Ok, det startet vel allerede i november en gang. En avgjørelse om at «Nå. Nå er det nok!» Ikke bare på en måte, men på mange. En av dem var i forhold til dette merkelige greiene jeg har pådratt meg over mange år. På folkemunne kalt fett. Eller overvekt.

Så jeg tok grep. Slike grep som er enkle å ta, i grunnen. Du vet kanskje hvordan det er. Når man sitter der og gomler snop mens man legger inn en bestilling hos sjølveste sjefen for gode vaner. Grete Roede. I trygg forvissning om at kursstart er veeeldig langt unna. Ekstremt, faktisk. Mange, mange marsipangriser unna, er det.

Så det var kanskje feil å tenke at «Nå er det nok!». Det riktige ville muligens ha vært «I januar… DA er det nok, da!»

Vel, januar er her. Dæven, som de ukene fløy forbi. I godkroken, under et pledd mens man lar seg røre og inspirere av «The biggest loser». Mens man tar inn over seg at det faktisk kan gjennomføres. Om og om igjen. Jeg heier, føler med, gråter av glede og lever meg inn i det. Irriterer meg over høy grad av produktplassering og snikreklame, men ser og sier til meg selv at «Se. Det er ikke umulig.»

Så trygt og fint et Grete Roede-kurs virker sånn litt på avstand. Og så utrolig skummelt det kan bli når det plutselig bare er noen dager unna. *gulp!*

Men det er også litt fint å ha bestemt seg. Det begynner å bli ganske lenge siden jeg turte å kaste meg uti dette prosjektet sist. Å ikke lykkes kan gjøre det med en. Og det er jo ikke som om man bare skal lide seg gjennom dette heller. Faktisk er det utrolig mye god mat i dette opplegget. Og kroppen min skriker, eller jamrer kanskje litt matt i sukkertåka, etter struktur og gode vaner.

Siden jeg har et stykke å gå før jeg er i nærheten av mål, så tipper jeg det vil være riktig å ikke bare måle suksess i kg og klesstørrelser. Kostholdsendringer og mosjon har da noen positive effekter selv om man fortsatt triller avgårde?

Så det er i grunnen med litt skrekkblandet fryd jeg sitter her og innser at «nå» faktisk er rett rundt hjørnet. «Nå» skal jeg børste støv av håpet som har ligget godt gjemt under resignasjonen og så skal jeg gi det et forsøk til. Og siden dette er de siste dagene «i frihet» så har man da tross alt litt sjokolade å døyve den verste panikken med.

For «nå» er ikke i dag, selv om det er nærme.

*puster i pose*

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...