Bloggen min stinker, bloggen min stinker, bloggen min stinker…
Sånn.
Det er dagens mantra.
Du trodde kanskje det var et fantastisk spennende RL som gjorde at oppdateringene kom sjeldnere herfra? Eller noe viktig?
Vel, for de som lever i den villfarelsen kan jeg fortelle at med unntak av noen magekramper fra helvete (sånne som får deg til å sprike med tærne mens tårene og kaldsvetten triller), så har ting i grunnen gått sin vante gang her.
Magekrampene var ikke noe farlig, altså. Selv om jeg, som er usedvanlig pinglete hva smerte angår, vurderte seriøst å ringe 113 og trygle om hjelp. Eller full narkose. Eller kanskje lystgass. Lystgass er tross alt den beste gassen ever. Jeg er nemlig ikke bare usedvanlig pinglete. Jeg er også usedvanlig sta. Eller tungnem kanskje. Jeg ville prøve å venne kroppen til en medisin som visstnok skal være helt fantastisk for en tilstand jeg har, men som magen min virkelig ikke setter pris på. Folk sier jo at det er en tilvenning. Så siden jeg allikevel hadde noen dager hjemme og toalettet i nærheten, tenkte jeg at det var verdt et forsøk. Den tungnemme biten kommer inn når jeg forteller at dette slett ikke er det første forsøket. Men det var definitivt det verste. Drittmedisin.
Heldigvis lot jeg være å ringe 113 der jeg satt og sippet på toalettet. Det hadde tross alt vært litt pinlig å bli kjent som sykepleieren som gråtende ringte ambulansen da hun fikk diaré. Jeg ser den.
Nevnte jeg at jeg er pinglete?
Jaja, uansett; bortsett fra det så har jeg ikke hatt noen grunn til å la være å blogge. Faktisk så har jeg sittet her og tenkt at jeg burde gjør det flere ganger.
På finspråket kunne jeg sikkert kalt det for skrivesperre.
Men skal jeg være dønn ærlig så var det nok mer et anfall av selvhøytidelighet enn skrivesperre. Eller prestasjonsangst, kanskje?
Jada, det er meg med det lettpåvirkelige egoet igjen. Jeg tåler pokker ikke ros eller lenker før jeg mister all bakkekontakt og nesten danser conga med meg selv mens jeg kaster konfetti. Og når jeg altså står fast (det høres bedre ut, ikke sant?) så kjører egoet på. “Du må skrive. Du MÅ skrive! Det er folk som venter på at du skal skrive. Det er kjempeviktig at du skriver!”
Det er vel omtrent da jeg spyr av meg selv. Når jeg fersker meg selv i å tenke at bloggen min plutselig er verdens navle.
Blog guilt free kan fortelle meg at det finnes en støtteorganisasjon for sånne som meg.
Try to describe the feeling of blogging responsibility to a non-blogger and you sound like a putz. “You see,” you’ll explain, “there are people that I don’t know who may or may not be reading my website and who may or may not be waiting for me to post. And by god!” you’ll exclaim, “I can’t make them wait!” Maybe you start getting a few comments to justify your feelings. “See? They.. all 12 of them .. like me!” Then you become addicted, fall off the face of the planet and forget to brush your teeh because ohmygod there are people in your computer that call for you at night, long for you to write, think you are witty and funny! You can’t let them down!
Så derfor.
Jeg får eh… var det “skrivesperre” vi ble enige om å kalle det? I alle fall så får jeg et eller annet. Og det “et eller annet” er så totalt og sinnsykt blåst opp i forhold til virkeligheten at jeg gremmes når “Realitetsorientering-Lin” tar en snarvisitt i hodet mitt for å dele ut noen velfortjente spark bak. Da har EGO-Lin hatt fest med partyhatter, konfetti, ballonger og conga en god stund.
I tillegg så tar jeg meg selv i å stryke impulskommentarene mine når jeg skriver innlegg. Du vet, de rare tankene som dukker opp og som egentlig ikke er så korrekt med tanke på at kanskje noen på jobben leser. Eller kanskje mamma. Og naboen. Eller kanskje til og med KONGEN!
Og dersom man føler seg virkelig vågal og skriver ned den rare tanken som man selv lo seg fillete av, ja så tør man ikke uten å skrive en lengre avhandling for å forsikre seg om at ingen skal misforstå. Man tør knapt å kalle mannen sin psykodrittsekkmøkkamannen heller. Og da er det virkelig ille, altså. For det er jo tross alt det han heter her. For man er jo så utrolig viktig og kan påvirke så ufattelig mange, vet du. Ja, når man sitter på en sånn überimportant filleblogg med ihvertfall 15 lesere som ganske sikkert lever og ånder for Fullt Hus og stormende jubel. Jada.
Men derfor er det altså viktig å konstatere at bloggen min stinker. Den stinker så til de grader at det er plent umulig å føkke opp med en post. Så det er i grunnen bare å skrive i vei uten en selvhøytidelig skrivesperre i veien.
Så derfor: Velkommen til en stinkende blogg av særdeles lav kvalitet! *lykkelig*
Jeg føler at jeg har fått en ganske god start på denne relanseringen. Bæsjeprat og outing av mindre flatterende trekk i en og samme post. Herfra kan det bare gå en vei.
Og beklager den intense snorkingen fra siderommet.
Det er EGO-Lin som endelig gikk og la seg igjen etter en heidundranes fest med suppe på spiker som hovedrett.
Innlegg som kanskje ligner:
- Sin mors stolthet
- Kjære Internett. Hvordan får dere det til?
- Har du hørt om bloggeren…
- Bloggmisunnelse
- Jeg elsker mappa mi!
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
-
http://www.vedal.net/blogg/ Sissel
-
Lin
-
http://virrvarr.net Virrvarr
-
Lin
-
Tigermamma
-
Lin
-
http://trausken.blogspot.com Titta
-
http://www.junkfoodjunkie.no PoPSiCLe
-
Lin
-
http://glamaalhambra.wordpress.com/ Glama
-
Lin
-
http://tordenlill.wordpress.com Tordenlill
