Jeg leser ikke sÃ¥ mye ukeblader lenger. Men noen ganger gjør jeg det fortsatt. Og det er i den sammenheng jeg leste noe jeg reagerte pÃ¥. En «Klara Klok»-figur sa seg enig med en innskriver at man mÃ¥tte være veeeeldig forsiktig med Ã¥ melde bekymring til barnevernet. Ja, faktisk sÃ¥ mÃ¥tte man visstnok være helt, helt sikker i sin sak og gjerne ha tatt runden med bÃ¥de helsesøster, skole og fandens oldemor først. Før man melder ifra til barnevernet.

Jeg blir virkelig oppgitt nÃ¥r jeg leser sÃ¥nt. Her har man noe som nærmest kan kalles yrkestidsskriftet for mange «nabokjerringer» og sÃ¥ pÃ¥stÃ¥s det altsÃ¥ at bekymringsmelding til barnevernet er sÃ¥ farlig at dette mÃ¥ unngÃ¥s sÃ¥ godt man kan.

Jevnlig kommer jeg over diskusjoner på nettet der noen er usikre på om de skal melde bekymring til barnevernet. Mitt råd pleier nesten alltid å være å melde ifra. Man bestiller ikke omsorgsovertakelse ved å melde ifra om en bekymring. Det man gjør er å dele sin bekymring (og kanskje også usikkerhet?) med noen som har kompetanse til å vurdere saken på en ordentlig måte. Man overlater saken til kompetente fagpersoner fremfor å leke utredende barnevern selv.

Jeg mener ikke bare dette på grunn av barna. Jeg mener at det på mange måter kan være en fordel for foreldrene også, noe jeg tror mange glemmer. Her er et diskusjonsinnlegg jeg skrev i nettopp en sånn tråd der noen var bekymret for et barn:

For det første er barnevernet gode pÃ¥ Ã¥ ivareta foreldre som er under utredning. Der mange andre fordømmer «alt» sÃ¥ er ofte barnevernet flinke til Ã¥ skille skitt og kanel, samt at de uansett om det er grunnlag for bekymringen eller ikke er gode pÃ¥ Ã¥ behandle folk med respekt.

For det andre, sÃ¥ gir bekymringsmelding til barnevernet familien en bedre rettssikkerhet og et bedre personvern enn man fÃ¥r dersom det gÃ¥r utenom. Barnevernet har taushetsplikt og gode rutiner for Ã¥ sørge for at sensitive opplysninger ikke kommer ut unødig. En nabo som selv leker barnevern og kontakter gud og hvermann i sin egen «utredning» vil sannsynligvis spre unødig mye informasjon og bidra til ytterligere stigmatisering av en hel familie. Uten Ã¥ egentlig ha verktøyet for Ã¥ kunne yte skikkelig hjelp.

For det tredje får familien en dato for når barnevernet skal være ferdige med utredning. Ting får en avslutning. Foreldrene har en tid å forholde seg til.

For det fjerde, så gir en bekymringsmelding til barnevernet foreldre mulighet til å få en avklaring. Kanskje også en slags renvasking. Det er mer enn man kan si om mumling mellom naboer, som kan pågå i årevis uten at det hjelper.

For det femte, så er barnevernet ofte gode på å åpne andre dører som familier kan trenge hjelp til. Enten det handler om å få PPT mer på banen, få barnehageplass eller kanskje få innpass på et foreldreveiledningskurs.

Og, for det sjette, så gir det familier en åpning til å snakke om det som er vanskelig og faktisk få hjelp. For mange er terskelen for å be om hjelp for høy til at de klarer å ta det første skrittet selv. Noen vil også føle det som en lettelse at det blir stukket hull på verkebyllen og at noen har vist deres familie såpass med omsorg at de har koblet dem sammen med noen som faktisk kan hjelpe.

I tillegg vil jeg si at man ikke nødvendigvis har meldt feil om en sak blir henlagt. Barnevernet ber ikke om en tilråding eller lignende. Man melder bekymring, ikke visshet. Og så gjør man barnet og foreldrene den tjenesten at det er profesjonelle fagfolk som skal finne ut av det.

Veldig ofte kan barnevernet være foreldrenes beste støttespiller. Både praktisk og rent følelsesmessig. Og de er knallgode på å også se hva foreldre gjør som er bra. Ikke bare hvor omsorgen svikter. De aller fleste har både styrker og svakheter. For foreldre som har det vanskelig kan det være gull verdt å få høre om hva de faktisk gjør som er bra også.

Barnevernet skal være der for barna. De fleste er enige i det. Men jeg tror at det for mange kan være greit å vite at det ikke nødvendigvis alltid er en motsetning mellom barnevern og foreldrevern. Foreldre er som regel ekstremt viktige personer for barn. Dette er folk som jobber i barnevernet veldig klar over og det er i alles interesse at barnevernet bygger opp fremfor å bryte ned disse viktige menneskene, så lenge dette kan gjøres uten at det går på bekostning av barna. Barna kommer først.

Og jeg gjentar en gang til:

NÃ¥r man melder sin bekymring til barnevernet, sÃ¥ sender man ikke en tilrÃ¥ding. Man melder ikke visshet. Man melder bekymring. That’s it.

Andre som skriver om barnevern:

Deliriums Om barnevernet

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...