En gang for noen år siden leste jeg på en nettside til en mann som var sosialklient og som kjørte en knallhard kamp mot «systemet». Han fortalte utrettelig om systemets urettferdigheter og han la også ut saksdokumenter og referater fra møter og telefonsamtaler.
Det kom ganske tydelig frem at denne mannen ble oppfattet som et vanskelig menneske. Og jovisst kunne jeg skjønne hva de mente, de som sa det. Han virket sinna, uforsonlig, påståelig og uansett utfall så virket det som om piggene var ute og alt var galt.
Noen ganger treffer jeg på slike «vanskelige mennesker». De fremstår som unyanserte noen ganger. Og de får gjerne også høre det. Av leger, av saksbehandlere og av andre mennesker rundt seg. Aldri fornøyd. Det må være noe galt med dem. Stakkars saksbehandlere, tenker mange antageligvis.
Men jeg tar meg stadig i å lure… Hvordan ble disse menneskene sånn? Hvordan kom piggene ut i første omgang? Blir de behandlet dårlig fordi de er vanskelige eller er de vanskelige fordi de blir behandlet dårlig?
I Sigruns blogginnlegg om klassesisme gjengir hun psykolog og professor Kjell Underlid, som har forsket på fattigdom og som beskriver hvordan mennesker forteller om sitt møte med et hjelpeapparat:
Fleirtalet av respondentane kjende seg dårleg behandla på offentlege kontor, særleg sosialkontoret, sjølv om det heldigvis fanst lysande unntak. Dei rapporterte bl.a. om ei ovanfrå-og-ned-holdning der dei kjende seg behandla som eit null og som sosialt mindreverdige, og dei opplevde ein gniarmentalitet, maktdemonstrasjonar, spydige, flåsete og sårande merknader, strengheit, mistenkjeleggjering, manglande engasjement, motarbeiding, låtteleggjering, klagemål, stakkarsleggjering, manglande forståing, insensitivitet og individuell skuld- og ansvarstilskriving. Dette vart kommunisert verbalt, nonverbalt og via handlingar.
Og det får meg til å tenke litt.
Hva gjør det med mennesker å bli behandlet slik? Kanskje ikke 100 av 100 ganger, men nok til at det går utover følelsen av å ha verdi som menneske.
Kan det sammenlignes med påvirkningen mobbing i f.eks. arbeidslivet kan ha på mennesker? Kan klientrollen ha samme effekt på noen mennesker dersom de blir utsatt for mange nok tilfeller av nedlatende behandling?
Forskningsrapporten fra «Bergen Bullying Research Group» (der bl.a. Ståle Einarsen var med) ved det psykologiske fakultetet ved universitetet i Bergen, viser til Leymann og Gustavsson, som kan fortelle noe om hvordan en mobbesituasjon kan påvirke den som blir mobbet.
Leymann og Gustavsson (1996) mente for eksempel å finne at ofre for langvarig mobbing var preget av overdreven fiendtlighet og mistenksomhet, kronisk følelse av nervøsitet og følelse av å være i fare, overdreven opptatthet av egen skjebne, hypersensitivitet i forhold til urettferdighet, og konstant og overdrevet identifisering med andres lidelser. Disse symptomene oversteg gjerne omgivelsenes toleransegrense, noe som i seg selv bidrog til at personen isolertes ytterligere.
Ifølge Leymann og Gustafsson (1996) må slike følgesymptomer ikke forveksles med kjennetegn ved personens generelle funksjonsevne før mobbingen startet.
Er mennesker som er avhengig av sosialhjelp, uføretrygd og lignende ytelser vårt samfunns mobbeofre? Kan samfunnets holdninger og hva mange, både privatpersoner og offentlig ansatte, tillater seg sammenlignes med mobbing?
La meg ta et eksempel: I arbeidslivet så er en vanlig mobbemetode kombinasjonen av å vanskeliggjøre arbeidet for den som mobbes (f.eks. ved å tilbakeholde informasjon, overlesse med oppgaver osv.), for så å angripe vedkommende urimelig hardt for å ikke ha gjort jobben sin.
Dersom en saksbehandler ved et sosialkontor forlanger at en klient stiller på et møte fordi det er klientens plikt, men samtidig nekter å innvilge støtte til reisepenger. Og så lar konsekvensen bli full stopp i alle stønader. Kan det sammenlignes da? Har saksbehandleren vanskeliggjort klientens «jobb» for så å la klienten få svi for det? (Det er kanskje et dårlig eksempel, men jeg tror nok en del sosialklienter har opplevd følelsen av å bli sabotert og så straffet som konsekvens. Kanskje ikke i ond hensikt, men allikevel.)
Men hva er mobbing?
I følge de definisjonene jeg har lest, så er det 3 faktorer som er viktige.
- Det er snakk om gjentatte episoder. (Kanskje 1 gang per uke?)
- Det er noe som pågår over tid.
- Det er en opplevd skjevfordeling i styrkeforholdet mellom mobber og offer.
Selv om nok de færreste vil si seg enige i at de gjennom sin jobb mobber, så lurer jeg noen ganger på om kanskje samfunnets holdninger til de som trenger bistand av f.eks. sosialkontor («snyltere» osv.) og det å måtte kjempe for aksept for at man er syk oppleves på samme måte som mobbing av de som utsettes for det.
Bergensundersøkelsen avdekket også at en stor andel av de som hadde vært utsatt for mobbing, led av det som kalles PTSD.
Undersøkelsen til Bergens-forskerne avdekket at 65- 75 prosent av mobbeofrene har fått store psykiske og fysiske seinskader, såkalt PTSD (post-traumatisk stressyndrom). PTSD er tidligere påvist hos personer som har vært utsatt for krig og katastrofer.
Noen av symptomene på PTSD er bl.a. irritabilitet eller agressivitet og økt «på vakt»-holdning som trigges lett av situasjoner som ligner de opprinnelige traumene.
Dette er altså forskjellige ting i utgangspunktet. Jeg har ikke belegg for å være skråsikker i denne koblingen. Det er mest spørsmål jeg sitter med i forhold til dette. Det er allikevel spørsmål som jeg synes er viktige og uten sammenligning forøvrig, så er det spørsmål jeg synes det mildt sagt er rart at ikke flere i det minste stiller seg før de går i klinsj med en person og kaller vedkommende vanskelig.
Nå skal ikke jeg gå i den fellen at jeg svartmaler en hel yrkesgruppe med NAV-ansatte eller andre. Jeg håper og tror at det er mange hjelpsomme og hyggelige mennesker som jobber der. Men hvor mange hyggelige mennesker skal til for å veie opp for den som sender deg sulten hjem igjen og attpåtil tillater seg å behandle deg som et annenrangs menneske? Hva skjer med et menneske som er avhengig av andres velvilje for å få mat til seg og sine? Eller for å ikke miste hjemmet sitt?
Definisjonen av mobbing innebærer et misforhold i maktbalansen mellom partene. Hvem har større makt enn personen som bestemmer om du får dekket dine og kanskje også dine barns behov for mat, bolig og strøm? Hva skjer dersom noen i den situasjonen velger å bruke et verbalt og ikke-verbalt språk som vitner om at du ses på som en dritt?
Kan man sammenligne effekten av denne situasjon med effekten mobbing har?
Jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til «vanskelige» mennesker. Også når man er på jobb og skal være profesjonell. Kanskje også dersom man selv ikke har utsatt dette mennesket for så mye negativ behandling etter eget syn, og møter et menneske som ser ut til å være kampklar allerede før man får sagt hei. Jeg kan forstå frustrasjonen når det føles som om hver setning man uttaler er en dans på et minefelt hvor et feilsagt ord trigger en sterk reaksjon. Jeg skjønner det.
Men hvorfor har det seg slik at nesten ingen stiller seg spørsmålet om hvorvidt det vanskelige mennesket er et traumatisert menneske preget av sine tidligere erfaringer? Hvorfor mennesket så raskt blir kampklar og «vanskelig»?
Hvorfor er man så rask til å diskreditere det «den vanskelige» sier om urettferdighet fordi personen fremstår som vanskelig? Tror man ikke at en person som virker vanskelig kan ha et poeng i sin kritikk?
Og hvorfor ligger tanken om en mulig personlighetsforstyrrelse så uendelig mye nærmere enn tanken på at man kanskje har med et traumatisert menneske å gjøre? At man kanskje har å gjøre med et menneske som har en naturlig reaksjon på en unaturlig hard belastning? Hvor slitsomt det enn måtte være å forholde seg til.
Nei, jeg mener ikke at det er en stor synd å tenke «personlighetsforstyrrelse» i møte med et vanskelig menneske dersom man er kvalifisert til å igangsette en utredning og mulig diagnostisering. Og jeg mener slett ikke at man må liste seg på tå rundt et menneske som fremstår som «vanskelig» for å ikke provosere.
Men jeg har tro på at mennesker er grunnleggende gode.
Jeg har tro på at mennesker ønsker å forstå hverandre.
Og jeg har tro på at det å forstå hvordan et menneske ble «vanskelig» og hva som trigger «vanskeligheten»/forsvarsmekanismene vil gjøre noe med hvordan vi forholder oss til vedkommende, selv om vi står fast ved at vi ikke vil gi noen særbehandling. Jeg tror at forståelse for hvordan ting henger sammen gjør oss klokere og smidigere i vår samhandling med vanskelige mennesker. Kanskje også tydeligere på de rette stedene?
I psykiatrien treffer man noen ganger på mennesker som har lang erfaring innen nettopp psykiatri. Jeg husker en kollega for noen år siden. Vi hadde noen eldre pasienter som hadde hatt kontakt med psykiatrien i mye lenger tid enn både jeg og kollegaen hadde levd. Pasientene var ofte fiendtlige, mistenksomme og veldig opptatt av pleieres overgrep. Jeg husker hvordan denne kollegaen sa rett ut at «Jo. De har helt rett. Psykiatriens historie har ikke bare vært pen og eldre generasjoners pasienter har noen ganger helt forferdelige erfaringer med psykiatrien. Og det må vi ta på alvor.»
Det er noe med hvordan denne pleieren anerkjente pasientenes opplevelser. Hvordan de fikk støtte på at de hadde vært utsatt for noe helt uakseptabelt. Bare det å høre en representant fra helsevesenet si dette og beklage at det var skjedd, vekket ofte pasientenes oppmerksomhet. Bare det i seg selv så ut til å gi et signal om at også psykiatrien har forandret seg siden sist.
En annen ting var hvordan denne pleieren godtok at man ikke bare kunne komme her og forvente full tillit fra pasienter med slike opplevelser om det så var et nytt årtusen aldri så mye. Dagens psykiatritjeneste måtte vinne tilbake den tilliten som gårsdagens psykiatritjeneste hadde misbrukt overfor disse pasientene.
Denne innstillingen gjorde i seg selv underverker for denne prosessen.
Og jeg tror det er noe som alle som jobber med mennesker må gjøre noen ganger. NAV-ansatte, leger og andre. Man må vinne tilbake en tillit andre har misbrukt. Man må anerkjenne hva som har skjedd. Og når man åpner for at de «vanskelige» menneskene kanskje ble vanskelige av en grunn, så skjer det noe. Man har sett og man har forstått.
Det handler ikke om å unnskylde uakseptabel atferd. Det handler ikke om å fyre oppunder et svart/hvitt-syn på verden som ond. Kanskje er man slett ikke enig i hvordan mennesket betrakter verden. Men man forstår kanskje bedre hvorfor verden oppleves slik for dette mennesket akkurat der og da.
Om man ikke kan tilby mennesket sitt samtykke i at verden er slik som vedkommende sier den er, så kan man kanskje tilby «det vanskelige mennesket» en liten følelse av å bli sett og anerkjent for den han eller hun er bak krigermasken.
For, vanskelig eller ikke, hvem trenger vel ikke å bli sett?
Tillegg: Dagens leserkommentar i Dagbladet fikk meg til å tenke på en ting til. Trygdede, sosialklienter og andre som kjemper for bedre vilkår for seg og sine kalles lett vanskelige. De må ofte kjempe som enkeltpersoner alene mot «overmakta». Nå i disse streiketider kjempes det også for bedre vilkår. Det er arbeiderne som streiker. De har makt bak kravene og de står sammen. De kalles sjelden vanskelige. Kanskje de ikke trenger å bli det heller? Hvordan hadde den enkelte lærer, sykepleier eller sosionom for den saks skyld måttet opptre dersom hver og en måtte ha kjempet sin kamp alene nesten uten andre virkemidler enn sin «vanskelighet»?
Se også:

23 Responses to De vanskelige menneskene
lenya says:
Velskrevet og god post som vanlig.
Sosialarbeidere har en meget vanskelig jobb med føringer som gir snevre begrensninger.Mange NAV ansatte har liten utdannelse og må følge bastante retningslinjer.Nettopp fordi de ikke alltid har faglig tyngde som gir dem autoritet og mulighet for fleksibilitet fremkommer det mange grelle eksempler der menesker i nød opplever seg ummeneskelig behandlet.
I det moderne samfunnet er det liten plass til mennesker som ikke kan ha en jobb og ellers faller utenfor normen.Samtidig vil det jo alltid være mange som på et eller annet tidspunkt ikke klarer å jobbe,være gode foreldre eller tar vare på seg selv.
Ofte har jeg tenkt at skillet mellem de oppegående og de andre er meget tynt.En dag velykket sammfunnsborger,neste dag avhengig av hjelp og derved også mulig offer for et upersonlig offentlig hjelpepeapparat.
Relativt kortvarig arbeidsledighet er nok til å forstyrre hele økonomien din og derved sette deg i en langvarig ond sirkel.Jfr.åttitallets økonomiske nedgang,for ikke å snakke om sykdom.Vi har et års sykemelding i dette landet,dernest er du avhengig av ulike former for hjelp fra det offentlige.
For meg ville bare det å trenge hjelp være nok til å gjøre meg sinna og sikkert etterhvert en upsiselig klient for enhver navannsatt eller gudbedre en sosialarbeider.
Lin says:
Ikke sant?
Og det tynne skillet mellom å være selvhjulpen og oppegående, og å trenge hjelp går begge veier. Det kan være ganske sprøtt å møte igjen mennesker på et senere tidspunkt når rollene kanskje er omvendt.
Det er nok noe i det min mor pleier å si; at man aldri kan vite hvordan maktforholdet og situasjonen er neste gang man treffer hverandre.
En av de merkeligste situasjonene i den sammenheng var da jeg var student. Den ene dagen hadde jeg «kranglet» med en legesekretær for å få overbrakt en viktig beskjed til legen min. Hun tviholdt på at hun visste best og at legen ikke trengte å få beskjeden og i det hele tatt. Hun var rett og slett arrogant og uspiselig.
Neste dag var jeg i praksis i hjemmesykepleien og var hos en pasient som hadde det slik at jeg kontaktet legesenteret. Jeg fikk samme legesekretær på tråden og selv om jeg da egentlig slett ikke trengte å snakke med legen selv, fikk jeg oppleve en smørblid dame som smigret og sa at jeg som sykepleierstudent naturligvis hadde MYE mer greie på sånt noe enn henne og at jeg selvsagt måtte få snakke med legen selv. Med en gang.
Da må jeg nok innrømme at jeg ble litt forbløffet over hvor totalt forskjellig en og samme person kunne finne på å behandle meg alt ettersom hvilken rolle jeg hadde. Som pasient var jeg tydeligvis ikke verdt særlig respektfull behandling. Som sykepleierstudent, derimot…
Sigrun says:
Fantastisk godt innelgg, Lin. Dette vil jeg linke til på bloggen min.
Her er uttalelser fra noen fagfolk
En sykepleier:
Det skjer hver dag og det handler om forutinntatte oppfatninger, oppgitte blikk og gester, språkbruk, mangelfull informasjon, maktmisbruk, feilprioriteringer, tilgang til helsetjenester og dårlig eller manglende medisinsk behandling. Det rammer først og fremst mange pasienter med minoritetsbakgrunn, pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser, men også pasienter med overvektsproblematikk, arbeidsledige og sosialklienter. Er du hvit, høyt utdannet og med en godt betalt jobb møter du som regel en annen velvilje og høflighet.
Undersøkelser har vist at de pasienter som helsepersonell oppfatter som vanskelige er pasienter med en annen kulturbakgrunn, med rus- og / eller psykiske problemer og pasienter med alvorlige og sammensatte sykdomsbilder. Altså de pasientene som mest trenger vår hjelp og omsorg.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/08/18/509244.html
En psykiater:
Vanskelige situasjoner og relasjoner blir raskt skjøvet fra oss selv til å være vanskelige pasienter, og når «vanskelige pasienter» blir møtt uten åpenhet og velvilje, så blir faktisk noen av dem vanskelige. Skikkelig vanskelige.
http://www.bladet.psykiskhelse.no/index.asp?id=26562
En psykolog:
Jeg startet i helsevesenet for 35 år siden som pleiemedhjelper. Helt fra denne starten og opp igjennom tiden som psykolog i psykiatrien er det én erfaring som er gjennomgående. Ved mangel på endring ved våre tiltak og behandlingsmetoder, søkes svaret på manglende endring utenfor oss. Ikke i metoden, ikke i vår tilnærming, ikke i vårt bidrag til relasjon og samarbeid, men hos «de andre». Det er nærmest en lov at jo mer lidelsen øker og jo mer symptom og vansker dominerer behandlingshverdagen, desto mer fokuserer en utenfor denne for å finne svaret på problemet. Pasient og pårørende er «naturlige» fokus. Vårt vokabular er fullt av begrep som vi kan bruke. Motstand, behandlingsresistens, manglende innsikt, overinvolvering, manglende grenser, manglende mentalisering, utrygg tilknytning osv. osv. Ett av de begrepene som jeg har opplevd trer fram når endring ikke skjer, er ideen om en personlighetsforstyrrelse. Diagnoser skal gis til personer som er henvist for en lidelse. Samtidig kan det, etter min erfaring, skje en «skjult» diagnostisering i situasjoner hvor personalet opplever pårørende som utidige.
http://www.idunn.no/?siteNodeId=5872892
Lin says:
Tusen takk for en kommentar full av masse nyttige lenker!
Eugenie says:
Dette var en veldig bra post.
Tusen takk!
Eugenie’s last blog post..Hvor langt er Jareks tau?
Lin says:
Åh, så hyggelig å høre. *glad*
Cat says:
Nok en gang har du skrevet en utrolig klok, velformulert og tankevekkende post! Det er veldig interessant å følge med på bloggen din.
Du setter fingeren på så mye viktig her at jeg ikke vet hvor jeg eventuelt skulle ha begynt å kommentere. Det eneste jeg sier er at nå har jeg vært sjuk en stund og kommer til å være det en stund fremover også, og at jeg _helt sikkert_ kommer til å bli oppfattet som en «vanskelig pasient» – av dem som vil oppfatte meg som det. Jeg er også livredd for den dagen jeg virkelig må begynne å forholde meg til NAV, og vurderer seriøst om jeg bare skal få en advokat til å ta seg av den kontakten fra første stund av. Eller noen andre. Jeg vet ikke om jeg orker å gå inn i det selv, etter tidligere erfaringer og andres historier.
Selvfølgelig kan det gå bra også, jeg skjønner det.
Men kan man stole på at det går bra når det tross alt er snakk om livsgrunnlaget sitt?
Cat’s last blog post..“Vedtatt farløs”, faktisk!
Helsevesen og andre vesener says:
Jeg tror nok den yrkesgruppen som har ødelagt flest mennesker her i Norge er psykiaterne.
De lever i en boklig og urealistisk verden. Flinke til å finne diagnoser, men å begrunne dem!
Nei, det går nok ikke an.
Pasienten vil da resten av livet gå å lure på hva som egentlig ble ment. «God» terapi i dette………..
Gnoll says:
Jeg er sosialklient og har ikke noen negative møter med det offentlige. Mange flinke mennesker i det offentlige som har hjulpet meg over noen av mine problemer. Ikke har jeg dårlig selvfølselse heller. Jeg går med hodet høyt hevet og selvrespekten er i taket. Spør noen meg hva jeg gjør på om dagene så sier jeg med høy røst. Jeg er sos klient og flirer grådig mens jeg sikler på dem. Sinnet dems lyser ut av øynene dems og jeg gliser enda mere mens jeg danser videre. Nok penger har jeg og all verdighet jeg trenger. Snart skal jeg i jobb igjen. Blir greit det å.
Gnoll says:
Eller nok penger er vel litt røyt å påstå. Det er på hengende håret det da. Best å øke satsene litt samt øke skattene for de som har mest. Som sos klient så liker jeg ikke kaksing. Dem må rives ned. Jeg liker heller ikke forbruker kakser.
Lin says:
Cat: Det er nok en del gode historier også. De fleste vil vel gjøre en god jobb, regner jeg med. Men jeg synes det er forsvinnende lite forståelse for hva som kan ligge bak når man treffer på en person som tilsynelatende går med skuldrene oppunder ørene og alle piggene ut.
Lin says:
«Helsevesen og andre vesener»: Tja. Siden jeg jo også er en del av helsevesenet, så ser jeg jo at det er mange dyktige og samvittighetsfulle folk der også. Men at psykiatrien har en sammensatt historie er noe ingen tjener på at man feier under teppet.
Lin says:
Gnoll: «Snart skal jeg i jobb igjen.» Tror du at du ville ha følt det annerledes om du ikke hadde utsikt til en utvei fra tilværelsen som sosialklient?
Gnoll says:
«Gnoll: “Snart skal jeg i jobb igjen.” Tror du at du ville ha følt det annerledes om du ikke hadde utsikt til en utvei fra tilværelsen som sosialklient?»
Ja, det som da skjer er at man rendyrker en anarkistisk mentalitet og tiltrekker seg denne politiske ideologi. Noe man gjør selv når man får arbeid men da er ting litt bedre.
Trips & Tics says:
Super post, Lin!
)
Trips & Tics’s last blog post..Om helligdager vs religion/ateisme
Lin says:
Tusen takk!
sonja says:
Ren tilfeldighet at jeg ramlet innom bloggen din. Glad for det, og for du tar opp tema, Lin!
De «vanskelige» gjør at man faktisk må bry seg (og bruke seg selv på å bry seg), i alle fall når man har valgt en jobb innenfor helse/sosial-vesen! De «enkle» smiler og gjør at man føler at man har brydd seg uten egentlig å ha gjordt noe som helst… Et klart lettere møte, men ikke nødvendigvis mer givende.
La inn en link hit fra egen kjaerleiks-blogg (forøvrig stort sett uten egne tekster).
sonja’s last blog post..De vanskelige menneskene
Lin says:
Tusen takk for lenke!
En ting jeg har tenkt på når det gjelder de «vanskelige menneskene» er at det for folk som jobber med å skulle hjelpe andre, så kan man gå i en felle der man lar seg motivere altfor mye av sitt eget behov for å få den varme, fuzzy følelsen av veldedighet. Man vil føle seg snill, som den som tar seg av de hjelpeløse osv.
Men for noen mennesker, deriblant meg, så er den ressursstyrken man faktisk har veldig viktig. Jeg har vært en vanskelig mamma på mange måter når det f.eks. gjelder mitt barn. Jeg har skrevet brev og påpekt saksbehandlingsfeil. jeg har gjort oppmerksom på lovverk og jeg har også klaget på vedtak om kutt i ekstra ressurser osv. Rett og slett vært litt løvemamma.
Det gjør at man ikke anses som føyelig og hjelpetrengende. Og for folk som nesten lever for å føle seg som den barmhjertige samaritan, så kræsjer det litt.
På den annen side så har jeg ved et par anlendinger ved nettopp å stå på slik jeg har gjort fått belyst forskjellige ting. Noe som også har ført til at bl.a. kommunen har fått utarbeidet nye og bedre retningslinjer. Noe som altså kommer andre til gode også.
Når jeg først klager på noe så ender jeg også som regel opp med at ting blir forandret i tråd med det jeg mener er riktig, så jeg vil ikke påstå at jeg er vanskelig helt uten grunn heller.
Jeg har forresten skrevet litt om det tidligere:
/blogg/2007/06/den-vanskelige-mammaen/
Lin says:
For ordens skyld: Jeg føler meg ikke akkurat mobbet selv. Så denne var kanskje litt på sidelinjen i forhold til folk som f.eks. kjemper for sosialstønad og lignende.
Viktor Viktorsen says:
Hei Lin! Kjempegodt reflektert og skrevet! Fant deg via Sigrun, som anbefalte denne artikkelen din.
Viktor Viktorsen’s last blog post..Flere varslet om NSB korrupsjon
Viktor Viktorsen says:
Har lyst å si til Gnoll at jeg tror det er en helt annen opplevelse å være kronisk syk, og i tillegg være langtidsmottaker av sosialhjelp, dvs. leve i mange år på eksistensminimum langt under alle anbefalte normer.
Kanskje bidrar sykdom til at sosialhjelp oppleves enda mer traumatisk?
Det er ingen sak å være på sosialhjelp for å finne nytt arbeide, hvis man er sterk, frisk og sunn. Antar jeg.
Viktor Viktorsen’s last blog post..Flere varslet om NSB korrupsjon
Lin says:
Tusen takk!
Jeg tror du er inne på noe når det gjelder perspektivet man har på det å motta hjelp også, ja. Å skulle forholde seg til det offentlige via sosialkontor eller trygdekontor på ubestemt tid, tror jeg ville ha vært ganske så annerledes enn å gå med den vissheten om at det bare var for en periode.
En tøff blogger says:
[...] bloggeren bøyer ikke av. Noen vil kanskje påstå at han er vrang og vanskelig. Det vil si; han får høre det rett som det er av anonyme i kommentarfeltet. Selv synes jeg det er [...]