Batshit crazy på klatretur

Batshit crazy, ja.

Etter å ha spart på dette uttrykket i lengre tid i håp om å finne en passende anledning til å faktisk bruke det, så har anledningen nå altså dukket opp. Om enn i en litt annen form enn jeg ville ha trodd. Og kanskje er det noe overdrevet. Men jeg forbeholder meg altså retten til å si det like fullt, vitende om at det kan bli lenge til neste gang.

For det var det jeg kom på i dag. Etter å ha prøvd å forklare hvordan ting er om dagen.

Det var jo denne ørlille misforståelsen her ved årsskiftet, der jeg mistenker at noen misforsto meg og trodde jeg ønsket meg et crappy new year. I alle fall startet det litt småcrappy, ble litt mer crappy og til slutt var det bare crap all over, virket det som. Kjipe ting har det visst med å samle seg opp til tiden er inne for et realt bakholdsangrep der de kan komme ramlende inn i en tilsynelatende endeløs rekke av…. ja, crap, til man til slutt begynner å bli dramaqueen og lurer på om det VIRKELIG ER SÅNN DET SKAL VÆRE HELE RESTEN AV LIVET!

Når livet er crap, så er det forskjellige måter å takle det på. Noen drikker, andre (de som virkelig er batshit crazy!) trener og jeg… Jeg blir sterk. Sånn usunn sterk der du kobler ut og vekk, smiler og sier at alt er BARE HELT FANTASTISK FINT! og DETTE FIKSER JEG! Til kroppen begynner å sabotere det hele med vondter og skuldre som på merkelig vis er kronisk i ørehøyde. Og kanskje også til du en dag bare får «motorstopp». Ja, om kroppen din hadde vært en bil, selvfølgelig. En bil med sammenbitte tenner og hevede skuldre.

Så det jeg driver på med nå om dagen er å bli svakere.

Det er et himla strev!

Jeg har, dum som jeg kanskje var, bestemt meg for at psykolog skulle være tingen nå. Og skal jeg være helt ærlig så får jeg så absolutt ikke det jeg trodde jeg bestilte. Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg. For det måtte da virkelig være det som var problemet når det sa stopp?

Men nei.

Her skal visst følelsene tas frem og hektes på en etter en. Det er det mest intense og slitsomme jeg har vært med på, tror jeg. Og innerst inne vet jeg jo at dette er lurt. Kanskje en av de lureste tingene jeg har gjort. Men akkurat nå mens det står på som verst? Batshit crazy.

Det er grining og grining og etterpå så er det litt grining til. For å være sikker. Den sterke damen har blitt et persilleblad av dimensjoner.

Her om dagen tok jeg meg selv i nakken og gikk på kino med datteren. Det i seg selv var en bragd. Jeg har ikke vært mye utendørs i det siste.

Men altså. Der satt altså persillebladet jeg har blitt redusert til og kjempet mot tårene. UNDER ÅPNINGSSCENEN PÅ FILMEN «HANNAH MONTANA»! Og jeg kan love deg at det slett ikke var rørende saker heller. I alle fall for normale folk. For et persilleblad, derimot…

Jeg trenger kanskje ikke å fortelle hvor mye vanskeligere det ble da sangen «The Climb» dundret ut av kinohøytalerne?

Så ja, det er litt håpløst.

I dag prøvde jeg å sette ord på hva som skjer. Og det er ikke så lett å forklare med få ord hvordan man har det når man står midt i en kjempejobb med å hekte seg på følelser for å hekte dem av nakkemusklene slik at man kan være noe annet enn en vandrende muskelknute av vondter, som smiler og sier at alt går strålende.

I ettertid kom jeg på disse fantastiske ordene som sier det hele om hvordan livet føles akkurat nå.

Batshit crazy.

Men hey. Jeg begynner så smått å skrive igjen. Så noe må visst ha blitt hektet på riktig i det siste.