Bekymringsmelding til barnevernet – kun negativt for foreldrene?
Jeg leser ikke så mye ukeblader lenger. Men noen ganger gjør jeg det fortsatt. Og det er i den sammenheng jeg leste noe jeg reagerte på. En “Klara Klok”-figur sa seg enig med en innskriver at man måtte være veeeeldig forsiktig med å melde bekymring til barnevernet. Ja, faktisk så måtte man visstnok være helt, helt sikker i sin sak og gjerne ha tatt runden med både helsesøster, skole og fandens oldemor først. Før man melder ifra til barnevernet.
Jeg blir virkelig oppgitt når jeg leser sånt. Her har man noe som nærmest kan kalles yrkestidsskriftet for mange “nabokjerringer” og så påstås det altså at bekymringsmelding til barnevernet er så farlig at dette må unngås så godt man kan.
Jevnlig kommer jeg over diskusjoner på nettet der noen er usikre på om de skal melde bekymring til barnevernet. Mitt råd pleier nesten alltid å være å melde ifra. Man bestiller ikke omsorgsovertakelse ved å melde ifra om en bekymring. Det man gjør er å dele sin bekymring (og kanskje også usikkerhet?) med noen som har kompetanse til å vurdere saken på en ordentlig måte. Man overlater saken til kompetente fagpersoner fremfor å leke utredende barnevern selv.
Jeg mener ikke bare dette på grunn av barna. Jeg mener at det på mange måter kan være en fordel for foreldrene også, noe jeg tror mange glemmer. Her er et diskusjonsinnlegg jeg skrev i nettopp en sånn tråd der noen var bekymret for et barn:
For det første er barnevernet gode på å ivareta foreldre som er under utredning. Der mange andre fordømmer “alt” så er ofte barnevernet flinke til å skille skitt og kanel, samt at de uansett om det er grunnlag for bekymringen eller ikke er gode på å behandle folk med respekt.
For det andre, så gir bekymringsmelding til barnevernet familien en bedre rettssikkerhet og et bedre personvern enn man får dersom det går utenom. Barnevernet har taushetsplikt og gode rutiner for å sørge for at sensitive opplysninger ikke kommer ut unødig. En nabo som selv leker barnevern og kontakter gud og hvermann i sin egen “utredning” vil sannsynligvis spre unødig mye informasjon og bidra til ytterligere stigmatisering av en hel familie. Uten å egentlig ha verktøyet for å kunne yte skikkelig hjelp.
For det tredje får familien en dato for når barnevernet skal være ferdige med utredning. Ting får en avslutning. Foreldrene har en tid å forholde seg til.
For det fjerde, så gir en bekymringsmelding til barnevernet foreldre mulighet til å få en avklaring. Kanskje også en slags renvasking. Det er mer enn man kan si om mumling mellom naboer, som kan pågå i årevis uten at det hjelper.
For det femte, så er barnevernet ofte gode på å åpne andre dører som familier kan trenge hjelp til. Enten det handler om å få PPT mer på banen, få barnehageplass eller kanskje få innpass på et foreldreveiledningskurs.
Og, for det sjette, så gir det familier en åpning til å snakke om det som er vanskelig og faktisk få hjelp. For mange er terskelen for å be om hjelp for høy til at de klarer å ta det første skrittet selv. Noen vil også føle det som en lettelse at det blir stukket hull på verkebyllen og at noen har vist deres familie såpass med omsorg at de har koblet dem sammen med noen som faktisk kan hjelpe.
I tillegg vil jeg si at man ikke nødvendigvis har meldt feil om en sak blir henlagt. Barnevernet ber ikke om en tilråding eller lignende. Man melder bekymring, ikke visshet. Og så gjør man barnet og foreldrene den tjenesten at det er profesjonelle fagfolk som skal finne ut av det.
Veldig ofte kan barnevernet være foreldrenes beste støttespiller. Både praktisk og rent følelsesmessig. Og de er knallgode på å også se hva foreldre gjør som er bra. Ikke bare hvor omsorgen svikter. De aller fleste har både styrker og svakheter. For foreldre som har det vanskelig kan det være gull verdt å få høre om hva de faktisk gjør som er bra også.
Barnevernet skal være der for barna. De fleste er enige i det. Men jeg tror at det for mange kan være greit å vite at det ikke nødvendigvis alltid er en motsetning mellom barnevern og foreldrevern. Foreldre er som regel ekstremt viktige personer for barn. Dette er folk som jobber i barnevernet veldig klar over og det er i alles interesse at barnevernet bygger opp fremfor å bryte ned disse viktige menneskene, så lenge dette kan gjøres uten at det går på bekostning av barna. Barna kommer først.
Og jeg gjentar en gang til:
Når man melder sin bekymring til barnevernet, så sender man ikke en tilråding. Man melder ikke visshet. Man melder bekymring. That’s it.
Andre som skriver om barnevern:
Deliriums Om barnevernet
Innlegg som kanskje ligner:
- Barn som eiendom
- Spørsmål om barnevern – kan du hjelpe?
- Hvem bør holdes ansvarlig?
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Om å tørre å se
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Dette var en knallbra og godt poengtert og fundert post, Lin! Jeg er så hjertens enig at det egentlig blir litt kjedelig sånn kommentarmessig, men skitt heller – berømmes bør den.
Selv tilhører jeg den gruppen som mener at terskelen for å kontakte barnevernet bør være rimelig lav. Har man ordentlige bekymringer for et barn, bør man ta ansvar. Syrestesten: Kan du se dette barnet i øynene når han/hun blir voksen og forklare hvorfor du ikke tok bekymringen din videre?
Det er ikke bekymringsmelderen som skal bedømme situasjonen til syvende og sist, det skal barnevernet.
Nå er jeg selvsagt farget av at jeg har overveiende gode erfaringer med barnevernet selv, både indirekte og direkte. Jeg kjenner folk som har blitt “meldt” til barnevernet som en muggen hevnaksjon for noe helt annet, men som kom ut av det hele med flagget til topps og utmerkede konklusjoner fra BV. Jeg kjenner også folk som har fått sårt tiltrengt avlastning både for mor og barn ved å gå dørstokkmila og be om hjelp fra BV. Ingen av dem fikk barna revet fra seg i Se&Hør-stil.
Og selv har jeg hatt barnevernet til å granske mitt liv og familieliv til den minste detalj. Vi snakker to kontorintervjuer à 2 timer og to hjemmebesøk på hhv 6 timer (!) og 3 timer for å vurdere oss som foreldre, partnere og mennesker, hvor alt, ned til tidligere kjærestevalg og forhold til besteforeldre skulle drøftes. At de hadde evnen til å skille snørr og kanel kan jeg bare være takknemlig for, da jeg bl.a presterte å glemme en planleggingsdag i barnehagen den ene møtedagen.
Et godt barnevern er selvsagt avhengig av dyktige mennesker i rette jobber. Det vil alltid finnes unntak. Men jeg velger å ha generell tillit. Alternativet er folkedomstolen, og den er det vel ingen som ønsker?
Hanne’s last blog post..Sykdom var bedre før
Huff… Opplevde å bli meldt til barnevernet da jeg var student. Ble jo litt engstelig for hva dette kunne være. Men troppet opp på kontoret. Der ble jeg spurt ut om generelle ting om hvordan jeg hadde det med sønnen min osv. Så sa de at melderen hadde meldt alle alenemødrene i husrekken der vi bodde (studentbyen). Pga hun egentlig selv hadde problemer… Så jeg ble beroliget om at det ikke blir gjort noe med saken og at den ble avsluttet.
Phu, du skulle ha sett meg etterpå, fløt omtrent på skyene! hehe
Det kan jeg tenke meg. Godt barnevernet skjønte tegningen, da. 
Twitter: FulltHus
Snakk om naivitet!
Ta en titt på følgende link:
http://hunwww.net/ekte-kristendom/LOV-OG-RETT/DNSK/norsk-sannhets-kommisjon.html
Og på denne:
http://hunwww.net/ekte-kristendom/SAKER/saker-index.html
Med beste hilsen
ifra Rune L. Hansen
Det er forferdelig trist å lese slikt som du skriver, for alle de veldig mange som er så uheldige å erfare ansatte i den kommunale Barnevern-tjenesten som forholder seg kriminelt både til Barnevernloven og den øvrige gjeldende lov og rett.
Veldig mange advokater også efarer at de i slike tilfeller er maktesløse.
Du har også muligheten til å finne ut hvorfor. Det er faktisk tusenvis med mennesker bare på Internettet som forsøker å fortelle hvorfor. Og de er dessverre bare et bittelite toppen av isfjellet. Det dreier seg rent faktisk om et meget stort antall uhyre grove justismord som årlig – og uhemmet – pågår i regi av mange ansatte i kommunale Barnevern-tjenester.
Når du skriver slik du gjør så er du alt annet enn disse til hjelp, – og det er meget meget trist.
Med beste hilsen ifra
Rune L. Hansen, som igjen vil henvise til
http://hunwww.net/ekte-kristendom/SAKER/saker-index.html
[...] oss selv for alt som gjør vondt at vi ikke ser barn som lider i vår nærhet. Man er så redd for å melde sin bekymring til barnevernet fordi man ikke er heeelt sikker på om man har rett. Man vil så gjerne tro det beste og overser [...]
Leser med interesse hvordan flere foreldre her aksepterer at det blir “gravd” i deres private liv på grunn av velmendende bekymringer. Jeg har en annen innstilling. Har blitt kontaktet av BV grunnet en bekymringsmelding fra min søster som jeg siden tre år ikke har hatt kontakt med… Denne bekymringsmeldingen er en A4 side fullspekket med løgn og sjikane. Hun har benytter BV som siste instans til å kunne sjikanere meg. Og BV stiller velvillig opp. Jeg føler meg dypt krenekt og ønsker ikke å redegjøre for latterlige påstander rundt mitt barns hygiene, helsetilstand og om det får mat. Jeg føler meg kriminalisert på fullstendig manglende grunnlag. Mitt barns klassekontak har forklart BV at hun har tett og godt samartbeid med meg, at hun ser absolut ingen grunn til bekymring, mine foreldre som har hyppig og reglmessig kontakt med mitt barn har forklart om min søsters forhold til meg og at de ikke ser noen grunn til bekymring ang. mitt barn. Jeg har skriftelig redgjort for mitt syn på saken. Alt dette hjelper ikke.
Barnevernet har nå “truet” med å prate med mitt barn på skolen og komme på uanmeldte hjemmebesøk. Ikke at dette er noen stor trussel. Jeg har ingenting å skjule. Jeg nekter bare å måtte redegjøre om private detaljer i mitt liv for å forsvare meg mot latterlige påstander.
Jeg er spent på hvor lenge de ønsker å fortsette dette. Jeg kommer i alle fall av prinsipp ikke til å samarbeide. Min advokat undersøker nå mulighetene til å politianmelde min søster for sjikane. Jeg kommer også til å trekke inn media hvis dette fortsetter. I morgen går vi til vår fastlege for å fastslå at mitt barns helsetilstand er utmerket. Jeg foretrekker å få dette fastslått av en lege og ikke en BV ansatt.
Du har så rett, så rett! Dette er veldig bra skrevet. Har selv kontakt med barnevernet, og det er takket være dem at stønader fra NAV og diverse andre ting endelig er i ferd med å ordne seg, månedsvis og iblant åresvis etter jeg først ba om hjelp. De hjelper meg med å få det best mulig, slik at jeg kan være en best mulig mamma. Ingenting av det de hjelper meg med akkurat nå har noe med min oppførsel mot ungen min å gjøre, så de kan i høyeste grad drive “foreldrevern” ja!
ADHDmamma’s last blog post..Sammen er vi mødre sterke!
Hei alle sammen,
Vel, jeg har ikke hatt en så bra erfaring med Barnevernet.
De skjærer alle over en kam og de mangler kompetanse på mennesker med psykiske problemer.
Istedenfor til å fine en løsning på hva er det beste støttet foreldrene kan få, de kommer med en tullete løsning om man ikke ønsker å få barna sine plaserte hos støttefamilier.
Så lenge man går i terapi, det er helt normalt at man bør forandre seg og få nye meninger. Det klarer ikke Barnevernet å forstå det. Da hører man at man er ustabil fordi hun/han har forandret mening underveis (i løpet av flere måneder). Vel, det kan jeg si at det er positivt hvis en som sliter psykisk begyner å skifte mening. Da behandlinger begyner å fungere.
Å få tak i en saksbehandler på Barnevernet kan ta opp til 6 måneder og da kan støtten komme for sent.
Ja, tenk deg hundre ganger før du kontakter Barnevernet. Det kan skape enda større problemer og beskymringer.
Jo, i enkelte tilfeller kan det være bra å få litt støtte når man sliter. Men den bør komme fra hjerte og ikke for å gi en makt posisjon/følelse.
Har lett etter dette nr til bekjymringstlf i over 1 år… Har skrevet til offentlige kontorer… De svarer med å ringe meg på jobb, akkurat som jeg vil prate med de så alle andre hører det.
Jeg kjenner ei ung jente som bor sammen med sin mor og har to små skjønne jenter.
Jeg bekymrer meg mye over at bestemoren sitter med hele ansvaret for de to små barna.
Det er minimalt moren gjør selv for de.
Hun tar de aldri med ut så nær som når hun skal på et kjøpesenter.
Hun leker aldri med dem, de får ikke stimuli på noen måte.
Hun overlater alt dette til sin mor.
Den eldste på 3,5 år, prater nesten ikke, det er vanskelig å skjønne hva hun sier, det er vel bare enkelte ord.
Hun prøver ikke å kle på seg selv, ikke spiser hun selv heller.
Ungmoren ønsker å være mye ute med venner.
Bestemoren passer barna.
Det jeg prøver å si er at moren er glad i jentene sine, men hun trenger jo ikke å ta ansvar så lenge bestemore til barna er der.
Hun må rett og slett læres opp til å ta ansvaret selv.
Skulle ønske hun kunne kommet på et mødrehjem, hvor hun selv måtte gjøre dette.
Barna lider ingen nød, men det er jo takket være bestemoren og det er ikke sånn det skal være.
Jeg kjenner begge (alle 4) veldig godt og vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gripe fatt i dette problemet.
Jeg er glad i dem og ønsker ikke at den unge moren skal miste barna sine, men hun trenger hjelp til å klare å forstå at de er hennes og ikke bestemoren sine.
Men selvfølgelig burde også den eldste her ha satt ned foten for lenge siden, noe jeg har sagt flere ganger, men hun får seg ikke til det.
Hun stoler såpass lite på sin egen datter at hun ikke tørr å reise bort en helg fordi hun er engstelig for hvordan det skal gå med de to små.
Jeg prøver å si at når hun ikke er tilstede så må datteren ta seg av barna og jeg vet at hun klarer det når det gjelder.
Gi meg tips om hvordan jeg skal gripe fatt i dette.
Hei. Jeg er en 20år gammel jente som gjerne ønsker å hjelpe barn og ungdom som er i en vanskelig situasjon. Jeg har selv dårlig erfaring med barnevern. Det jeg lurer på er hvordan jeg kan sette ut en slags kontaktannonse. Jeg vil at dem som har problemer kan ha noen å snakke med, en å støtte seg til eller bare gjøre noe på fritiden. Alt fra kino til turer. Støttekontakt i kommunen er ikke relevant for meg, da det også ofte er feil målgruppe. Jeg ønsker å være en ”utenfor” det kommunale og jeg tror også at det kan være godt for den som har det vanskelig.
[...] Et av innleggene i denne bloggen som får en del treff fra søkemotorer er en oppsummering av mine tanker og meninger rundt det å sende bekymringsmelding til barnevernet. [...]
I and my friends have been looking at the great key points found on your web page and then at once came up with a terrible suspicion I never expressed respect to the web blog owner for those techniques. Those young boys are actually warmed to learn all of them and have in effect absolutely been taking advantage of these things. Appreciation for truly being considerably accommodating as well as for deciding on such notable guides most people are really wanting to be aware of. Our own sincere apologies for not expressing gratitude to earlier.
Ikke at noen noengang kommer til å bli dømt for å ha unnlatt å melde barnevernet, men har man ikke egentlig en juridisk – for ikke å snakke om en moralsk – plikt til å melde fra til barnevernet hvis man har grunn til å tro at barn blir vanskjøttet?
Jeg vet ikke, men mener å ha hørt det ved en anledning?
Hjorthen’s last blog post..It must be confessed