Barndomsminner i vasken

LinDet har hendt at jeg har spøkt om at moren min ikke akkurat var noen husmor. Og det stemmer muligens. Hun var en enslig forsørger og fulltidsarbeidende som trivdes i jobben sin. Nabojenta sin mor var hjemmeværende på fulltid og de andre jobbet som regel deltid. Hjemme hos oss betød i tillegg læring, bøker og samtaler mer enn et strøkent hjem. Og bra er nå det.

Allikevel har jeg et veldig tydelig barndomsminne som popper opp rett som det er. Og det er faktisk relatert til husarbeid. Kanskje er det synet eller kanskje det er lukten. Men noe med det gir sterke assosiasjoner til noe jeg og moren min gjorde sammen.

Det som vekker minnet er noe så enkelt som en helt tom og ren oppvaskkum, og de første sekundene mens vannet fylles i den. Du vet, når vannet treffer bunnen og sprer seg utover som et slags løvblad med små bobler i kantene. Så kommer etterhvert skummet og den rene lukten av oppvaskmiddelet. Jeg husker at jeg var så uendelig fascinert av det og at jeg nok var ganske slitsom, siden jeg insisterte på å gjenta prosessen og dermed rett som det var dro ut proppen igjen før oppvaskkummen rakk å bli fyllt.

oppvask

(Nei, det er ikke meg på dette bildet.)

Jeg kan ikke ha vært særlig gammel, men jeg husker at jeg sto på en stol ved siden av moren min. Det var bare oss tre. Mamma, jeg og lillesøsteren min. Jeg var stor jente og skulle hjelpe til. Det var oss mot røkla. Vi skulle passe på lillesøster, vi. Jeg følte meg kjempeviktig og helt, helt uunnværlig. Jeg tror vi småpratet over oppvasken også. Gjerne etter en lang dag borte fra hverandre der vi begge var på de viktige stedene som het jobb og barnehage.

Jeg husker følelsen av å være nødvendig. Og hvor god den var. Det er i grunnen litt rart at vi foreldre er så redde for at barn skal føle at de er for nødvendige. Innen rimelighetens grenser er den jo god! Jeg ble sikkert lekt med også og har nok noen minner av det. Men følelsen av å stå på stolen for å bidra til at det superviktige “Oppdrag Oppvask” ble gjennomført ga veldig mye mer. Jeg var med, jeg trengtes og jeg var velkommen. Det må ha vært utfordrende også. For jeg var ganske så sta og ekstremt opphengt i disse første sekundene når oppvaskkummen fyltes. Jeg må ha dratt ut proppen utallige ganger.

I dag har jeg fyllt opp oppvaskkummen. Vi har jo oppvaskmaskin, men når det topper seg med oppvask og det er en del som må legges i bløt, så synes jeg det er greit å fylle den opp med varmt såpevann og slenge i ting som ikke kom med i oppvaskmaskinen i denne omgang. Ned i såpeboblehavet med det.

boble

Jeg blir fortsatt stående og kikke på de første sekundene som oppvaskkummen fylles med vann. Det er som å stirre inn i et bål. Og lukten av rent, varmt såpevann må jeg også snuse litt ekstra inn. Lukten, lyden og synet. Sammen bringer de meg tilbake til leiligheten i drabantbyen. Tryggheten midt i det hele. Det er nesten så det er uvirkelig at jeg ikke står på en stol og hjelper til.

Og det må innrømmes at jeg innimellom fortsatt drar ut proppen før oppvasken er ferdig fyllt. For minnenes skyld.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

  • http://avil.wordpress.com Avil

    Nydeleg skrive!

  • Lin

    Åh. Takk. *rørt*

    Twitter:

  • http://www.impelimp.wordpress.com impen

    Dette var veldig fint, Lin.

  • /blogg/2010/07/som-a-lane-penger-av-svigermor/ Som å låne penger av svigermor

    [...] jeg? Jeg vokste opp med dette forbildet. En mor som jobbet hardt for å klare utgiftene til boliglån, barnehageplasser [...]

blog comments powered by Disqus