Noen ganger får jeg inntrykk av at media er småallergisk mot kompetanse. Synsing derimot. Bring it on!

I dag er det Kari Jaquesson som er i rampelyset med synsing om fedme og hvordan genetikk visstnok ikke har noe med det å gjøre, noe det selvsagt reageres på.

Jeg har som oftest sansen for Kari Jaquesson. Jeg har det. Men noen ganger blir jeg litt sur av ting hun vrenger utav seg. Jeg har jo fyrt opp litt om dette før også. Hva kan jeg si? Dumskap provoserer og det å avfeie genetikken i fedmespørsmål er jo bare dumt.

Når Kari Jaquesson så glatt kan blåse av forskning og hardnakket ture i vei videre med høylytt synsing fordi hun bare har bestemt seg for at overvektige er sånn og har det slik osv. så må jeg slite litt for å bevare respekten jeg har for henne som en kompetanseperson. For kompetansepersoner tar vel til seg ny kunnskap etterhvert som forskningen bidrar til det? De dyrker vel viten fremfor egen forforståelse og eget menneskesyn? Eller?

I grunnen skjønner jeg ikke helt hvorfor damen og hennes holdninger (ja, for det er jo fint lite vitenskap i synsingen) provoserer meg og andre. Det er jo så åpenbart at når man kan avvise viten om et tema så lettbeint, så uttaler man seg ikke som kompetanseperson lenger. Forstå meg rett her nå: Kari Jaquesson har mye kompetanse, hun. Men det virker på meg som om at når kompetansen slutter, så begynner synsingen. Mens folk fortsatt vekter hennes ord som kompetanse. Og det er ikke akkurat bra. I hvertfall ikke på et felt der man virkelig trenger mer fag og mindre synsing.

Så hvorfor ikke heller se litt på hva man faktisk vet om overvekt istedet? Fra noen som ikke synser det frem fra egen forforståelse, men som faktisk har stilt spørsmålene og funnet svar? Kanskje ikke like fengende tabloid, men allikevel:

tvillingstudier har vist at 70 prosent av kroppsvekten er genetisk bestemt, mens 30 prosent er styrt av miljøet.

Andre faktorer som nevnes er søvnvaner, medisiner, røykekutt, forurensning, mors alder og barns fødselsvekt, sentralfyring og klimaanlegg (altså temperaturen rundt oss).

Forskere fra de amerikanske universitetene Yale, John Hopkins og Cornell sier ifølge Daily Mail at det bare er indirekte bevist at mager usunn mat og mangel på fysisk aktivitet er hovedårsaken til fedme.

Fra denne artikkelen. En av de som uttaler seg er stipendiat Teresia Wangensteen ved Avdeling for medisinsk genetikk, Ullevål universitetssykehus.

Men hva gjør vi med denne kunnskapen?

For det er en annen ting som irriterer meg litt: Når noen påpeker de andre faktorene, forskningen og det genetiske aspektet blir det ofte fort beskyldt for å være ansvarsfraskrivelse, bortforklaringer og sovepute.

Hvorfor det?

NÃ¥r ble forskning og ønske om en bedre innsikt i en problematikk, enten man er rammet av den selv eller ikke, automatisk ansvarsfraskrivelse? Er det virkelig noen som sier at «forskning har vist ditt og datt, sÃ¥ da kan jeg drite i Ã¥ trene?» Jeg har aldri sett denne holdningen uttalt annet enn i beskyldninger om at noen mener det.

Og når det gjelder hvilket syn på overvekt som er passiviserende og hvilket som ikke er det, som Kari Jaquesson ser ut til å være opptatt av: Er det det som er poenget med dette? Er vi ikke først og fremst ute etter svar, selv om svarene kanskje for noen kan misforstås som et klarsignal til å gi totalt blaffen?

Slik jeg ser det blir det bare dumt å avvise genetiske sammenhenger. Faktisk bør man heller bruke dette for å følge litt ekstra med. I noen familier har man økt forekomst av visse kreftformer. I andre familier er det kanskje andre ting. Og i noen så er det altså overvekt.

Hva er det med overvekt som er sÃ¥ spesielt at man tror økt bevissthet om genetiske sammenhenger vil gi noen annen effekt enn den man ser i forhold til annen helseproblematikk? Man fÃ¥r bÃ¥de et «heads up» og kan forebygge, men kanskje ogsÃ¥ hjelp som treffer bedre?

Problemet handler ikke om hvorvidt man lar forskning avdekke sammenhenger og deretter forholder seg til disse. Det viktigste er hvordan man forholder seg til den nye kunnskapen.

Et personlig eksempel: Jeg har to tilstander som begge hver for seg gir overvekt og fungerer som håndbrekk på en vektreduksjonsprosess.

Hva gjør denne kunnskapen med meg? Vel, først må jeg innrømme at jeg ble litt oppgitt, sturet litt og forbannet verdens urettferdigheter mens jeg trøstespiste litt sjokolade.

Men deretter?

Vel, forstÃ¥elsen av dette har blant annet gjort noe med utholdenheten min. Før ville jeg ha gitt opp etter 7-8 kurskvelder pÃ¥ Grete Roede der «alle andre» suser forbi og ned i vekt. NÃ¥? NÃ¥ tenker jeg at «Okei, sÃ¥ tar det lenger tid og hardere arbeid for meg. Hva sÃ¥? Da fÃ¥r jeg bare bruke den tiden jeg trenger.»

Jeg har ogsÃ¥ sklidd ut, ramlet av lasset osv. Det kunne kanskje være greit Ã¥ skylde pÃ¥ de to «gode grunnene» jeg har for Ã¥ ikke gÃ¥ ned i vekt da? Men kurset og kurslederen er jo der for Ã¥ hjelpe meg. Hvordan skal de fÃ¥ gjort det dersom jeg lyver og sier jeg har fulgt programmet til punkt og prikke nÃ¥r jeg egentlig har sklidd ut pÃ¥ colafronten eller hopper over frokost og lunsj? Jeg gÃ¥r jo ikke pÃ¥ kurs for moro skyld, sÃ¥ hvorfor sløse min og andres tid pÃ¥ Ã¥ lyve? Og dersom problemet er bÃ¥de de to fysiske tilstandene og dÃ¥rlige vaner, sÃ¥ hvorfor ikke drøfte det jeg faktisk kan gjøre noe med? Som Ã¥ f.eks. starte en Bruskuttutfordring?

Mine utskeielser blir jo tross alt ikke mer uvirkelig av at de fornektes.

Like lite som at genetiske sammenhenger forskning har avdekket blir det av at en høylytt helseguru sier «det er det ikke, sÃ¥!» nÃ¥r disse funnene presenteres.

Og sÃ¥ bør jeg og andre kanskje litt i tankeboksen og finne ut av hvorfor vi gidder Ã¥ la oss provosere av at en ellers kunnskapsrik «trimdronning» stÃ¥r og roper «Det er det ikke, sÃ¥!» mot vitenskapen.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...