På julaften hadde vi det veldig fint. Det var gaver, god mat og hyggelig stemning.

Men, som så mange andre familier så manglet vi også noen. Jeg husker en smilende bestefar i sofaen. Jeg husker en spøkefull bestemor som styrte med ribben og ikke gikk av veien for å fortelle en vits eller to som var litt på kanten. Jeg husker humoren.

For 20 år siden døde bestefaren min. Han mangler fortsatt. Smilet hans varmer enda.

For 14 år siden var jeg høygravid med mitt første barn. En snøfull kveld i romjula snek jeg og mannen oss ut og laget snømann. Vi hadde snøkrig og var unge og nyforelsket i snøen mens hunden vår hoppet glad rundt oss i snøen. Og da jeg kastet et blikk opp mot stuevinduet så jeg det. Bestemoren min hadde stått opp og sto der smilende og betraktet oss. Jeg smilte og vinket. Jeg kan enda lukke øynene og se det helt tydelig. Det har blitt et minne jeg setter stor pris på.

Jeg fødte mitt første barn i romjulen. 3. juledag. Og på nyttårsaften kom vi hjem fra sykehuset. Bestemoren min hadde bursdag på nyttårsaften og dette året ble det en veldig spesiell feiring. Jeg har et bilde på netthinnen av henne der hun holdt min førstefødte. Vi pratet mye sammen den julen. Hun med all sin visdom som bare livserfaring kan gi. Jeg med overmotet som bare ungdom kan ha. Men vi forsto hverandre og pratet masse sammen. Skapte minner. Uvitende om at dette ville bli vår siste jul sammen. At nyttårsaften ville bli hennes siste bursdag.

I morgen fyller mitt førstefødte barn 14 år. Vi har feiret jul og vi feirer bursdag. Men vi vil alltid mangle noen. Selv om det innimellom føles som om de er der allikevel.

Og på nyttårsaften, midt i fyrverkerispetakkelet og glade ønsker for et godt nytt år mellom de levende, så hviskes det også stille ut i natten. «Gratulerer med dagen, bestemor. Skulle ønske dere var her.»

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...