«Bare vent til de kommer i tenårene, du!»

Ja, det er det folk pleier å si når man har små barn. I alle fall om man har flere små barn enn gjennomsnittet. «Bare vent til de kommer i tenårene, du! DA får du kjørt deg, da!» sier de med advarende tonefall og vitende nikking. Som om det er noe grufullt man skal igjennom. En eneste stor ulempe ved hele barnevalget.

Vel, jeg tror jeg kan si at vi har ankommet denne fasen som vi har hørt så mye om. Det er bare det at det slett ikke er slik vi fryktet.

Noen ganger leter jeg litt etter passende ord for å beskrive denne fasen vi går gjennom her nå med vårt første barn. Det er rart hvordan ordene «tenåring» og «fjortis» på en måte allerede er fyllt opp med innhold som i grunnen sier så fryktelig lite om det jeg synes kjenntegner denne tiden aller mest. Sier man «tenåring» når man forteller om barna sine i dag, så er det ikke helt umulig at man nærmest får et medlidende blikk og noen fraser om hvor slitsomt det er.

Men for å ta det fra begynnelsen.

Jeg har i grunnen nesten alltid visst at jeg ønsket meg barn. Og jeg har alltid syntes at det var verdt det. Selv i perioder med sykdom, nattevåk og 3 bleiebarn. Som storesøster til flere småsøsken så var jeg heller ikke så veldig uforberedt i forhold til alt heller. Da jeg fikk mitt første barn hadde jeg allerede skiftet noen bleier.

Allikevel så er det noe jeg ikke var like forberedt på. Og det er det som skjer nå. Disse fryktede årene som i stadig større grad viser seg å være en utrolig fin fase. Den fasen når barnet blir en tenåring som man kan ha flere fine samtaler med. Når han blir av de «store» i familien som tar i et tak, liker å hjelpe til og som også kan være med på stadig mer av det vi voksne gjør om kvelden når de små er i seng. Som å spille kort, prate eller kanskje se en film for litt større folk. En utrolig fin storebror som jeg flere ganger har observert forklare eller vise sine småsøsken noe med en omsorgsfull og voksen tålmodighet.

Jeg vet jo at han fortsatt er barnet mitt først og fremst. Men han er i ferd med å forvandles til en utrolig fin ung mann rett foran øynene mine.

Han blir stadig sikrere på seg selv og sine egne interesser. Som her om dagen, da mannen tok med hele hurven på biblioteket for å låne bøker og filmer. Eldstemann kom hjem med bøker som «Fysikk for ingeniører», «Uorganisk kjemi» osv. Og bøkene leses med stor interesse. Selv skjønner jeg nesten ikke bæret av det, men sønnen synes visst at det er spennende lesestoff.

Han er også veldig glad i å lage mat. I går fikk han lov til å lage middag til familien. Han gikk i butikken og koste seg der han plukket frem råvarer til den egenkomponerte retten han ville lage. Ris, kyllingfilét, bønner, krydder, grønnsaker og løk. Så sto han der og stekte, smakte til og så ut til å storkose seg med matlagingen. Resultatet ble en veldig god middag.

«Bare vent til de kommer i tenårene, dere. DA skal dere få kjørt dere, da!» sier folk. Men hvorfor er det så få som sier noe om hvor utrolig fine de kan være, disse tenåringene? Hvor utrolig morsomt og givende det er å ha barn som vokser opp til å bli virkelig likandes folk å ha i huset. Hvor fine disse fjortisene kan være å leve sammen med.

I går fant jeg dette innlegget skrevet av en annen mamma som tydeligvis opplever det samme med sin tenåring. Og hun beskriver akkurat dette så utrolig godt at jeg må bare vise det og si at «akkurat sånn er det».

Så til dere som fortsatt har små barn vil jeg si det sånn, jeg: Bare vent til barna kommer i tenårene. Bare vent til du sakte, men sikkert får se hvem dette mennesket du har oppdratt vokser opp til å bli. Det er fint, det.

Gled deg!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...