Stefaren min og nerdesønnen hadde et veldig spesielt forhold. Stefaren min var vel det man kan kalle naturmedisiner. Eller heksedoktor, som han noen ganger likte å si. I mindre dramatiske vendinger kan man muligens heller si at han drev med bl.a. akupressur.
Han var i alle fall veldig opptatt av menneskekroppen, noe som var midt i blinken for nerdesønnen. Endelig noen som orket å diskutere og filosofere om slikt. Nerdesønnen gjorde lekser hos stefaren min. De pratet. Likte Illustrert Vitenskap begge to og fant virkelig tonen.
Stefaren min døde dessverre for en uke siden. Nerdesønnen trakk seg i de første dagene en del tilbake og hadde det nok ganske vondt.
I dag fikk han være med til stefaren min sin leilighet, der familien fra Danmark bor i påvente av begravelsen. Vi gikk gjennom bilder, delte minner og så ble noen småting også fordelt etter regelen om at «den som dette betyr mye for, skal få det». Små ting fikk en historie. En pyntegjenstand vi andre ikke visste så mye om, kunne en av oss fortelle litt om historien bak. Eller minner fra stefaren min som den brakte frem for vedkommende.
Nerdesønnen gikk og virret litt rundt. Så kom han ut fra et av rommene med et sjokkert uttrykk.
«Er det virkelig ingen som vil ha skjelettet?!»
Han så på oss andre som om vi hadde ignorert en virkelig skatt. Det var helt uforståelig at ingen hadde kapret skjelettet.
Og vi måtte smile. For det skjelettet likte faktisk stefaren min veldig godt. Og vi visste alle sammen at han ville ha blitt veldig glad for at andre også satte pris på det.
Så da var det jo ingen vei utenom. En stolt femtenåring fikk lov til å ta med seg skjelettet. Han ristet nesten litt på hodet av hvor uforstandige vi andre hadde vært som ikke skjønte hvor bra akkurat denne tingen var.
Nå sover en fornøyd nerdesønn på rommet sitt. Han har fått et minne av morfar. Et minne morfar ville ha glist stort over å se at noen ville ha.
Og ved siden av sengen…
Ja, der står skjelettet. Med luen sin på, selvsagt.
Hva kan jeg si?
Vi er en rar, rar familie. *humre*
10 Responses to Hva ethvert gutterom trenger
PoPSiCLe says:
Åh. Misunnelig! (Vel, ikke på omstendighetene, så klart, men…)
Jeg ville inderlig gjerne ha et slikt da jeg var yngre – egentlig fremdeles. Men jeg har aldri tatt meg råd til å anskaffe et – de er ganske dyre i innkjøp.
PoPSiCLe’s last blog post..Forrige ukes Tweets – 2009-10-04
Camilla says:
Jeg skjønner nerdesønnen godt! Skulle egentlig ønske min eldste også hadde hatt et slikt på rommet sitt! ;o)
Camilla’s last blog post..Fredag er…
Titta says:
Lin says:
Ja, han er veldig glad. Selv om han er lei seg for omstendighetene. Mens vi andre er glade for at noen setter pris på de tingene stefaren min satte pris på.
Det er ikke umulig at det kommer noen svææære anatomiplakater opp der også. Stefaren min hadde noen sånne plansjer over menneskekroppen. Det passer godt inn med sønnens DNA-plakater og lignende.
Anette {foreldremanualen} says:
Så utrolig kuult! Kunne tenkte meg den jeg også.
Anette {foreldremanualen}’s last blog post..Foreldremanualens fredags-snadder!
Frøken Skavlan says:
For en fantastisk ting å arve!
Frøken Skavlan’s last blog post..Minnene, livet, døden og sånn.
lillian says:
De store plakatene skal selvfølgelig «nerdesønnen» din få. De plakatene fortjener en hedersplass…
pappa var stolt av de og!!
Lin says:
Da blir han kjempeglad!
Stine says:
Så trist, men så godt at et liv kan «feires» med gode minner!
Og så kjempebra at rangelet fikk et godt hjem. Skjønner godt at han var sjokkert over at ingen hadde tatt det jeg! Tenk en sånn en i entreen – som stumtjener…
OK. Mannen hadde muligens ikke vært like oppglødd.
Ta vare på hverandre og minnene!
Stine’s last blog post..Gjør-det-selv – Apotek?
Knask eller knep! says:
[...] nerdesønnen arvet etter Poul deltok med et fiffig statistoppdrag i hagen og poserer her med [...]