I samfunnet vi lever i er det mange selvfølgeligheter. Noen er bedre enn andre.

Jeg har skrevet om en medbloggers forslag før. Forslaget ble først fremmet i Bloggidol og gikk som følger:

Men hvis vi begynner å skattelegge bullshit burde det være en smal sak å finansiere uføretrygdede i årevis fremover?

Og så kommer altså selvfølgelighetene.

Selvsagt er svindel galt.

Selvsagt skal man komme dette til livs.

Det er en selvfølgelighet.

Men det som jeg synes er rett og slett nitrist er at mange ser ut til å fordømme uføretrygdede som en gruppe med den største selvfølgelighet. Det er en selvfølgelighet jeg fryser på ryggen av.

Og også hvordan media stadig vekk finner det opportunt å bygge opp under fordommer og et syn som sier at uføretrygdede er en fare for velferdsstaten, det er mye juks og så videre. Det fokuseres ensidig og fordomsfullt. Med den største selvfølgelighet.

Og reaksjonene lar heller ikke vente pÃ¥ seg. Agn, krok og…ja, hele fiskestanga svelges. Med den største selvfølgelighet.

Dette er holdninger mennesker som står midt i en vanskelig situasjon kjenner så altfor godt på kroppen fra før av. Og de reagerer. Selvfølgelig. Jeg tror man må være ganske hardhudet for å ikke la den stigmatiseringen gå inn på en til tider.

I kampen mot mistenkeliggjøring, skjev vinkling, fordommer og dÃ¥rlig behandling, sÃ¥ burde velferdsapparatet vÃ¥rt, politikerne vÃ¥re og mediene vÃ¥re være en støttespiller. Om ikke annet, sÃ¥ for Ã¥ bidra til et riktig bilde av saker. Istedet setter de seg svært oppe pÃ¥ en allerede tung vektskÃ¥l slik at virkeligheten blir skjevt fremstilt og «Goliat» blir stadig større og vanskeligere Ã¥ slÃ¥ss mot for en allerede syk og sliten «David».

Og dette har blitt en av vårt samfunns styggeste selvfølgeligheter.

Jeg skulle ønske det var mer selvfølgelig å opptre anstendig og etterrettelig, jeg. Jeg skulle ønske vi hadde flere politikere som anså dette som ikke bare en fin overflateverdi, men som en selvfølgelighet.

At man slutter Ã¥ gjøre et poeng ut av «innvandrerbakgrunn» og «uføretrygdet» nÃ¥r man snakker om kriminalitet. At man istedet for Ã¥ vinkle saker slik at «mange uføretrygdede svindler», heller kunne fokusere pÃ¥ at «svindlere oppdaget i ferd med Ã¥ rane trygdesystemet». Ser du forskjellen? Ser du hvordan man tillegger en hel gruppe egenskaper nÃ¥r man gjør det slik det gjøres i dag?

Ser du hvordan det sistnevnte heller ville ha gitt uføretrygdede en status de fortjener? Som noen det var blitt stjålet fra? Ikke potensielle tyver.

Hvordan ville du ha følt det dersom banken din ble ranet og man gjennomgÃ¥ende fokuserte pÃ¥ at raneren hadde konto i banken, akkurat som deg og mange andre? Hvordan ville du ha likt det om politikere og bankdirektører gikk ut i media og pratet om «problemet med bankkundene»? Regelmessig og ensidig ville bankkundene gradvis bli mer mistenkeliggjort og i debatter kunne du lese resultatet av dette.

Hvorfor gjør de ikke det?

For det første, så har du som bankkunde en mulighet som mange uføretrygdede ikke har. Du kan bytte bank.

For det andre virker det dessverre som at vi i vårt samfunn har det med å gradere verdigheten vi behandler folk med utifra om vi tjener penger på dem. Banken ville ha tapt økonomisk på at du byttet bank.

Ikke alle våre selvfølgeligheter er gode. Vi har noen som vi trenger å røske opp i, se på med nye øyne og forkaste. Vi trenger å gjøre det med anstendighet og ikke fordi media eller politiske figurer skal vise at de er på folkets side. Noen må tørre å ikke ta den siden når folket sliter med fordommer. Noen må tørre å ikke bare bekrefte halvsannheter som uten et kritisk blikk bare blir redusert til bullshit.

Istedet bidrar mange til økningen og spredningen av bullshit.

Skattlegg bullshit nå!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...