En sommerhistorie
1989
Jeg står utenfor blokka og kjenner hatet brenne som lava i meg. Som om jeg var en vulkan på randen av utbrudd. Forbi går intetanende mennesker. Noen ler lekent et sted. Deres verden er fortsatt god.
Min verden er død.
Blokka jeg står utenfor er et gravkammer. Og inne i dette monsteret av betong og jern ligger restene av alt som døde. Ligger der og råtner som et annet kadaver. Slik det har gjort i noen uker nå.
Dette er blokka jeg i starten av mitt nye liv løp ut av med klærne halvveis på og hjerteslagene dundrende i ørene. Uvitende om hvor mye som lå igjen. På flukt i en ny og marerittaktig verden helt annerledes enn den jeg kjente da jeg gikk inn. Igjen i en av de uttallige leilighetene i nettopp denne blokka, ligger livet mitt. Dødt. Uttallige forsøk på å vekke det til live og gjøre alt som det var har resultet i denne erkjennelsen. Livet mitt er ikke med meg lenger. Det er ikke der når jeg sovner utmattet om kvelden. Det er ikke der når jeg står i dusjen og griner. Det er i gravkammeret. Borte for alltid.
Og nå er jeg tilbake.
Et skall utenpå et dødt menneske. Et skall som rommer sorg, raseri og fortvilelse over døden som har inntruffet uten at noen engang har merket det. De tror at jeg fortsatt er i live. At dette skallet, som puster akkurat som før, lever.
Jeg kjenner hvordan raseriet gløder hvitt i meg. Hvordan adrenalinet bare øker nå som jeg tramper inn, for sint til å være redd. Jeg er ferdig med å være redd. Jeg har ingenting igjen å tape. Død er jeg jo allikevel. Hva gjør det om han også dreper skallet mitt?
Utenfor døren hans. Jeg puster fort og sinna. Målbevisst. Og jeg er rasende.
Etter uker som skjelvende og redd så er jeg rasende på en måte som ville ha skremt meg, hadde det ikke vært for at alt i dette nye livet er skremmende og marerittaktig. Selv hverdagslige lyder jeg ikke engang enset før.
Nå vil jeg ikke være redd lenger. Jeg vil være skuls. Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre når han åpner døren. Jeg vet ikke engang om jeg vil klare å stoppe når jeg angriper ham. Jeg vet bare at jeg må. Et slag for hvert sekund i frykt. Et spark for hvert spørrende blikk fra de som er glad i den de tror jeg fortsatt er og som jeg nå ikke klarer å nå ut til fra min glassboble med gjennomsiktige og ufattelige tykke vegger. Et bitt fra rovdyret i meg for hvert sekund av uttallige skrubbeøkter i dusjen.
Han har redusert meg til et rovdyr og nå skal rovdyret ta ham.
Følelsene som hylte i meg da det viste seg at han ikke var hjemme, er ordløse. De brant, de pinte og de kvalte meg.
Jeg dro hjem igjen. Hjem og la meg på gulvet på rommet mitt. Med musikken høyt lå jeg der som en ball av gråt, raseri, frykt og hat. Og det evigvarende ønsket om å få tilbake det som døde i den leiligheten i blokka.
Hjem til en ruinhaug av det som engang var meg.
2005
Jeg trekker pusten dypt før jeg tar i dørhåndtaket.
Jeg skal inn i blokka igjen. Luften er full av vårlyder og jeg går der i sykepleieruniform og med den lille hjemmesykepleiebag’en min. Jeg er i praksis i hjemmesykepleien og på ruten min ligger denne blokka. Om få uker er jeg ferdig utdannet sykepleier.
Jeg gjør meg ferdig hos det eldre paret og hos den enslige, gamle mannen.
Jeg ser med forundring på hvordan heisdøren lukker seg. Nå står jeg i akkurat samme heis der jeg for mange år siden var et jaget dyr med ham løpende etter meg. Mens heisdøra lukket seg saaaakte og skrittene hans nærmet seg. Jeg husker kappløpet ned mot første etasje. Hvordan jeg skjelvende håpet at heisen kom ned før ham, som jeg hørte løpe ned trappene.
Og nå er jeg her igjen.
Jeg vet ikke hva som gjorde det, men av en eller annen grunn trykker jeg ikke knappen for første etasje. Jeg trykker på knappen for hans etasje. Og hjertet banker.
Jeg vet ikke hvordan de hadde det, de første som landet på månen. Når de gikk ut av fartøyet. Men jeg tror det føltes litt som dette, når jeg går ut av heisen i akkurat den etasjen der han bodde. Kanskje bor han der enda? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ser meg nesten overrasket rundt på åstedet for mine mareritt. Overrasket over at det bare er en helt vanlig oppgang.
Vel fremme ved døren hans stopper jeg.
Jeg trenger ikke å banke på. Jeg føler ingen frykt. Heller intet sinne.
Jeg føler triumf der jeg står og forteller denne brune, anonyme døren at jeg vant. Og at mens han var på dette stedet for å drepe min verden, så er jeg er igjen. For å gjøre godt. Trygg i min nye verden, som ble bygget bit for bit etter at restene av den gamle var feiet bort.
Jeg setter meg en stund på trappen ved heisen før jeg drar. Så annerledes alt er i min verden. Nå.
Jeg går ut til et liv jeg liker. Selvbygget.
Hele meg er triumf.
2008
Planen var egentlig å feire dagen. Kjøpe blomster eller noe.
Istedet ble den tilbrakt på sykehuset med sønnen. Noe av det vakreste i min nye verden.
På vei hjem fra sykehuset prater mannen og jeg i bilen. Jeg faller ut av samtalen idet vi kjører forbi blokka. Mannen prater ufortrødent videre mens jeg kikker bort på blokka.
Smiler.
Lener meg tilbake i bilsetet og lukker øynene mens min indre stemme gjentar den årlige gratulasjonen.
“Gratulerer med dagen. Du vant.”
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg vet ikke om jeg er i stand til å analysere et dikt, men send meg gjerne en epost. (Adressen sto på om meg-siden 
)
Det er lin alfakrøll fullthus.com
Twitter: FulltHus
Hei Lin!
Dette var en sterk historie. Gratulerer med seieren! Er det ikke deilig å vite at man har vunnet.
Klem fra Fryd
Fryd’s last blog post..Hva er tøffest? Å være syk eller å pleie syke?
Gratulerer med dagen!
(Og jeg blir minnet om at nå har jeg fulgt bloggen din i over et år).
Elin’s last blog post..Leseuka 2008
Gratulerer med dagen!
Og ellers veldig sterk historie som grep meg veldig. Gjenkjennende og veldig bra skrevet.
En sterk historie som muligens krever stort mot for å skrive. Jeg vet ikke om jeg skal si gratulerer. Jeg vil heller si at det er utrolig flott å reise seg fra en slik nedrig opplevelse. Det gjør godt å se at det går, og at man står oppreist på egne bein som den flotte dama du er.
vibeke’s last blog post..Musikkminner: Alone Again (Naturally)
[...] borte hos Virrvarr, kom jeg på en episode med meg og en venninne i dagene som fylte vakumet etter voldtekten jeg opplevde en gang for mange, mange år [...]
Jeg har lest bloggen din lenge, og jeg håper jeg klarer å være like sterk en dag. Det er godt å se at noen skriver på en måte som viser allverden at, vel, det blir folk av dem, deg, oss, vi er sterke tross alt.
Takk. Og gratulerer.
Solstjerneengel’s last blog post..Ny
Jeg har (veldig fort og gæli) sjekket om du har en epostadresse uten å finne den. Kan du sende meg en mail? jeg vil veldig gjerne at du analyserer et dikt jeg skrev for noen år tilbake – da jeg var narkoman. Vil du ta på deg den oppgaven? send meg en mail da
Knut Stian Olsen’s last blog post..Mary Wollstonecraft