SykepleierDenne posten startet som en kommentar i kommentarfeltet til en nyoppdaget blogg, men utartet seg såpass da jeg først kom i gang at jeg tenkte det passet bedre som et eget innlegg i egen blogg.

For det er tross alt et tema som i aller høyeste grad er aktuelt for min del.

Forfatteren av bloggen som tar opp dette temaet denne gangen spør hva som må gjøres. Hvordan man skal løse problemene med den skrikende mangelen på arbeidskraft innenfor visse yrker i fremtiden.

Med noen ukers erfaring som jobbsøkende sykepleier tror jeg i alle fall at jeg kan nevne et par ting. Jeg er i en gruppe som de aller, aller fleste tror bare kan knipse med fingrene og så har jeg jobb. Både jeg og mange fra mitt kull har opplevd at det ikke er så enkelt.

Joda. Behovet for meg og andre helsearbeidere er der. Så til de grader. Men ikke budsjettene.

Et eksempel er avdelingssykepleieren som etter søknadsfristen til nye stillinger var utløpt måtte sende beklagelsesbrev til alle søkerne fordi man allikevel ikke kunne se seg råd til å ansette noen i de ledige stillingene.

Et annet er avdelinger som må stenges i måneder av gangen på grunn av for lite folk og ekstravaktkontor som opererer med inntaksstopp.

looknursehallucination1.jpg

En ting er hva dette gjør med de som søker jobb. Om man er utdannet til jobb i omsorgssektoren uten å være ansatt et sted rimelig kjapt, får man lett noen rare blikk. For «alle» vet jo at det er skrikende mangel på arbeidskraft. Altså må det være noe skikkelig galt med deg dersom du er jobbsøkende helsearbeider i mer enn tre kvarter. Det var en lettelse å høre at også flere tidligere medstudenter måtte være jobbsøkende i en god stund før de fikk napp (og da gjerne i et vikariat i en liten deltidsstilling).

Det å være arbeidskraften det visstnok skal være en skrikende mangel på, men minimalt med penger til å ansette er en ting. Men man kan jo også spørre seg hva dette gjør med de som tross alt har jobb på de underbemannede avdelingene. Hvordan påvirker det dem på sikt å måtte få ting gjort med stillinger stående tomme på grunn av ressursmangel?

En annen ting som kan være verdt å se på er den ufrivillige deltiden helsesektoren opererer med. Mellom 30 og 50 prosent av ansatte i norske sykehus jobber deltid

Likestilling- og diskrimineringsombudet har uttalt seg om dette flere ganger.

I 2005 ønsket nesten 100.000 arbeidstakere å arbeide mer enn de fikk tilbud om. De fleste var kvinner, mange av dem fra helsevesenet.

- Det er utrolig dårlig personal- og likestillingspolitikk å ansette folk i deltidsstillinger når de ønsker å jobbe fulltid, sier Gangås. – Retten til full stilling skal ikke gå på bekostnings av folks mulighet til frivillig å jobbe i redusert stilling i faser av livet. Men å bli tilbudt en stillingsandel helt ned i 17% er helt uakseptabelt.

- I denne sammenheng er det på høy tid å se på turnus versus skiftarbeid. De tradisjonelle kvinneyrkene som sykepleiere, organiseres i turnus. Her er det hyppig bruk av deltidsstillinger, mens i de tradisjonelle manndominerte yrkene brukes skiftarbeid, som alltid har vært organisert som fulltidsstillinger, avslutter likestillings og diskrimineringsombud Beate Gangås.

En undersøkelse ved St. Olavs Hospital i Trondheim avdekker at familiehypotesen (sykepleiere jobber deltid for å ta seg av egne barn) ikke holder. Utsagn fra ledere om at «Ingen nyutdannede får helttidsstillinger hos oss» fra denne undersøkelsen viser hvordan dette virker i praksis. Folk står i kø for å få jobbet mer. Man utdanner 2 sykepleiere som får en stilling på deling om man er heldige. Værsågod.

nurse.jpg

I disse dager går fire deltidsansatte ved Granvin Sjukeheim rettens vei for å få økt stillingsbrøken sin.

De fire deltidsansatte har jobbet som pleieassistent og hjelpepleiere ved sykehjemmet mellom 10 og 20 år, men må fortsatt basere seg på ringevakter og vikariater for å fylle opp stillingsprosenten sin.

Jeg har aldri tidligere sett eller hørt om så latterlige lave stillingsprosenter som før jeg begynte å kikke i helsesektoren. Det er masse ubenyttet arbeidskraft her og begrunnelsen med at såpass mange må ha ufrivillig deltidsjobb for at turnusen skal gå opp er merkelig nok noe man som regel kun hører når turnusen/skiftene er knyttet opp mot kvinnedominerte yrker. Det kan virke som om retten til å kunne forsørge seg selv er en mye større selvfølgelighet i mannsdominerte yrker…

Personlig har jeg også merket en forskjell i holdning til meg som kvinnelig ansatt/arbeidssøker og hvilken funksjon jeg skal ha i forhold til min familie. Begge deler velment, men allikevel er det altså en forskjell.

I nøytrale eller mannsdominerte yrker vektla man gjerne forsørgeransvaret når man kom inn på det at jeg har flere barn enn gjennomsnittet. «Klart du må jobbe. Du har jo mange munner å mette.» Man så altså på meg som en forsørger i samme grad som man så på mine mannlige kollegaer som det.

I helsesektoren er det mange ganger noe helt annet. Man undrer seg over at en som har barn ikke heller vil være hjemme med dem mest mulig. Det kan virke som om jobb i helsesektoren noen ganger ses på som noe konene til godt betalte menn gjør bare for å «komme seg ut litt». Man ser på meg som en omsorgsyter og forventer nesten at noen andre tar mesteparten av forsørgerbiten.

Og mens vi er inne på det…


Politikerne nøler med å etterkomme FNs likestillingskrav i den norske menneskerettsloven. Derfor kan kvinner i turnus ha lengre arbeidsdager enn menn som jobber skift.

I praksis vil altså en helsearbeider i turnus jobbe 2,5 uker mer per år enn en som jobber skift. Jeg er helt enig med de som sier at dette er pinlig for Norge.

De fleste som har jobbet i helsevesenet kan være enige i at det er en mangel. Kanskje en skrikende mangel også. På folk å fordele oppgavene på. På tid til å ivareta hele pasienten og ikke bare diagnosen.

nurse-definition.jpg

Men det er også en mangel på bruk av de folkene som allerede er tilgjengelige. Det er mangel på ivaretakelse av de som allerede er ansatt. Og det er mangel på likestilling.

Så mens man snakker om den skrikende mangelen på folk i helsevesenet kunne det kanskje være en idé å åpne øynene for alle de ufrivillige deltidsansatte som hopper opp og ned, veiver med armene og prøver å fange politikerne og andres oppmerksomhet. For de føler kanskje en skrikende mangel på lydhørhet og likestilling?

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...