Det var det nest siste døgnet før han trakk pusten for siste gang, den nest siste dagen i årets første måned. På den aller siste dagen skulle han gråte seg inn i døden de siste 7 minuttene mens rommet eksploderte av gråt, trøst og avskjed.

De var alene på rommet for en stund, de to. De som hadde valgt hverandre. Fått barn sammen. Planlagt fremtiden sammen. Før kreften.

Han hadde ligget og kjempet med pusten i det siste. Det var ofte uvisst om han var våken eller ikke.

Men så; i disse klare minuttene ga han alt i en siste, viktig innsats.

På å sitte opp i sykehussengen. Se henne rett inn i øynene og gi henne et av sine mest strålende smil. Slik han hadde pleid å smile før kreften stjal alt. En bragd, når man tenker på at han verken klarte å svelge eller hoste ordentlig. Og at ordene hans hadde blitt til en gammelmanns utydelige mumling.

Men da… Da ga han alt. Og da tårene hennes trillet for den avskjeden de visste dette var, brukte han enda mer krefter som ingen ville ha trodd at han hadde, for å stryke vekk tårene varsomt fra kinnet hennes.

De skrev de siste ordene i historien om deres liv sammen.

Et strålende smil, tårer og en varsom hånd.

I dag ville han ha fylt 48 år.
Gratulerer med dagen, Edward.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...