Hallo? Hører dere meg?! ett-to, ett-to…
*banker på mikrofonen*
And IIIIIIIIIIIIIIIIIII
will always
love youuuuuuuuuuuuuuu
*uler*
Karaokejournalistikk.
Det er det nye ordet som visstnok skal betegne blogging.
Jeg skjønner det ikke. Det er mulig jeg outer meg selv som nærmest ekstremt dum her, men jeg gjentar: Jeg skjønner det ikke.
Jeg har aldri skjønt denne sammenligningen. Blogger er da ikke aviser. Ihvertfall ikke for meg. Snakk om å gi prestasjonsangst, da!
Artikkelforfatteren sammenligner seg selv(?) med Beatles og Pavarotti, der bloggere til sammenligning er karaokesyngerne. Og jeg river meg nesten i håret. Ser han ikke forskjellen? For jeg er virkelig sikker på at de aller fleste bloggerne ser den. Jeg er ganske så sikker på at de færreste bloggere tror de lager avis hver gang de skriver noe. Mener noe. Opplever noe.
Matre tar riktignok høyde for at det er mange dyktige bloggere også. Det er vel og bra. Og det toucher innpå nettopp det jeg vil frem til. Blogg er ikke avis. Det kan på mange måter ikke sammenlignes. Blogg er et “lavterskeltilbud” for skrivelystne. Det sier seg selv at det derfor finnes mye som virker utrent, “dårlig” og kanskje til og med ikke matcher interessene man selv har. Det er mye rart, mye nytt, mye spennende og jaggu er det noen som faktisk er flinke også.
Når Matre sammenligner blogging med karaokejournalisme påpeker han det selvfølgelige (den lave terskelen og alt det innebærer) samtidig som han bommer ved å rangere og sammenligne med journalisme slik vi kjenner det fra aviser. To forskjellige arenaer, to forskjellige terskler og to forskjellige behov. Det spennende med bloggvarianten er at det også der er kvalitet, originale tanker og engasjement. Noen ganger mer enn i avisenes profesjonelle tekster. Kanskje nettopp fordi det er rom for litt mer røffhet og litt mindre krav om form, kvalitet og profesjonalitet.
Så hvorfor setter disse selverklærte Pavarottiene i gang en “profesjonskamp” da?
Føler Wenche fra “God morgen, Norge” seg truet av Matboksen, tro? Jeg tviler. Jeg tror heller ikke at motivet bak matboksbloggene er å erstatte kokeprogram på tv heller.
Det er mange typer blogger. Min er f.eks. i en helt annen kategori enn de som tar for seg politiske spørsmål. At folk er engasjerte og mener noe er da ikke noe nytt. Heller ikke på nett. Så hva er det ved akkurat dette verktøyet som provoserer? Er det at det faktisk blir lest? Er man redd for at leserne skal forveksle det med aviser?
Har man gjort noe uhørt ved å starte en blogg? For jeg ante virkelig ikke det da jeg begynte, altså. Jeg trodde en blogg var et hjemmesideverktøy, jeg. Skrivetrening, kanskje. For jeg elsker å skrive. Det gjør jeg.
At den omtalte Carl Bildt har startet en blogg er vel heller ikke et forsøk på å være journalist. Men det er positivt at en profilert politiker faktisk “tenker høyt” også, synes jeg. Avstanden mellom politikere og resten av folket blir mindre på den måten, tror jeg.
Jeg innbiller meg at de aller fleste bloggere liker å skrive. Akkurat som andre elsker å synge. I dusjen, mens de gjør husarbeid, kanskje i kor…ja, kanskje til og med på karaokebar. Og heldigvis uten at Pavarottiene kommer trampende inn og skal dissekere sanggleden de hører for å vise at dette ikke er like godt som det de selv fremfører. Som om det skulle være en nyhet… Som om de syngende trodde det.
Jeg for min del er på “synge i dusjen”-stadiet. Om Tor Milde hadde følt for å kommentere mine sangtalenter når jeg synger hjemme, for barna eller bare for meg selv, da hadde jeg vel lurt på hvilket jorde han befant seg på. For jeg har ikke meldt meg på denne konkurransen. Det samme gjelder blogging. I mine øyne blir slike diskusjoner om “journalister” vs. “bloggere” så ufattelig irrelevant. Det blir som å argumentere for hvorfor en pære er et dårlig eple og bare kan pakke seg vekk.
Min blogg er som sagt milevis fra noe som jeg tror kunne ha føltes truende for….ja, egentlig hvem som helst. Den finnes ikke truende eller farlig. Det er ikke akkurat noen overhengende fare for at den skal forveksles med en avis heller.
Men for å være på den sikre siden (jeg trodde jo forskjellen mellom mange andre blogger og aviser var åpenbar) og for å ikke skremme noen…
Dette er IKKE en avis!
Hører dere?!
Vetle Lid Larssen? Hans Erik Matre?
Dette er bare pludring fra en fembarnsmor som savner stiloppgavene fra skolen. Ingen grunn til å dissekere og bevise for alle at det er forskjell på dette og aviser. VI HAR SKJØNT DET. Har aldri trodd noe annet. Vil aldri tro det. Ler av tanken.
Blogg er blogg. Ta det for det det er.
Vi har lov til å være her vi også.
Nå som vi har avklart dette regner jeg med at vi kan gå tilbake til karaoken vår.
Og en. Og to. Og en – to – tre- fir!
“Ah, ah, ah, ah
Stayin’ alive, stain’ alive
Ah, ah, ah, ah
Stain’ alive, stain’ alive
Stayin’ aliiiiiiiiiiiiiiiiive!”
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Eg er litt skuffa. Eg trudde eg hadde oppretta ein stor reklamefri nettavis. Og så kjem du og seier at ein blogg ikkje er meir eller anna enn ein blogg. Faen.
[...] amatørene som finnes på nett. Og akkurat som jeg tidligere har blogget om denne såkalte ”karaokejournalistikken“, så ser jeg ikke hva som er [...]
Snakk for deg selv. Jeg venter en Pulitzer i april.