Til tross for dÃ¥rlig vedlikehold i de utagerende Ã¥rene av mitt liv med lite søvn (les: Ã¥rene som smÃ¥barnsmor), sÃ¥ har kroppen tÃ¥lt de utfordringene den har fÃ¥tt rimelig godt. Men det hender jo selvsagt at jeg blir syk. Jeg hanglet lenge før det ble oppdaget at jeg hadde lavt stoffskifte, for eksempel. Jeg oppsøkte legen, legen fortalte meg at jeg hadde mange barn og jeg forlot legekontoret. Han var fornøyd med sin diagnostisering. Jeg hadde stadig en nagende følelse av at «nei, dette stemmer ikke». SÃ¥nn fortsatte vi helt til jeg byttet til en lege som synes blodprøver er en god idé selv for mangebarnsmødre. Blodprøver, diagnose, behandling og et mye bedre liv. Kort fortalt.

Men altså; jevnt over har kroppen min taklet hardkjøret med kronisk graviditet og noe som føltes som non-stop-amming forbausende godt.

Bortsett fra en periode der alt var symptomer og jeg fikk kjenne hvordan jeg sakte men sikkert svant hen… *dramatisk bakgrunnsmusikk*

Jeg løp ikke til legen hver gang. Jeg har tydeligvis en mekanisme som gjør at jo mer alvorlig mulig diagnose kunne være, jo skumlere ble det å si det høyt. Og i sykdomslæra får man jo virkelig alvorlige diagnoser å boltre seg i. Med bilder!

Noen sykdomslærebøker kan sammenlignes med denne. Bare at sykdomslærebøkene har mer latin.

Hypokonderbok

Jeg var heldigvis ikke alene om å bli påvirket av dette, viste det seg. I praksis på gastrokirurgisk avdeling pratet jeg med flere som visstnok fikk hetta av magevondt og fordøyelsesproblemer. Kanskje ikke så rart når man ser så mange alvorlige diagnoser som begynte på akkurat samme måte.

På nevrologisk lærte jeg hvordan hodepine kunne være hjernesvulst og en svak følelse av svekkelse i benet kunne være ALS. Og det var også min erfaring herfra som jeg virkelig tok i bruk da jeg en dag merket at jeg hadde vondt. Skikkelig vondt i ansiktet. Dette var ingen subtile tegn. Dette var store smerter. Såpass store at jeg etter noen dager ikke klarte annet enn å dra på legevakten. Siden jeg nylig hadde vært i praksis på nevrologisk avdeling hadde jeg jo en viss peiling på hva det kunne være. Og jeg gjorde nok en del research. Ja, for å lette legens arbeid, liksom. Det er jo ikke så lett for legen bestandig å huske på alle de sjeldne sykdommene, tenkte jeg storsinnet. Til slutt dro jeg til legevakten.

For Ã¥ gjøre en pinlig lang historie mindre eh… detaljert, sÃ¥ ble jeg møtt av en ung, blid og uforskammet opplagt lege som etter Ã¥ ha lyttet til mine forklaringer og forslag om nevrologiske lidelser mens han undersøkte meg, gliste bredt og utbrøt: «La meg gjette. Det er dette semesteret dere har sykdomslære, ikke sant?»Â 

Joda, det måtte jeg jo innrømme at jeg gjorde. Han lurte sikkert fordi jeg virket så oppdatert, tenkte jeg med et snev av stolthet. Men nei. Han gliste enda mer da han serverte diagnosen. Det var verken alvorlig eller eksotisk. Det var en helt ordinær bihulebetennelse. Jeg vet ikke om jeg var mest lettet, skuffet eller flau, skal jeg være ærlig. Her hadde jeg nettopp sittet og lagt ut i det vide og brede. Men noe så vanlig som en bihulebetennelse hadde ikke engang falt meg inn.

Heldigvis husket han godt hvordan det var. Man fordyper seg i fagstoff om all slags sykdommer og synes man kjenner igjen både det ene og det andre hos seg selv og sine nærmeste. Og jeg måtte jo beskjemmet innrømme i mitt stille sinn at det ikke var så fryktelig mange ukene siden jeg hadde vært hos fastlegen for å finne ut om jeg hadde diabetes. Jeg ringte faktisk og bestilte timen i pausen midt i forelesningen som ble holdt av diabetessykepleieren. Og før det hadde jeg riktignok vært vettskremt fordi jeg mente jeg hadde symptomer på begynnende koldbrann i bena når jeg gikk. Bare noen uker etter at jeg kunne ha sverget på at hjertet mitt var i trøbbel etter en fysisk krevende arbeidsøkt på hytta. Angina pectoris, tenk! (Ja, det kunne i alle fall ha vært det.) Mens den unge legen gliste bredt til meg gikk mønsteret for de siste månedene opp for meg. Og her satt jeg altså med en helt gjennomsnittlig bihulebetennelse. Ikke trigeminusnevralgi eller noe annet, nei.

Så jeg tok imot resept på antibiotika, betalte og takket for meg. Det var ikke så ille, egentlig. Vi hadde nesten bondet litt, vi. Legen og meg. Han var nyutdannet nok til å huske sine egne innbilte sykdommer fra sin studietid og var grei nok til å fortelle det til meg.

«Bare vent til dere skal ha om psykiatri, du», sa han da jeg var pÃ¥ vei mot døren. «Da blir det enda verre!»Â 

Han tok ikke feil.

Heldigvis var jeg mer forberedt denne gangen og var slett ikke den verste hypokonderen i klassen. Jeg klarte til og med å komme gjennom psykiatriforelesningene uten å ha diagnostisert halve slekta og hele omgangskretsen som splitter pine gale. Noe som er en bragd med tanke på hvilken familie jeg kommer fra. Bare så det er sagt.

Og noe sier meg at en del av de andre studentene som også for det meste bare smilte vitende da mange medstudenter delte ut diagnoser til slekt og venner under psykiatriforelesningene, var de samme som ifølge legevaktslegen hadde vært innom ham da vi hadde om sykdomslære.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...