Batshit crazy, ja.
Etter å ha spart på dette uttrykket i lengre tid i håp om å finne en passende anledning til å faktisk bruke det, så har anledningen nå altså dukket opp. Om enn i en litt annen form enn jeg ville ha trodd. Og kanskje er det noe overdrevet. Men jeg forbeholder meg altså retten til å si det like fullt, vitende om at det kan bli lenge til neste gang.
For det var det jeg kom på i dag. Etter å ha prøvd å forklare hvordan ting er om dagen.
Det var jo denne ørlille misforståelsen her ved årsskiftet, der jeg mistenker at noen misforsto meg og trodde jeg ønsket meg et crappy new year. I alle fall startet det litt småcrappy, ble litt mer crappy og til slutt var det bare crap all over, virket det som. Kjipe ting har det visst med å samle seg opp til tiden er inne for et realt bakholdsangrep der de kan komme ramlende inn i en tilsynelatende endeløs rekke av…. ja, crap, til man til slutt begynner å bli dramaqueen og lurer på om det VIRKELIG ER SÅNN DET SKAL VÆRE HELE RESTEN AV LIVET!
Når livet er crap, så er det forskjellige måter å takle det på. Noen drikker, andre (de som virkelig er batshit crazy!) trener og jeg… Jeg blir sterk. Sånn usunn sterk der du kobler ut og vekk, smiler og sier at alt er BARE HELT FANTASTISK FINT! og DETTE FIKSER JEG! Til kroppen begynner å sabotere det hele med vondter og skuldre som på merkelig vis er kronisk i ørehøyde. Og kanskje også til du en dag bare får «motorstopp». Ja, om kroppen din hadde vært en bil, selvfølgelig. En bil med sammenbitte tenner og hevede skuldre.
Så det jeg driver på med nå om dagen er å bli svakere.
Det er et himla strev!
Jeg har, dum som jeg kanskje var, bestemt meg for at psykolog skulle være tingen nå. Og skal jeg være helt ærlig så får jeg så absolutt ikke det jeg trodde jeg bestilte. Jeg skulle jo bare fikses litt slik at jeg ble enda litt sterkere og tålte mer igjen, jeg. For det måtte da virkelig være det som var problemet når det sa stopp?
Men nei.
Her skal visst følelsene tas frem og hektes på en etter en. Det er det mest intense og slitsomme jeg har vært med på, tror jeg. Og innerst inne vet jeg jo at dette er lurt. Kanskje en av de lureste tingene jeg har gjort. Men akkurat nå mens det står på som verst? Batshit crazy.
Det er grining og grining og etterpå så er det litt grining til. For å være sikker. Den sterke damen har blitt et persilleblad av dimensjoner.
Her om dagen tok jeg meg selv i nakken og gikk på kino med datteren. Det i seg selv var en bragd. Jeg har ikke vært mye utendørs i det siste.
Men altså. Der satt altså persillebladet jeg har blitt redusert til og kjempet mot tårene. UNDER ÅPNINGSSCENEN PÅ FILMEN «HANNAH MONTANA»! Og jeg kan love deg at det slett ikke var rørende saker heller. I alle fall for normale folk. For et persilleblad, derimot…
Jeg trenger kanskje ikke å fortelle hvor mye vanskeligere det ble da sangen «The Climb» dundret ut av kinohøytalerne?
Så ja, det er litt håpløst.
I dag prøvde jeg å sette ord på hva som skjer. Og det er ikke så lett å forklare med få ord hvordan man har det når man står midt i en kjempejobb med å hekte seg på følelser for å hekte dem av nakkemusklene slik at man kan være noe annet enn en vandrende muskelknute av vondter, som smiler og sier at alt går strålende.
I ettertid kom jeg på disse fantastiske ordene som sier det hele om hvordan livet føles akkurat nå.
Batshit crazy.
Men hey. Jeg begynner så smått å skrive igjen. Så noe må visst ha blitt hektet på riktig i det siste.

13 Responses to Batshit crazy på klatretur
Titta says:
«Innlegg som kanskje ligner:
None Found» …
‘ -og ei nyyyy tid er i eeeemning!’
(Og så måtte jeg google, for det må jeg når uttrykk jeg aldri har hørt før dukker opp, og i ‘Urban Dictionary’ fant jeg dette oppklarende eksempelet på forskjellen mellom ‘gal’ og ‘flaggermusdrittgal’:
«crazy: throw a brick through your window
batshit crazy: throw a brick through your window, call the cops, wait for them to arrive, tell them what they did, and still get away.»
Oh my!
)
*svelger og svelger for å få ned den dumme klumpen i halsen*
Lin says:
Godt det ikke bare er meg som sliter med dumme klumper i halsen.
~SerendipityCat~ says:
Sender en klem og varme tanker din vei, skal huske uttrykket «batshit crazy» til senere bruk!!
Og lykke til med hektinga…
~SerendipityCat~’s last blog post..Blomst
~SerendipityCat~ says:
…den der «The Climb» var jo forresten ganske fin… ble gående å nynne på den her nå…
Lin says:
Tusen takk!
Ansvarsgruppemøte says:
[...] er fader ikke lett å være Batshit crazy på klatretur. Innlegg som kanskje ligner: Batshit crazy på klatretur [...]
2BarnsMamma'n says:
Da kan jeg kanskje innrømme at jeg også fikk tårer i øya av Hannah Montana-filmen.
Godt å ikke være alene
Lykke til. Håper det hjelper og gjør godt.
2BarnsMamma’n's last blog post..Distré mamma med hjemmekontor
Lin says:
Bra det ikke bare er meg, ja.
Lionda says:
Jeg vet ikke hvordan jeg får til å linke til deg så du ser det herfra, men jeg har sitert og linket til deg fra dette innlegget http://bit.ly/1UxED4 Du sa akkurat det jeg prøvde å si, så jeg brukte dine ord i stedet for å lete etter andre
Lionda’s last blog post..Something old, something new
Lin says:
Tusen takk for link!
Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det andre du skriver også. *klem*
Prosjekt: Få orden på livet says:
[...] man er batshit crazy på klatretur, kan det nemlig også hende at det glipper. Man blir fraværende, ukonsentrert og mister rett og [...]
Din dumme, dumme ku! says:
[...] var ingen bonde som geleidet meg inn igjen. Min “gjeter” var psykologen min. Du vet, han som ga meg noe helt annet enn det jeg i utgangspunktet hadde bestilt. Skal vi dra sammenligningen litt lenger så var jeg muligens en dum ku i den gjørmete vannkanten [...]
Tid funnet! says:
[...] skylder på psykologen. Share Innlegg som kanskje ligner: Kontrolljournal og [...]