En slags julefortelling

(Hentet fra arkivet.)

Det hendte i de dager…

Ja, det var i allefall lille julaften.

Fembarnsmoren hadde ENDELIG fått julepenger på kontoen og skulle ut på handletur.

Bilen ble stappet full av gretne unger og en bister mann. Altså en helt vanlig handletur. På veien kom noen på den brilliante ideen om å spørre fembarnsmoren hva hun ønsket seg til jul. Da hadde familien allerede oppholdt seg i bilen sammen i 10 minutter og svaret var derfor åpenbart. En kjeftefri jul. Det ønsket fembarnsmoren seg.

Første stopp var lekebutikken. Fembarnsmoren var uten barn og så effektiv som bare fembarnsmødre på frifot kan.

Så var det Europris. Og der var der magen begynte å kremte. Fembarnsmoren gjorde som fembarnsmødre uten palass med mange toaletter er veltrente i. Hun holdt seg alt hun orket. Det er et faktum at antall barnefødsler fører til god knipetrening både foran og bak. Hvordan det står til med de som har flere toaletter i huset, aner jeg ikke.

Da fembarnsmoren var kommet til kassa ved Europris, med handlevogna full av diverse billigstæsj, begynte det å virkelig rumle. Kvalme, kaldsvette og en følelse av at man bare må, må, MÅ på do. Så fembarnsmoren tar med skjelvende hender frem mobilen for å ringe fembarnsfaren. Han tar telefonen, det blir brutt. Og dett var dett. Han skjønner selvsagt ikke at han kanskje kan gå noen meter og spørre om hans kone trenger hjelp.

Fembarnsmoren gjør diskret noen pusteøvelser og kniper for konge og fedreland. Eller noe.

Jaja.
Så blir det litt bedre.

En handletur fra helvete på KIWI er også med på planen. Fembarnsmoren er nå bare litt uggen, smiler tappert og minner vennlig barna om hva hun ønsker seg til jul. En kjeftefri jul. Og nei, du får ikke kinderegg selv om du har mast 500 ganger. Samtidig mens man trøster en søster på telefonen som har kranglet med sin samboer og nå lurer på hva hun skal kjøpe som hun kan ha råd til osv. Takk og lov at man har vært innom Europris og kan foreslå en gave til 5 barn for 89,-

Så stopper man og kjøper noe brus på veien hjem. Selvsagt må man stoppe på Coop på veien hjem for det de ikke hadde mer igjen av på KIWI og pokker! vi glemte glitter til treet, men det driter vi i.

Turen er et lite helvete, fembarnsmoren kniper. Kaldsvetter og kniper.

Etter 3,5 timer er de hjemme igjen. Og fembarnsmoren løøøper til do for å sette seg ned med et lettelsens sukk. Endelig fred og ro og rumpa på do.

Haha!

For det første; doen må vaskes før den kan sittes på. Sånn er det når 4 gutter og en mann skal på do før man drar på tur.

For det andre; når man har utholdt knipeøvelsen fra helvete i 3,5 timer, så er det innmari vanskelig å slippe taket. Så man må puste så godt man kan. Minne kroppen på at nå er det trygt. Det er lov å drite nå.

Så kommer dofadderne.

Først Victoria. Hun har noe viktig å fortelle. Hun blir sendt ut igjen av en rolig fembarnsmor med luft på stemmen som ønsker seg en kjeftefri jul og derfor må gå foran med et godt eksempel.

Så Benjamin. Han har heldigvis vett på å fortsette den lange innviklede talen om hvorfor han bør få SuperMario for Gameboy Advanced i julegave utenfor. (Fembarnsmoren har selvsagt ikke kjøpt det.) Han avbrytes av smil og luft på stemmen. Husk, kjeftefri jul. *kvitre*

Så Theodor som har kranglet med Victoria og vil fortelle sin histore. Det var dette med å få være på do i fred da, lille venn. Fembarnsmoren prøver seg på kjeftefri og smil.

Så Victoria som selvsagt ikke er enig i Theodors versjon. Samme prosedyre som sist.

Så kommer Oliver løpende, men Theodor har nettopp fått beskjed om dette med å forstyrre mamma på do, så han prøver å lukke døra i full fart før Oliver kommer inn. Det må jo gå galt. Oliver får døra i hodet. Skrik og hyl. Fembarnsfaren må komme å hente og trøste en liten gutt som hikster at han skulle bare snakke med mamma. Mamma kommer snart, lille venn. *smil, luft på stemmen og litt ekstra kvitring*

Benjamin kom på enda et argument for hvorfor SuperMario-spillet er velfortjent. Han jages ut. Smilet er jævlig anstrengt nå.

Så kommer jaggu fembarnsfaren inn for å høre om det var den buksa jeg mente. (Ja, jeg hadde tråkket ned den andre i søle og slaps, så den var våt til leggen.) Han jages ut. Husk, kjeftefri jul. SMIL!

Imens dette skjer skal fembarnsmoren megle mellom de som krangler på utsiden, rope på fembarnsfaren når superørene som fembarnsmødre har hører at det snokes i feil bæreposer på utsiden i gangen.

Og ja. Det glemte jeg nesten. Fembarnsmoren skal prøve å slappe av i mange nok sammenhengende sekunder sånn at hun klarer å drite.

Til slutt sier det *klikk* og fembarnsmoren, som jo med et anstrengt smil og Siv Stubsveen-stemme har ønsket seg en kjeftefri jul av hver jævla en av familiemedlemmene får nok.

Med buksa på knærne og dopapir i hånda brøøøler hun til alle de imbesille idiotene på utsiden.

KAN DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG Å OPPFYLLE

ET ENESTE HELVETES JULEGAVEØNSKE

OM EN

KJEFTEFRI

JUL?!

Da blir det stilt.

Og julefreden senker seg omsider i hjemmet.

God jul!