Fastvakt

Rommet er roen selv. Høstregnet trommer på ruten, radiatoren avgir en litt for behagelig og søvndyssende varme og du ligger foran meg med sovepust. Delvis i belter og sovende som et barn. Mens jeg sitter her og regelrett glor. Prøver å lese en bok mens du hele tiden er i øyekroken min. Kjemper mot alt det søvndyssende og prøver å glo uten å trenge meg på… En umulighet, men allikevel.

Du skulle drepe i går. Meg og alle jeg er glad i. Meg og kollegaene mine. Vi sto mellom deg og døden.

Du og jeg sloss i går. Om en glassbit farlig nær halspulsåren din. Til slutt ble det beltelegging. Du kjempet så hardt under alle oss som svettet for å få beltene på. Jeg holdt fast benet ditt. Redd for å miste taket og få foten din i kjeven. Herregud, så sterk du var! Så sint, redd og fortvilet på en gang. Vi tvang deg. Tvang deg til å leve og lide litt til.

Nå sitter jeg her og kjemper mot trøttheten. Og du har rolig sovepust. Jeg har ikke sovet så mye i natt. Det var mye å fordøye etter kvelden med deg. Raseriet ditt, truslene dine, angsten din og desperasjonen din. Alarmen som ikke virket. Ropene og banningen din fortsatte å ringe i ørene lenge etter at jeg var gått av vakt.

Og nå er jeg på jobb igjen. Forberedt på sinnet ditt, truslene dine og påfunnene dine.

Men du?

Jeg er her.

Vi er her.

Hatet ditt skal vi tåle. Vi dukker når du spytter. Vi setter grenser du hater. Den viktigste grensen er den mellom deg og døden.

Vi er der også når du fyller hodet med noe annet noen få sekunder. Vi skal spille kinasjakk med deg, bake med deg, snakke med familien din, støtte dem når de tar en velfortjent pust i bakken. Du vil ikke like alt vi gjør. Du vil kanskje hate oss. Eller hate en og elske en annen.

Men vi skal være her. Sitte og se på at du sover i starten. Kreve å kunne se deg når du går på do eller dusjer. “Nei, døren må være åpen. Beklager” Og vi skal tåle at du hater.

Gradvis, når du er over den verste kneika, skal vi slippe taket. Se til deg kanskje hvert 10. minutt. Være slitsomme der vi følger etter og følger med. Men også tilgjengelige når du overveldes. Vi skal tvinge deg opp om morgenen når du er i stand til det. Vi skal følge deg til samtale med behandleren din. Gi deg medisiner som du må ha. Kanskje tvinge deg til å ta dem, om situasjonen blir alvorlig nok.

Vi skal forsikre om at du er minst like mye verdt å redde som alle andre. Men redningsaksjonen vil ikke virke hvis du ikke deltar i den selv. Du tar ikke opp en plass til ingen nytte. Du er like verdig denne plassen som enhver annen ville ha vært. Du vil sannsynligvis ikke tro oss, men vi vil fortelle deg det allikevel.

Men den som skal gjøre den største og mest heltmodige jobben er du.

Vi skal bli kjent med deg. “Kaffe? Nei, te med melk og 3 sukkerbiter, var det.”, “Fikk du den CD’en av moren din i dag? Det tenker jeg falt i smak”, “Er det du som er ansvarlig for å vanne plantene i fellesstua denne uken?”, “Jeg fikk en film med på kjøpet da vi bestilte pizza i helgen, jeg tok den med på jobb i dag, jeg. Hva sier dere til at vi popper noe popcorn og lager filmkveld i dagligstua?”

Gradvis vil mørket rundt deg gi plass til små strimer av lys. Langt ifra nok. Det er mye som gjenstår og mange ganger som du vil føle at du faller ned i det sorte hullet igjen. Du vil være rasende på meg fra tid til annen. Det er greit.

En dag skal du skrives ut. Kanskje har sosionomen vår hjulpet deg med å skaffe en ny bolig. Kanskje du skal følges opp av poliklinikken. Kanskje du skal flytte til en annen type avdeling. Vi slipper deg ikke før du er klar. Men kanskje du ikke vil skjønne at du er klar når vi gjør det. Kanskje vil du ringe og prate med meg eller en kollega midt på natten når alt blir mørkt igjen. Kanskje kommer du tilbake igjen. Kanskje vi må gå veien sammen en gang til.

Du vil si hadet til oss når du drar. Kanskje be om unnskyldning for ordene du vrengte utav deg da du lå i belter. Kanskje du vil gi oss en klem og takke for hjelpen. Kanskje du vil være sint fordi vi sender deg videre. En ny fase vil begynne.

Jeg vil ta farvel med deg. Ønske deg lykke til.

Så vil jeg kanskje gå inn på skjermet avdeling til en annen pasient som ligger i belter og hater alle som står mellom h*n selv og døden.

Og være der.

Fastvakt.

Livvakt.

Tilstede.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

  • Sheeva

    …gåsehud….og nesten tårer i øya….

  • Lin

    Det er sterke opplevelser noen ganger når man jobber slik.

    Twitter:

  • http://inagh.weblogg.no/ Inagh

    Nok en gang… tårene triller hos meg. Og nok en gang – for en verdifull jbob du gjør. Jeg beundrer deg virkelig – både for måten du skriver på, og ikke minst for måten du jobber på. Du er ei flott dame!

    Stor klem fra Inagh.

  • Lin

    Tusen takk!
    Fine, fine Inagh. *knugeklemmer*

    Twitter:

  • Ellen

    Har du sett Victorias innlegg på bloggen sin den 14.mars?

  • Lin

    Nei. Hvordan det?

    Twitter:

  • saltvann

    Hei. Jeg ser dette innlegget er gammelt. Men jeg datt innom det og leste. Ord for ord. Jeg har selv hatt fastvakt i månede etter månede. Jeg har selv ligget i belter. Jeg er selv tvangsinnlagt. De rundt meg tvinger med til mer liv og mer lidelse. Det er mye galt som skjer på avdelingen jeg er nå. Men jeg har før opplevd mange som har vært viktige for meg. Jeg har hatt fastvakter som har hatt øynene oppe hele natten, med boken i øyekroken. Boken har nesten vært der symbolsk, for at jeg ikke skulle føle meg beglodd. Du virker som en god fastvakt og en som ikke vil svikte for aldri så vonde ord og utbrudd. Jeg håper du kan smitte alle kollegaene dine med ditt gode sinn, din gode innstilling.

  • Lin

    Tusen, tusen takk! *rørt*
    Og lykke til videre. Den jobben du og mange med deg gjør for å bli bedre er enorm. Jeg har blitt imponert gang på gang over de fantastiske menneskene som kjemper sitt livs kamp nettopp når de er psykisk syke. Jeg er ikke så sikker på om jeg hadde klart det samme selv.

    Twitter:

blog comments powered by Disqus