Jeg har tenkt litt.

Overraskende nok. 😉

Men altsÃ¥; debatten omkring den nye tjenesten Bipper (nærmere beskrevet her) har satt i gang noen tanker hos meg. Tanker som ogsÃ¥ har surret og gÃ¥tt litt i forhold til andre debatter som omhandler barn og voksne. Dessverre har jeg ingen klare svar pÃ¥ noe som helst. Dagene som skrÃ¥sikker oppdragelsesekspert er talte nÃ¥ som jeg faktisk har barn i relevant aldersgruppe. SÃ¥ dette blir et «tenke høyt»-innlegg med eksempler fra forskjellige ender av skalaen, som forhÃ¥pentligvis ikke blir fullt sÃ¥ rotete som jeg mistenker at det kan bli, men jeg lar det stÃ¥ til. Kanskje du vil være med og tenke høyt med meg?

La meg først som sist være tydelig pÃ¥ at jeg ikke har tatt noe særlig standpunkt til akkurat Bipper og dens pÃ¥stÃ¥tte overvÃ¥kningspotensiale. Vi bruker ikke produktet og ser ut til Ã¥ klare oss greit med den manuelle overvÃ¥kningen. Det vil si: NÃ¥r f.eks. datteren skal et sted, skal hun fortelle oss hvor hun skal. Og bestemmer hun seg for Ã¥ dra et annet sted, sÃ¥ ringer hun eller stikker hjemom for Ã¥ gi beskjed om hvor hun nÃ¥ er Ã¥ finne om det skulle være noe. Noe det svært sjelden er. Etter litt øving… eh… konsekvenser og samtaler, begynner vi Ã¥ fÃ¥ en stadig mer pÃ¥litelig unge som er der hun sier hun er og som kommer hjem til avtalt tid. Her i huset er det med andre ord ikke behov for noe spesiell overvÃ¥kning, vil jeg tro.

Allikevel synes jeg det er interessant å følge debatten omkring dette og i forhold til andre ting der beskyldningen om krenkelse kommer opp. For jeg må innrømme at jeg stusser litt over noe jeg oppfatter som en stadig tilbakevendende frykt for å krenke barn og deres rettigheter i det meste som handler om hvordan vi som voksengenerasjon forholder oss til barn. Bipper er bare et eksempel. Jeg kommer med flere etterhvert.

I forbindelse med lanseringen av Bipper uttalte Datatilsynet følgende:

Barn har krav til et privatliv, og det blir krenket om foreldrene hele tiden har muligheten til å følge med på hvor de er.

(Fra denne artikkelen)

For all del. Barn skal ikke krenkes. I hovedregel.

Men det å bli oppdratt og det å underordne seg autoriteter kan føles krenkende der og da allikevel. Noen andre bestemmer over deg. Noen andre bestemmer hva du skal spise, når du skal sove, hvor du skal være og hvordan du skal oppføre deg. Dette er barna våre og vi skal være deres guide i dette samfunnet. Og ja. Vi skal følge med på dem, forhindre dem i å gjøre en hel rekke ting samtidig som vi slipper dem litt etter litt, så overgangen til voksenlivet ikke kommer for brått på. Noen ganger en ganske vanskelig balansegang. Gründeren bak Bipper har illustrert litt av forskjellene mellom tiden da dagens foreldregenerasjon var barn/ungdom og landskapet vi skal prøve å manøvrere i i dag i blogginnlegget Da jeg var liten, og jeg synes faktisk at hun har noen gode poeng her.

Men over til noen andre eksempler på når anklagen om krenkelse kan sitte relativt løst.

Da vi for noen år siden på eget initiativ deltok på et foreldrekurs for foreldre til barn med ADHD og lignende problematikk, lærte vi om bl.a. belønningssystemer og time out. Et helhetlig system med stor vekt på positiv forsterkning først og fremst, men der også disse andre tingene hadde sin plass.

Reaksjonene lot ikke vente pÃ¥ seg. Selv ikke fra folk som visste bakgrunnen for dette, kompetansen til kurslederne, grundigheten i kurset og, aller viktigst, hvordan barna blomstret opp under dette nye regimet. Jeg snakker ikke da om lydighet, men om ren og skjær mestringsglede og følelse av Ã¥ bli sett og forstÃ¥tt. Du skjønner det… At nÃ¥r man stÃ¥r der som en forelder som virkelig vil gjøre alt for barnet sitt og opplever at ingen av de «vanlige» metodene funker, sÃ¥ prøver man gjerne det  man kan. Det er bare det at mens man prøver det ene etter det andre rÃ¥det, gitt fra den ene etter den andre eksperten som selvsagt aldri blir enige… Ja, sÃ¥ mister man litt sammenheng. Ting blir uforutsigbart. Det helhetlige opplegget, som jo ogsÃ¥ har medført at barna til en del av foreldre som har deltatt pÃ¥ slike kurs «mistet» sine diagnoser, fungerte.

Men altså. Uansett hvor godt man kunne se det virke. Eller hvor positivt barna selv beskrev den nye hverdagen. Ja, så var det altså blant en del utenforstående en tydelig frykt for at disse barna, de som altså fikk det bedre sosialt, på skolen, hjemme, med selvbildet sitt osv. ble krenket av metodene. Jeg snakker om metoder der ingen skriker eller sier sårende ting. Den verste konsekvensen er å sitte og kjede seg i like mange minutter som man er år gammel. Og deretter bli fulgt opp slik at det ikke blir en avvisningsgreie. Men allikevel. Krenkelse! Vi må for all del ikke krenke.

Et foreldrepar jeg kjenner til har gitt tenåringen sin en mobiltelefon. Da det dukket opp en regning på 2500,- tok de tilbake mobiltelefonen i en periode som konsekvens. Tenåringen beklaget seg til andre voksne (fagfolk) og foreldrene fikk vite at de ikke hadde anledning til å ta telefonen. Ved å frata tenåringen mobiltelefonen hadde de nemlig krenket barnet sitt.

For noen Ã¥r siden jobbet jeg nattevakt sammen med en barnevernspedagog som spedde pÃ¥ den altfor lave inntekten sin (en annen av mine kjepphester – hvorfor betaler vi luselønn til folk som gjør en sÃ¥ viktig jobb, egentlig?). Men i alle fall. Vi ble sittende og prate litt. Hun jobbet til vanlig pÃ¥ en institusjon for ungdom og delte en av de største frustrasjonene ved det. Der har de gjerne tenÃ¥ringsjenter som de vet har et rusproblem. Og som de ogsÃ¥ vet knapt kan vente med Ã¥ bli gravide for Ã¥ pÃ¥ en mÃ¥te erstatte den familien de selv har savnet, lenge før de er modne for det. Det er bare det at de som jobber der har svært begrensede muligheter for Ã¥ fysisk stoppe en tenÃ¥ring som er pÃ¥ vei til Ã¥ gjøre en kjempetabbe. Enten det handler om rus, sex eller kriminalitet.  For vi mÃ¥ jo for all del ikke krenke…

Bipper er i en helt annen del av skalaen. Jeg vet det. Allikevel dukker denne «vi mÃ¥ ikke krenke»-greia opp ogsÃ¥ her. Og jeg tenker at det ikke er sÃ¥ rart, siden dette virker som et trekk som gÃ¥r igjen i mÃ¥ten vi forholder oss til barn.

Igjen: Selvsagt skal man ikke krenke barn unødig. Men kan det hende at det noen ganger faktisk er nødvendig Ã¥ «krenke litt» i egenskap av Ã¥ være beskytter, grensesetter og oppdrager?

Hva er det med dagens barn og ungdom som gjør dem sÃ¥ krenkbare i vÃ¥re øyne? Der vÃ¥re foreldre gjerne kunne ta feil med full overbevisning, virker det noen ganger som om vi i dag er ganske usikre og redde for Ã¥ trÃ¥ feil. Vi søker rÃ¥d fra andre. Gud bedre, som vi søker rÃ¥d. Det er Jesper Juul, Gro Nylander, William Sears, Anna Wahlgren og en hel haug andre eksperter i et «ekspertpanel» man fort kan bli forvirret av. For mens de alle gjerne har rÃ¥d som spriker i hver sin retning virrer vi rundt fordi vi jo sÃ¥ gjerne vil finne det aller, aller beste. Og det virker pÃ¥ meg som det aller, aller verste resultatet av Ã¥ trÃ¥ feil i denne jungelen av ekspertrÃ¥d er at man pÃ¥ et eller annet vis ender opp med Ã¥ ha krenket barnet sitt. Enten man ikke har samsovet og nektet barnet nærhet, eller fordi man har samsovet og dermed ikke har gitt barnet muligheten til Ã¥ lære seg Ã¥ sove alene og bli selvstendig.

Det verste man kan anklage en forelder for i dag, kan se ut til å være at de krenker barnet sitt.

Hender det noen ganger at du savner den tiden da de voksne ga blanke i om du ble såret av om du fikk husarrest eller ikke? Da folk var foreldre med mer overbevisning? Eller er det bare meg, som hadde pedagogforeldre på den tiden da fri barneoppdragelse var in og misunte nabojenta husarresten? Jeg tror til og med jeg ba om å få det en gang. Bare fordi, liksom. (For ordens skyld: Det var ikke fri barneoppdragelse hele veien hos meg. Min mor fikk nemlig etterhvert flere barn og da var det ikke like kult med meg i fri dressur. Go figure!)

Så til Bipper. En tjeneste som altså lar foreldre legge inn begrensninger på barnas mobiltelefonbruk (hvor mye, hvilke tider på døgnet, hvem som kan ringes osv.) og også lokalisere barnet sånn ca. og ganske unøyaktig via internett.

Datatilsynet prater om krenkelse av privatlivets fred for barnet og mange sier seg enige. Her er vi altså i gang med denne krenkingen igjen. Nå i forhold til noe som er viktige prinsipp for mange.

Men… Kan det være at vi blander kortene litt her nÃ¥? Jeg vet jo at mange er veldig imot EUs datadirektiv og lignende, men kan det virkelig sammenlignes med foreldre som følger med pÃ¥ hvor barnet befinner seg? De samme foreldrene som jo ogsÃ¥ er ansvarlige for dette barnet? Og dette barnet som tross alt ikke pÃ¥ langt nær er ferdigmodnet nok til Ã¥ ivareta seg selv? Er det en forskjell pÃ¥ min rett til Ã¥ ha oversikt over hva naboen gjør, hvem naboen er sammen med og hvor naboen befinner seg og min rett (og plikt?) til Ã¥ ha oversikt over det samme nÃ¥r det gjelder barnet jeg er ansvarlig for?

Som sagt. Vi bruker ikke Bipper. For oss, i vår familie, har vi funnet andre løsninger som funker. Ikke at det er mindre inngripen i barnets privatliv, egentlig, men det er informasjon som gis mer eller mindre frivillig i alle fall. Men jeg om noen burde jo vite at det som funker for en familie ikke funker for alle. Og hva da om Bipper var midt i blinken for oss?

Som nevnt virker det som om det verste du kan si i dag når du skal kritisere en forelder, er at han eller hun krenker barnet sitt. Enten man krever at fjortisen vasker av seg den tunge sminken, konfiskerer en mobiltelefon eller sjekker hvor barnet befinner seg.

Kan det være at vi som den ansvarlige voksengenerasjonen rett og slett feiger litt ut som konsekvens av frykten for å krenke? Eller at vi unngår ubehaget det å kanskje kunne komme til å krenke barna våre, på en måte som aller mest gavner vårt eget følelsesliv?

Kan det hende at denne frykten for å krenke også har fått noen negative konsekvenser for barn og ungdom i dag?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...