• Home
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Det vi derimot IKKE ble advart om…

“Husk det”, sa hun til parene som satt rundt et langbord bestående av mange små som var satt sammen i en hestesko, “at dette er ikke å være slem mot barna”.

Vi satt på kurs. Et foreldreveiledningskurs for foreldre som har barn med ADHD. Et kurs jeg hadde kjempet oss inn på etter å ha lest en artikkel om det og tenkt at “hvorfor skal alle andre rundt barnet vårt få veiledning og ikke vi?”. Et kurs vi reiste langt til for å stille på annenhver uke i noen måneder. Kursholderne var spesialpsykologer som visste hva de snakket om. Kursdeltakerne… Vel, vi hadde taushetsplikt om hverandre, men jeg kan i alle fall si en ting og det er at det første som slo meg var hvor fantastisk oppegående disse foreldrene var. Hvor like våre erfaringer kunne være. Å være foreldre til et barn som krever mer enn andre fører til mye fordømmelser utenfra. Det kan være ganske ensomt i grunnen, når mange antar at barnet ikke får oppdragelse hjemmefra. Eller, som man gjerne antar når barnet er en del av en stor familie, at det ikke blir sett eller hørt.

Og så ble foreldre som jeg ikke kunne gjøre annet enn å beundre satt opp som et slags speil som viste at vi slett ikke var alene. For første gang så var det noen som faktisk så oss.

Mange kommer med en følelse av at de er dårlige foreldre. Men de gjør ofte mer enn gjennomsnittsfamilien for barna.

Jeg husker godt hvordan jeg tenkte at dette her, dette fellesskapet, dette stedet hvor man kunne fortelle om både styrker og svakheter og få råd som faktisk funket av hverandre og av fagfolk. Ja, det burde alle foreldre fått lov til å erfare. Ingen lettvinte løsninger og “du må bare sette grenser” eller “du må bare validere”. En respekt og forståelse for at dette var spesielle barn som krevde spesialkunnskap av både fagfolk og foreldre.

Temaet denne gangen, var dette å gi beskjeder. Og man henvendte seg spesielt til kursets kvinner i forhold til nettopp dette å være tydelige, bestemte og klare på hva man forventet. Man snakket litt om at kvinner veldig lett blir sett på som nesten litt “bitchy” når de dropper å pakke sine beskjeder inn i bomull. Vi ble forberedt på det. Vi ble også forberedt på alle de kritiske blikkene og tilbakemeldingene man kunne få av andre når man var i gang med et slikt opplegg. Mange ville kanskje til og med kalle det “hjerterått” og andre ting som treffer morshjertet som rødglødende piler.

Jeg opplevde at vi fikk veldig mye ros. Tenk det. Etter årevis der man famlet i blinde og prøvde, som forfatteren av “Mor Bare Diller” skrev: “hammer etter hammer, når problemet ikke er spiker”. På dette kurset fikk vi ikke utdelt flere hammere. Vi fikk ikke utdelt overfladiske fraser som “dere må se barna” og “dere må lytte” og så videre. Istedet ble vi for første gang sett for hvor gode vi faktisk var til å både se og lytte. En gang fikk vi til og med applaus. Og det var godt, for det var jammen hardt arbeid å være kursdeltaker.

I tillegg til dette så fikk vi også verktøy som funket. En hel kasse full. Noen av dem fikk, som kurslederne hadde advart oss om, omverdenen til å rynke på nesa.

Det kurslederne derimot ikke advarte oss om er hvilken effekt det ville ha når man for det første har et barn som spesielt i den perioden var hardt rammet av Askepott-syndromet og samtidig har giftet seg inn i en kunstnerisk familie som mer enn gjerne bruker bruddstykker av egne observasjoner og synsinger til å skape kunst.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme inn på dette, så jeg sier det bare rett ut: Det pågår et teaterstykke nå om dagen. Om en 10 år gammel jente som verken blir sett eller hørt i sin egen familie. Med en far som er husfar og en mor som bare kommanderer og er rene diktatoren.

Nå er jo jeg ganske stolt av det som denne kunstneren driver med. Så jeg leste jo teateranmeldelsene med først iver, så et synkende hjerte og så et høyt “Hva fa…?!” før jeg proklamerte høyt og tydelig for mannen at jeg ville skilles! Fra svigerfamilien, that is.

Mannen forsikret om at dette nok ikke bare handlet om oss. Antageligvis gjør det ikke det. Jeg digger tross alt ikke Dolly Parton. Men noe inspirasjon har man tydeligvis vært for dette mennesket med sitt akk så diagnosefri enebarn.

Jeg må innrømme at jeg ble både sint og såret. Og som jeg alltid gjør når jeg merker at jeg reagerer sterkt på noe slikt, så tar jeg meg en liten tur i tenkeboksen. For sterke reaksjoner kan tyde på at noen har et poeng når de planter en brennende pil midt i morssamvittigheten. Du vet, den vi føder i det øyeblikket vi får barn. Ja, DEN samvittigheten, ja.

I tenkeboksen fant jeg mye rart. En følelse av urettferdighet. Minner om samtaler, tid, møter, lange turer for å gå på kurs… Ja, jeg hadde i en periode nettopp dette prosjektet som mitt eneste arbeid. Og vi ga alt. Applausen på kurset var belønning for knallhardt arbeid og engasjement. Du vet du har gjort en god jobb med hjemmeleksa di når kurslederen tar initiativ til applaus. Mer enn en gang var innføringen av opplegget så fysisk krevende at jeg trengte en dusj etterpå. Det var minst like krevende psykisk også. Man innfører ikke bare et nytt regime uten protester og å innføre time-out for større barn kan noen ganger føles som om man er med i et rodeo-show der man bevarer roen, men holder fast. Selv med erfaring som miljøterapeut i akuttpsykiatrien så var dette krevende på et helt nytt nivå for meg. Ingen kan få morshjertet til å blø som barn som vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på. Så morshjertet silblødde og jeg holdt stand.

Vi hadde surfet gjennom de første kursgangene, som tok for seg alt vi var gode på. Men innføring av poengsystem, time-out og andre ting var den nye biten som manglet.

I tenkeboksen fant jeg også “spesialtid”. Vi fikk høre at det kanskje ville bli krevende for oss når 5 barn skulle ha hver sin spesialtid hver dag, men det gikk veldig greit. Faktisk så var det ikke den helt store forandringen på tidsbruken vår fra slik vi gjorde det. Lommelyktturer i mørket, hytteturer, formingsaktiviteter og baking har liksom vært en del av programmet hele tiden. Jovisst var vi gode.

Men så, langt inne i tenkeboksen, dukket altså minnet om nettopp advarselen kurslederen kom med og hvordan man kan oppfattes utenfra når man dropper all bomullen. Når man tar de fightene man må ta uavhengig av om andre er vitner. For ikke å snakke om en liten stemme som sa at selv om man kanskje delvis har vært inspirasjon til et teaterstykke eller en rollefigur, så handler selvsagt ikke hele stykket om en selv og familien. Og jo, kjente man ikke også igjen svigermor litt i dette stykket? Og svigerfar? Og svoger?

Fordelen med turer i tenkeboksen er ikke bare at man kan ta tak i ting man bør gjøre noe med. Noen ganger kommer man ut av tenkeboksen som frikjent også. Og det gjør det så utrolig mye lettere å være raus. Å innse nok en gang at man til tross for å delvis ha vært inspirasjon for en rollefigur som etter anmeldelsene virker ganske kjip, ikke er verdens midtpunkt og den alt handler om. Who knew?!

Så da klarer man også å humre litt for seg selv og tenke at man aldri vet når man inspirerer noen på godt og vondt. Man vet jo selv hva man er og står for. Ja, man har til og med fått skryt av ekspertisen. Man kan koste på seg å bære over med en stakkars kunstner da.

I alle fall frem til man en dag eventuelt leser om “Hun som slurver med leggbarberingen – the musical”.

Da blir det bank!

Innlegg som kanskje ligner:

• Anbefaling: En nettside alle foreldre burde vite om
• Hva med barna?

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

blog comments powered by Disqus

Copyright Fullt Hus | Using the DeepBlue WordPress Theme