeg mener om barn, foreldre og ansvar. Selv om ikke alle foreldre strekker det så langt, så er jeg jo litt fristet til å spørre meg om det at det i dag først og fremst er foreldrene som blir stilt ansvarlig dersom oppgavene ikke blir gjort kan ha noe å si for dette.
Tillegg 13.02.08: Også i arbeidslivet merker man at kravene som stilles til barn og unge under oppveksten har endret seg. Både på godt og vondt.
Innlegg som kanskje ligner:
- Muffins
- Stjerne i boka!
- Anbefaling: En nettside alle foreldre burde vite om
- Den vanskelige mammaen
- Avslutningshelvetet
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
http://hp.fuzzy76.net/ Håvard Pedersen
-
Thomas Øverheim
-
Lin
-
http://vedal.net/blogg Sissel
-
Lin
-
http://www.multippel.blogspot.com Multippel
-
Ellen
-
Lin
-
Thomas
-
Lin
-
Rarelillemeg
