Det er mørkt. Bekmørkt om morgenen.

Alle har stått opp og mumlende svimet seg rundt og gjort morgenrutinene i halvsøvne. Tannpuss, påkledning, kjefting og småkrangling. Ja, det er kanskje ikke så feelgood å si det, men når en familie på 7 skal avgårde om morgenen kan det bli både det ene og det andre. Når man for eksempel for ørtende gang skal prøve å dra en sur prepubertal unge ut av sengen uten hell og folk står i fare for å komme for sent. Eller når man skal få vinterdress og sko på en unge som leker en mellomting mellom gelé og potetsekk.

Og så er det jo knuffingen, da. Man er jo slett ikke koordinerte og harmoniske når 7 stykker skal ut gjennom 1 stk. dør samtidig og den ivrige hunden gjerne vil være med istedet for å gå på plassen sin. Da knuffes det blant de små med skolesekk på ryggen.

SÃ¥nn er det for alle sammen. Alle bortsett fra en.

For vi har jo også et barn av den hypre sorten. Og etter å ha ligget til lading i noen timer, så er han virkelig ekstremthyper om morgenen.

SÃ¥ mens vi andre skutter oss i kulda, surmuler over savn etter den lune senga og rett og slett er litt morgengretne, sÃ¥ gjør han noe helt annet. Noe som fÃ¥r meg til Ã¥ tenke at «det var ADHD man skulle hatt en liten dose av nÃ¥».

For gutten beveger seg ut av døra og opp mot parkeringsplassen som om han ikke klarer Ã¥ vente pÃ¥ hva denne dagen skal bringe. Og mens vi grynteprater og gruer oss til iskald bil som vinduene mÃ¥ skrapes av pÃ¥, løper han opp pÃ¥ toppen av den høyeste snøfonna, strekker armene ut som om han sto pÃ¥ selveste Titanic og roper «I’M THE KING OF THE WORLD!»

Tenk så godt det må føles å starte en iskald og nattsvart vintermorgen sånn. Kanskje man skulle gjort noe med det. Uansett hvordan man i utgangspunktet føler seg, bare bli med opp på toppen av snøfonna, strekke ut armene og starte dagen med et skikkelig seiersbrøl.

Hvem vet. Kanskje følelsen smitter?

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...