«Bare vent til de kommer i tenÃ¥rene, du!»

Ja, det er det folk pleier Ã¥ si nÃ¥r man har smÃ¥ barn. I alle fall om man har flere smÃ¥ barn enn gjennomsnittet. «Bare vent til de kommer i tenÃ¥rene, du! DA fÃ¥r du kjørt deg, da!» sier de med advarende tonefall og vitende nikking. Som om det er noe grufullt man skal igjennom. En eneste stor ulempe ved hele barnevalget.

Vel, jeg tror jeg kan si at vi har ankommet denne fasen som vi har hørt så mye om. Det er bare det at det slett ikke er slik vi fryktet.

Noen ganger leter jeg litt etter passende ord for Ã¥ beskrive denne fasen vi gÃ¥r gjennom her nÃ¥ med vÃ¥rt første barn. Det er rart hvordan ordene «tenÃ¥ring» og «fjortis» pÃ¥ en mÃ¥te allerede er fyllt opp med innhold som i grunnen sier sÃ¥ fryktelig lite om det jeg synes kjenntegner denne tiden aller mest. Sier man «tenÃ¥ring» nÃ¥r man forteller om barna sine i dag, sÃ¥ er det ikke helt umulig at man nærmest fÃ¥r et medlidende blikk og noen fraser om hvor slitsomt det er.

Men for å ta det fra begynnelsen.

Jeg har i grunnen nesten alltid visst at jeg ønsket meg barn. Og jeg har alltid syntes at det var verdt det. Selv i perioder med sykdom, nattevåk og 3 bleiebarn. Som storesøster til flere småsøsken så var jeg heller ikke så veldig uforberedt i forhold til alt heller. Da jeg fikk mitt første barn hadde jeg allerede skiftet noen bleier.

Allikevel sÃ¥ er det noe jeg ikke var like forberedt pÃ¥. Og det er det som skjer nÃ¥. Disse fryktede Ã¥rene som i stadig større grad viser seg Ã¥ være en utrolig fin fase. Den fasen nÃ¥r barnet blir en tenÃ¥ring som man kan ha flere fine samtaler med. NÃ¥r han blir av de «store» i familien som tar i et tak, liker Ã¥ hjelpe til og som ogsÃ¥ kan være med pÃ¥ stadig mer av det vi voksne gjør om kvelden nÃ¥r de smÃ¥ er i seng. Som Ã¥ spille kort, prate eller kanskje se en film for litt større folk. En utrolig fin storebror som jeg flere ganger har observert forklare eller vise sine smÃ¥søsken noe med en omsorgsfull og voksen tÃ¥lmodighet.

Jeg vet jo at han fortsatt er barnet mitt først og fremst. Men han er i ferd med å forvandles til en utrolig fin ung mann rett foran øynene mine.

Han blir stadig sikrere pÃ¥ seg selv og sine egne interesser. Som her om dagen, da mannen tok med hele hurven pÃ¥ biblioteket for Ã¥ lÃ¥ne bøker og filmer. Eldstemann kom hjem med bøker som «Fysikk for ingeniører», «Uorganisk kjemi» osv. Og bøkene leses med stor interesse. Selv skjønner jeg nesten ikke bæret av det, men sønnen synes visst at det er spennende lesestoff.

Han er også veldig glad i å lage mat. I går fikk han lov til å lage middag til familien. Han gikk i butikken og koste seg der han plukket frem råvarer til den egenkomponerte retten han ville lage. Ris, kyllingfilét, bønner, krydder, grønnsaker og løk. Så sto han der og stekte, smakte til og så ut til å storkose seg med matlagingen. Resultatet ble en veldig god middag.

«Bare vent til de kommer i tenÃ¥rene, dere. DA skal dere fÃ¥ kjørt dere, da!» sier folk. Men hvorfor er det sÃ¥ fÃ¥ som sier noe om hvor utrolig fine de kan være, disse tenÃ¥ringene? Hvor utrolig morsomt og givende det er Ã¥ ha barn som vokser opp til Ã¥ bli virkelig likandes folk Ã¥ ha i huset. Hvor fine disse fjortisene kan være Ã¥ leve sammen med.

I gÃ¥r fant jeg dette innlegget skrevet av en annen mamma som tydeligvis opplever det samme med sin tenÃ¥ring. Og hun beskriver akkurat dette sÃ¥ utrolig godt at jeg mÃ¥ bare vise det og si at «akkurat sÃ¥nn er det».

Så til dere som fortsatt har små barn vil jeg si det sånn, jeg: Bare vent til barna kommer i tenårene. Bare vent til du sakte, men sikkert får se hvem dette mennesket du har oppdratt vokser opp til å bli. Det er fint, det.

Gled deg!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...