I dag leste jeg en artikkel som traff rett i hjertet. Og selv om jeg ikke på langt nær har de samme utfordringer som denne mammaen står overfor, så synes jeg at jeg kjenner meg litt igjen.

For du skjønner…

Jeg er mamma til en fantastisk gutt. En sjarmerende, kjærlig, engasjert, humoristisk og utfordrende gutt som er litt annerledes enn andre gutter. Da mitt første barn ble født, ble jeg en mamma. Da dette barnet ble født, ble jeg en vanskelig mamma.

Ã… være mammaen hans er et privilegium. Et krevende privilegium, noen ganger. Jeg vinner nok aldri noen pris som «Ã¥rets mor» i en verden der man mÃ¥ler foreldres dyktighet utifra barnets atferd. For kunnskapsløsheten om hva som ligger bak finner man de fleste steder. Men jeg har etterhvert lært meg Ã¥ sette pris pÃ¥ «Holland«.

Men det er en ting som jeg synes er bÃ¥de utmattende og frustrerende. Og det er Ã¥ mÃ¥tte være «den vanskelige moren».

Da jeg selv gikk pÃ¥ skolen, var det «min» arena. I alle fall før tenÃ¥ringsopprøret nÃ¥dde meg ogsÃ¥ i en periode. Men ellers… lærerdatter som jeg var, var jeg rimelig godt kjent med skolemiljøet. Jeg kom som regel godt overens med lærere og i karakterboka fra ungdomsskolen var det gode tilbakemeldinger. BÃ¥de faglig og i forhold til meg som elev.

NÃ¥ er jeg tilbake pÃ¥ skolearenaen. Denne gangen som mor. Og hadde man skulle fÃ¥tt karakterbøker nÃ¥ som mor… vel, jeg kan vel bare si at jeg er glad for at man ikke fÃ¥r det. Dagene som lærerens favoritt er talte. Jeg er en vanskelig mor.

Som mor til et funksjonshemmet barn er man ofte nødt til å være vanskelig for å være sitt barns advokat. Kommunene er fattige og det er sjelden noe som kommer helt av seg selv.

Jeg er den vanskelige moren som klager på tildelte ressurser. Som klager til Fylkesmannen. Som maste i flere år på PPT for å få gutten utredet. Som krever kompetanseheving i skolen. Som krever kompetanseheving for seg selv. Som søker og klager. Helt til Fylkesmann og Trygderetten. Som krangler seg inn på foreldreveiledningskurs og reiser til et annet fylke annenhver uke for å gå på det.

Det er ingen monstre jeg kjemper mot. Tvert imot. Det er engasjerte folk som jobber i et system der det alltid mangler noe. Penger, personale, ressurser til kompetanseheving og sÃ¥ videre. Særdeles likandes folk som det ikke er moro Ã¥ være vanskelig mot i det hele tatt. Og jeg tror kanskje at de heller ikke synes det er særlig artig Ã¥ være «vanskelige» tilbake. Men de har ikke ubegrensede midler og myndighet de heller.

Som regel fungerer det greit nok sånn rent sosialt. Tonen er som regel høflig og god. Vi setter pris på hverandre.

Men det hender ogsÃ¥ at frustrasjonen topper seg. At man er sliten og frustrert. At man ser sÃ¥ tydelig at ting MÃ… gjøres, men vet at man ikke fÃ¥r det til selv. Et eksempel er skolebøker som forsvinner. «Hjemmet mÃ¥ passe pÃ¥» VS «Skolen mÃ¥ sørge for ekstra boksett». Frem og tilbake. Eller «PPT mÃ¥ jobbe raskere, observere mer».

Jeg ser ogsÃ¥ at det holder hardt mellom fagfolkene ogsÃ¥ noen ganger. «PPT mÃ¥ sørge for», «BUP har ansvar for», «Skolen har ikke» og «Kommunen burde sørge for». Og jeg er den vanskelige mammaen som mÃ¥ ta opp kampen. Krangle helt opp til Fylkesmannen slik at skolen fÃ¥r tildelt de midlene de trenger. Mase pÃ¥ PPT sÃ¥ BUP fÃ¥r de testene de venter pÃ¥. Det er noen spilleregler som begrenser hvor vanskelige fagfolkene kan være mot hverandre. Derfor er det som regel foreldrene som mÃ¥ gjøre det. BUP setter pris pÃ¥ at jeg legger press pÃ¥ PPT. Skolen setter pris pÃ¥ at jeg klager og anker til de fÃ¥r nok midler.

Jeg blir ikke lei av sønnen min. Men det hender at jeg er sliten. Ikke av ham. Men av Ã¥ være den vanskelige mammaen. Av Ã¥ være «vrang» og kravstor overfor hyggelige mennesker som ogsÃ¥ vil det beste for gutten. De kan ikke alltid klage slik jeg kan. Til f.eks. Fylkesmannen. PÃ¥ noen mÃ¥ter er de ogsÃ¥ avhengig av at jeg er vrang. At jeg sørger for at nok timer og ressurser tildeles.

Jeg vet ikke, jeg.

Jeg skulle vel egentlig bare ønske at tilbudet sto i samsvar med behovet. At man slapp å slåss om midler i en fattig kommune. At det var ressurser nok for å heve kompetansen slik at jeg slapp å være mitt barns advokat hele tiden. For jeg tviler ikke et sekund på at det er utrolig mange engasjerte og flinke folk som jobber med barnet mitt. Og jeg tror at kanskje de også er lei og slitne av å måtte slåss. Av å måtte si nei så ofte.

Jeg skulle ønske jeg ikke måtte være den vanskelige mammaen så ofte for at barnet mitt skal få en god start på livet sitt.

Jeg kunne kanskje få lov til å være en grei mamma istedet?


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...