Et sykdomsforløp
Nå har det endelig skjedd. Jeg har mistet alt vett. Alt. Blitt helt og fullstendig ko-ko i topplokket. Man kunne kanskje tro at det hadde skjedd for lengst, men det var tydeligvis enda mer å gå på. Og nå har sykdommen slått ut i full blomst.
Det er alvorlig. Om det smitter, vet jeg ikke. Jeg skal prøve å ikke nyse på deg.
Jeg har nemlig blitt helt og komplett hyttegal. Jeg har blitt en av disse folkene som synes kalde doseter, manglende dusj og selvpåført tungvinthet er herlig! Sykdommen toppet seg søndag morgen og jeg må dessverre advare mot en heller grotesk berettelse der galskapens grimme ansikt blir beskrevet ærlig, rått og skremmende.
Kryp sammen i din trygge tilværelse. Lås alle dører og vinduer. Gjem deg under dyna. Blir du invitert på noe som høres ut som en helt uskyldig hyttetur en gang, så løp så fort du kan. Du vet aldri om hyttegalskapen vil ramme deg neste gang. Aldri.
Her er en beskrivelse av forløpet:
Jeg våkner før solen er oppe. Klokken er rundt 7 om morgenen, hyttehuset er iskaldt og jeg er opplagt. Allerede her burde jeg ha forstått at noe var fryktelig, fryktelig galt. Jeg er aldri opplagt klokken 7 om morgenen. Og ihvertfall ikke på en søndag!
Jeg lister meg opp, kler på meg og tasser ned trappen. Først slipper jeg hunden ut for en rask tissetur. Han synes det er for kaldt, så vi går raskt videre til peisestua. De to yngste barna har sovet i køyeseng i rommet ved siden av vårt rom i andre etasje. De 3 eldste barna har sovet inne i storestua. Rett innenfor peisestua. Sånne gamle hus mangler kanskje bad, men stuer har de.
Mens barna ligger varme og gode under dynene sine, hutrer jeg mens jeg tømmer vedovnen for aske. Det er viktig for å få ordentlig fyr har jeg etterhvert skjønt. Så da gjør jeg det. Mens luften er kjølig nok til at jeg kan se det hver gang jeg puster.
Etterhvert blir det endelig tid for å fyre opp i vedovnen. Noen kuler av sammenkrøllet avispapir, en hjelpestikke og småpinneved i starten. Jeg skjelver litt av kulde på hendene når jeg fyrer opp den ene hjelpestikken. Sitter foran og vokter ilden. Det gjelder å ikke slenge på de store kubbene for fort, har jeg lært. Ungene begynner å røre på seg under dynene sine, men blir liggende mens varmen sakte brer seg i huset.
Når vedovnen er skikkelig godt i gang, fyller jeg en kjele med vann og setter på. Deretter bærer det ut for å hente mer ved. Solen er i ferd med å stå opp. Så der står jeg da. Halvveis i vedhentingen blir jeg stående og se på utsikten. Ned mot Tyrifjorden. Og langt, langt der borte kan jeg til og med se Holmenkollen. Jeg hutrer og skynder meg inn igjen. Ny vedkubbe må på peisen.
De to minste gutta trenger å få vasket noen klær, så jeg setter i gang med det. Bukse, to strømpebukser, noen sokker og et par truser blir vasket for hånd med vannet som er varmet på vedovnen. Så blir klærne hengt opp i varmen for tørk etterpå. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det er faktisk gøy. Så langt har altså hyttegalskapen kommet. Vaske klær for hånd. Gøy. (Ikke si at du ikke ble advart. Dette er galskap på høyt nivå. På fjellet, faktisk!)
Som om ikke dette er nok, begynner jeg å bruke denne vedovnen til å lage mat. Jeg. Rett etter soloppgang står jeg altså ved en knitrende vedovn og lager varm frokost til barna mine. Og smiler! Om du er en av de få som trodde at det fortsatt var håp for meg, så kan jeg med dette knuse alt håp: Jeg smilte ikke bare. Jeg NYNNET også. Så ille er det fatt med meg.
Barna får servert frokost på senga. Jeg hjelper de små med tannpuss og morgenstell, mens de store får oppfordringer om morgenstell med (hold deg fast) kvitrestemme!
Til slutt er det frokost til meg. Den blir inntatt i peisestua. Mens jeg leser bok og hører vedovnen knitre i varmen. Huset er varmt. Varmen og matlukten har nådd andre etasjen også nå. Nede i peisstuen sitter jeg og gjennomlever det endelige symptomet på denne galskapen som har rammet meg.
En fullstendig berusende følelse av lykke.
Skjønner du nå hva jeg mener med at jeg har blitt gal? 
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Gisp! Dette blir jo bare verre og verre! 
Twitter: FulltHus
Jeg håper da ikke at hyttegalskap krever at man er voksen… *nekter å bli voksen* Hytte ER deilig, alt som innebærer å flytte vekk fra hverdagen og å finne (KLISJEADVARSEL!) glede i de enkle ting – det er da vel ikke noe man må være gal for å nyte?
Dessuten! Definisjonen på gal vs normal er at den gale skiller seg ut fra de normale, og hva er normalt? “Det flertallet gjør”. Jeg sørger for å omgi meg med mennesker som har lik innstilling og holdninger som meg selv, og dermed er det VI som er normale! Huzza! (Og nå er det på tide at noen tar fra meg kaffekanna, jeg skal opp i skranken etterpå og mistenker at jeg er på nippet av et solid koffeinsjokk.)
Tror jeg plasserte boka sånn midt på treet – den festet seg ikke som en hurrabok, men jeg la den heller ikke fra meg 
I visse tilfeller iallefall kan man bli lykkelig av å være gal. Jeg snakket med en dame, hvis mor hadde fått aldersdemens. Moren bodde på et hjem, og hvis jeg noen gang blir dement vil jeg bli det slik hun var! For når datteren kom på besøk var kommentaren fra moren “Neimen, er du på dette cruiset også?” Eller hotellet. Alt ettersom. Moren hadde ikke snøring på hvor eller når hun befant seg, men ettersom hun bodde på et rom som ble ryddet og vasket, fikk servert mat, og hadde en rekke aktiviteter hun kunne delta på, så måtte det være et feriested! Hun storkoste seg
Det er ikke så gæernt å være voksen. Hvis alternativet er å være “umoden”. (Det finnes flere alternativer, men dette passet veldig godt inn i resonnementet her. Ha meg unnskyldt.)
Og Niffeneggers bok – var den fin?
Hvis en bare har filttfler, flannellspsyj og en fleecejakke er det nydelig med hyttemorgen. Belønningen er topp.