Fornærmet gutt
Jeg fornærmet minstemann (5 år) på det groveste i går. Det ble tårer og tenners gnissel.
Det jeg gjorde var nemlig å be om en tjeneste. Av hans bror. Og det er visst utilgivelig når det står en særdeles hjelpevillig femåring rett ved siden av. (”Jeg sto jo re…hett ved si…hiden av deeeg”.) Forklaringen min om at han jo var syk og jeg tenkte at han var sliten hjalp ikke det spor. Så nå er det avgjort. Jeg har forpliktet meg til å spørre Oliver først av alle. Ihvertfall når det gjelder dette ene ærendet.
Det er visst ikke så lett å være liten.
Innlegg som kanskje ligner:
- Åpent brev til krompen og Mette-Marit
- Du vet at ungen gleder seg…
- Den hypre – og oss andre
- Hvordan drive meg til vanvidd – en oppskrift
- Og en gang til…
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
