Jeg har tidligere skrevet om problemet med holdninger mange har til barn, der de ser pÃ¥ barn som en eiendel eller kun et «vedheng» til foreldrene, og ikke som et selvstendig og unikt individ. Og jeg oppdager at dette ser ut til Ã¥ være gjennomgangstema i mange saker som bÃ¥de opprører og gjør vondt Ã¥ i det hele tatt vite om.

Jeg blir stadig mer overbevist om at man ved Ã¥ gÃ¥ løs pÃ¥ nettopp disse holdningene, selv nÃ¥r de kommer til uttrykk av foreldre som ikke gjør noe galt mot barna sine, sÃ¥ er vi i ferd med Ã¥ ta ondet ved roten. Ja, jeg sier at man bør jobbe med disse holdningene selv nÃ¥r de kommer fra det vi vil kalle «gode foreldre». Fordi de rett og slett er med pÃ¥ Ã¥ legitimere den særdeles destruktive samfunnsholdningen som gjør at mange ser en annen vei og ikke vil «lage brÃ¥k» osv. Vi har det ikke fullt sÃ¥ ille sÃ¥nn sett her i Norge, og vi har et lovverk som sier klart ifra i motsetning til f.eks. England og USA der mødre stadig debatterer «spanking» som om det var et tema med mange grÃ¥soner. Her i landet er det derimot klart som blekk. Man slÃ¥r ikke barn. Basta.

Men så til det jeg syntes var så hjerteskjærende i dag. Og som nok kan bli enda et av eksemplene på hvor ødeleggende holdninger om barn som eiendom man kan gjøre som man vil med, er.

Lille Nojoud Mohammed Ali er en 8 Ã¥r gammel nydelig jente. Og nyskilt. Eks-mannen/overgriperen er 28 Ã¥r gammel. Jenta ble tvunget til ekteskapet av ham og sine foreldre, og han innrømmer at «ekteskapet ble fullbyrdet». Men han legger til at han tross alt ikke slo henne, da…

Nojoud sier noe annet.

Hun forteller om trusler, juling og voldtekt. Om hvordan «ektemannen» hennes jaget henne fra rom til rom før han fikk tak i henne, banket henne opp og til slutt voldtok henne. Hun forteller om hvordan hun bønnfalt bÃ¥de sin mor, sin far og sin tante om hjelp. De sa at de ikke kunne hjelpe henne, og hadde visst sagt at dersom hun ville skilles, sÃ¥ fikk hun værsÃ¥god gÃ¥ til retten og ordne det selv. Og lille Nojou tok dem pÃ¥ ordet, hun.

Det er opprørende å lese om at advokaten til den lille jenta mener det er tusenvis av jenter som Nojud. Det er nemlig ingen nedre aldersgrense for inngåelse av ekteskap der hun bor.

Men det som fikk tårene mine til å trille her var dette utsagnet fra den lille jenta. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg så bare for meg hvordan hun satt og på barns vis prøvde å få verden til å henge i hop igjen og sette ord på det hun føler.

Hun sa:

Jeg er glad for å være skilt. Nå kan jeg begynne på skolen igjen.

Så enkelt og så greit setter hun ord på noe jeg innbiller meg handler om å få lov til å få tilbake noe av den barndommen som ble fratatt henne.

Fine, lille jenta. *snufs*

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...