Her om dagen fikk jeg et rart møte med en av mine gamle desperasjoner.  Jeg kjente den ikke helt igjen med det samme. Den hadde jo forvandlet seg.

Noen ganger i livet er man jo nettopp det. Desperat. Eller kanskje man bare opplever forstadiene av ren og skjær desperasjon. Det er litt glidende overganger der, tror jeg.

Jeg har også vært det noen ganger. Heldigvis ikke mange og kanskje ikke fullstendig desperat, men noen ganger har jeg kjent hvordan den siger inn og tar plass. Jeg har minner om hjertet som slår så hardt at jeg hører det i ørene. Jeg har et minne om den gangen jeg fikk et brev som fikk bena til å bli til gelé under meg og hvor jeg ble sittende på gulvet og gråte. Og jeg har også noen ganger kjent på den mer stillferdige, men ikke desto mindre vonde følelsen av desperasjon. De søvnløse nettene. Tankene som finner deg hele tiden. Den konstante følelsen av å på en eller annen måte være i en utsatt situasjon. På vakt. Hvileløs. En taus desperasjon.

Men min desperasjon har også ført til noe.

Kommunens skoler har hatt en gjennomgang av sine rutiner ved mobbing på grunn av min desperasjon som mor til en som ble mobbet. Eller, det er vel heller resultat av det initiativet desperasjonen gled over til.

Tidligere her hadde jeg det mindre bra pÃ¥ jobb. Og da flyttet desperasjonen inn. Jeg følte meg fanget og desperat, for jeg har jo familie Ã¥ forsørge. Desperasjon førte til en ny interesse for dette med «jobbe hjemmefra»-prosjekter, og jeg ble kjent med en flott gjeng som backer hverandre opp i forhold til de prosjekter man mÃ¥tte ha. Jeg begynte med annonser pÃ¥ sidene mine. Litt er jo bedre enn ingenting. Og selv om jeg gikk gjennom dagene med en følelse av Ã¥ bli kvalt av desperasjon sÃ¥ gjorde det noe Ã¥ se at det hadde kommet inn et klikk. Da det var kjipt pÃ¥ jobb, tenkte jeg at «kanskje tjener jeg litt akkurat nÃ¥ pÃ¥ nettsidene mine». Knappene og glansbildene representerte noe. En utvei. Jeg visste jo like godt som noen at en dollar om dagen ikke er utsikter til karrierebytte, men de klikkene som var kommet inn ga allikevel en følelse av Ã¥ kunne puste bittelitt lettere. Ã… være bittelitt mindre fanget. I alle fall for en stund.

Som du kanskje ser, så gikk det bra med jobben til slutt. Og Adsense er tatt vekk fra denne bloggen. Istedet har Kiva fått overta plassen. Jeg har allikevel funnet noe som jeg synes er spennende å lære mer om. Og selv om jeg ikke er like desperat i forhold til jobben min, så har jeg fortsatt å lære, jobbe og se hvordan dette med annonseinntekter virker. Og det begynte med desperasjon.

Men tilbake til den følelsen jeg møtte her om dagen. Den som viste seg å være min gamle desperasjon i ny form.

For en del år siden så var jeg nemlig også desperat. En stille desperasjon som stjeler nattesøvn om natten og smilet fra deg i løpet av de første 30 sekundene etter at du har våknet. En vond klump i magen som man bærer med seg hele tiden. Enten du er på vei til bussen eller sitter tilsynelatende avslappet i et bursdagsselskap og smiler på utsiden.

Jeg hadde nemlig store problemer med å få pengene til å strekke til i hverdagen. Sånn som man jo får når man har et barn med spesielle behov og bor i en kommune som ikke akkurat er rik. Men jeg manglet noe mer. Jeg manglet kunnskapen og jeg manglet innstillingen når det kom til penger. Istedet kom desperasjonen.

Og ogsÃ¥ denne gangen førte nettopp desperasjonen til noe mer. Jeg skrev en artikkel som jeg kalte «Hvordan fÃ¥ mer for mindre i hverdagen». Samlet sammen av rÃ¥d og tips fra folk i RL og pÃ¥ nett, artikler jeg hadde lest, bøker jeg hadde lest og i det hele tatt… Resultatet av en læringsprosess.

Artikkelen ble noen år senere blåst støv av og ble grunnlaget for den første Pengevett-bloggen, som jeg uheldigvis plasserte på et .info-domene. Uheldigvis fordi jeg ikke var klar over at .info-domener ikke akkurat har det enkelt i forhold til f.eks. pinging til bl.a. Bloggrevyen. I tillegg ville jeg være mest mulig anonym, så jeg fikk ikke fortalt noen om bloggen ellers.

Men så skjedde det tydeligvis noe. De artiklene jeg hadde brukt en del tid og energi på å få til, nærmest som en egen dagbok, ble oppdaget av Google og andre søkemotorer. Plutselig en dag oppdaget jeg at bloggen faktisk ble lest. Folk som søkte svar på ting jeg hadde skrevet om, kom til min blogg.

Dette var nok med på å forme bloggen videre. Enkelte søkeord kan faktisk gjøre noe med en. De gjør inntrykk. Og man får lyst til å hjelpe. Man får lyst til å sørge for at den neste som skriver fortvilte søkeord på Google får et ordentlig, respektfullt og støttende svar. Dermed ble det noen artikler som var resultat av research både på nett og ved at jeg ringte rundt for å finne svar.

Etterhvert tok jeg en liten tur i tenkeboksen og kom frem til at det i grunnen ikke er noe Ã¥ skamme seg over Ã¥ ha gjort noen økonomiske brølere i sin tid nÃ¥r man samtidig er villig til Ã¥ lære og forbedre seg. Dermed «outet» jeg meg selv ved Ã¥ fortelle om Pengevett til andre. SpørsmÃ¥let «DU?! Skrive om pengevett?!» og pÃ¥følgende latter uteble. Istedet fikk jeg tilbakemeldinger om hvor bra det er at «vanlige folk» skriver om et tema som ofte virker forbeholdt eksperter og fremmedordene. For dette er et tema som angÃ¥r alle. OgsÃ¥ oss som ikke akkurat startet voksenlivet som økonomiske geni men som har lært, og fortsatt lærer, underveis.

Men tilbake til søkeordsstatistikken. For den har litt å si for hva som skjedde videre.

Etterhvert som bloggen har fått mer oppmerksomhet av Google og ting ellers i samfunnet har utviklet seg til å medføre økt økonomisk usikkerhet, så har jeg også sett en del ganske hjerteskjærende søkeord- og setninger dukke opp. Jeg kan bare tenke meg hvor redde og fortvilte enkelte av menneskene bak denne statistikken må ha vært da de satt og søkte etter svar på sine spørsmål. Jeg gjenkjente desperasjonen jeg selv hadde hatt.

Så derfor fikk jeg lyst til å ha noe mer å tilby enn det som allerede var i bloggen. Ikke bare for de som er fortvilte og redde, men også andre som kunne tenke seg å snakke litt om noe som i en del sammenhenger virker som et tabu. Nemlig personlig økonomi.

Flere hoder tenker langt bedre enn ett, så idet jeg flyttet bloggen over på et .com-domene, så ble et forum installert også. Og et forum kan være så mye mer enn bare en samling artikler.

SÃ¥ utifra min desperasjon sÃ¥ har det kommet en artikkel, en blogg og nÃ¥ et forum. Jeg har lært og fortsetter Ã¥ lære utrolig mye av dette og har massevis av utbytte av det Ã¥ stadig gi meg selv «skrivelekser» om personlig økonomi. Ã… drive et forum om pengevett virker ogsÃ¥ skjerpende. Jeg vet, for jammen har det blitt mindre pengebruk i det siste ogsÃ¥. Og nÃ¥ er det ikke lenger bare fordi man mÃ¥ eller burde. NÃ¥ er det faktisk blitt litt gøy. GÃ¥tt litt sport i det.

Men det aller, aller beste ved Ã¥ være nybakt admin for akkurat dette lille forumet har vært øyeblikket da jeg møtte desperasjonen igjen. For nÃ¥r du blir takket av noen som har delt akkurat den samme desperasjonen som du har kjent pÃ¥, for Ã¥ ha Ã¥pnet et sted der vi kan snakke om penger og pengevett pÃ¥ en respektfull og støttende mÃ¥te… Da fÃ¥r du en god følelse av at din egen desperasjon førte til noe godt. Den har gjennomgÃ¥tt en forandring og følelsen du kjenner pÃ¥ er takknemlighet, iver og hÃ¥p.

Så kanskje jeg skal prøve å huske på noe av dette neste gang desperasjonen kommer på besøk? Kanskje jeg skal prøve å minne meg selv om at min desperasjon har det med å ende med noe bra.

Hvis jeg klarer å fange den tanken der i et desperat øyeblikk, så vet jeg også at det i grunnen bare er å brette opp ermene og sette i gang. Og glede seg til uante muligheter, flotte mennesker og spennende prosjekt på veien.

For min erfaring er at desperasjon er startskuddet som får ting til å skje.

Min kommune har bedre retningslinjer i forhold til mobbing nå. Jeg tjener litt lommepenger hver måned på hobbyen min samtidig som jeg har blitt kjent med en helt haug med inspirerende mennesker. Og jeg har et sted hvor jeg og andre kan jobbe med å stadig bli flinkere med pengene våre og lære enda mer om økonomi.

Og alle disse tingene får meg til å smile når jeg tenker på det.

Det skal jeg prøve å huske neste gang jeg kjenner desperasjonen komme krypende.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...