Det har ikke gått et døgn enda. Siden du dro.

Det er bare en dag. Og allikevel en evighet.

Lillebror fant deg. Fortsatt varm, men allikevel borte. «Ikke dø! Du skal ikke dø, pappa!» ropte han mens han grÃ¥tende prøvde Ã¥ gjenopplive deg. Rasende fortvilet, som om et forbud mot Ã¥ dra fra ham ville fÃ¥ deg tilbake.

Det var for sent.

I kveld har vi vært sammen. Gråt, latter og minner. Vi har holdt rundt hverandre når en etter en knakk sammen i tårer. Vi har ledd av dine rare påfunn og grått over det store, såre tomrommet midt i blant oss. Etter deg.

I kveld fikk jeg se ditt viktigste livsverk utspille seg rett foran øynene mine.

For der vi satt rundt kjøkkenbordet i kveld og var der for hverandre var det ikke en eneste en som ikke visste med sikkerhet at du var veldig glad i akkurat dem.

Du har vist det på så mange måter. Du har sagt det hver eneste gang vi har vært sammen. Du har raust delt ut klemmer og omsorg.

I kveld var det smerte, forgråtte ansikt og latter.

Og en dyp visshet om at du var glad i oss. Hver eneste en.

Det var den viktigste arven som ble igjen hos oss. Det var det virkelige livsverket ditt.

Det var det vi satt igjen med.

Da du dro.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...