Da jeg først dro frem kjepphesten min om dette temaet, var jeg ikke klar over hvor mange ganger jeg ville føle behov for å rope det ut igjen og igjen. Nettopp dette om hvor vanvittig skadelig det er dette synet, der man betrakter barn som eiendeler eller kun vedheng til de voksne. Men jeg synes at det kommer opp igjen og igjen, og for hver eneste sak i nyhetene som gir meg følelser som spenner fra sinne, tristhet og frustrasjon så ser jeg denne røde tråden. Hver gang.

Noen ganger ser vi hvor ille det kan gå når vi ser ekstremvarianter av dette.

Men dette begynner jo ikke bare der. Og det har selvsagt heller ikke alltid et like skadelig utfall. Men allikevel…

For meg som har flere barn enn gjennomsnittet, har nettopp dette vært noe jeg har vært opptatt av. At barna skal bli sett og respektert som de unike menneskene de er. At valgene vi tar på deres vegne skal tas med vissheten om at man velger for et annet menneske enn seg selv. Barnehage eller ikke barnehage? Steinerskole eller vanlig skole? Stor familie eller liten familie?

Barn som eiendom og/eller vedheng er ogsÃ¥ en holdning som jeg tror er med pÃ¥ Ã¥ øke sannsynligheten for at folk ikke reagerer nÃ¥r de lurer pÃ¥ om noen har det bra. En ting er at man ikke tør Ã¥ se. At man skÃ¥ner seg selv og velger Ã¥ se en annen vei. Men ogsÃ¥ holdningen om at andres barn ikke er noe man skal blande seg med. Andres barn – andres eiendom – andres business, kan det virke som om man lett tenker.

Selvsagt må man skille mellom normalvarianter av barneoppdragelse og familieforhold. Selvsagt blir det feil å kjøre frem et valg og et levesett som Det Eneste Rette™ og nedvurdere alle som velger noe annet.

Men en av de mest barnefiendtlige holdningene i samfunnet i dag er holdningen om at barn er en slags eiendom som foreldrene uforstyrret skal kunne behandle deretter selv om det er skadelig. At barn ikke er selvstendige individ som bør behandles med den respekt som de fortjener. At ingen skal ha rett til Ã¥ «blande seg» opp i hvordan man selv velger Ã¥ behandle sin «eiendom».

Jeg må innrømme at det hender at jeg, når jeg leser medias fremstilling av et barnevern som har fratatt en familie barna, noen ganger stusser litt når foreldrene i sin frustrasjon ser ut til å mene at det er nettopp deres eiendomsrett som har blitt krenket.

I sitt innlegg i dag skriver Jan Storø (Førstelektor ved barnevernutdanningen, HiO) nettopp noe om dette, i forbindelse med at han tar opp «monster»-betegnelsen som i disse dager brukes om Josef Fritzl. Og jeg synes han med noen setninger sier det jeg vil frem til sÃ¥ godt at jeg gjerne vil sitere ham pÃ¥ dette:

For meg blir saken viktig også fordi noen mennesker mener at de eier barn, og kan gjøre hva de vil med dem. Hvis vi forstår Fritzl som menneske, og tar i bruk den frustrasjonen mange føler over det som har skjedd disse barna, kan vi bruke den til å forstå hvorfor det er viktig å utstyre seg med et sterkt barnevern.

Jeg vil for egen regning også legge til ordet kompetent. Et kompetent barnevern.

Tro for all del at jeg ikke har tro på at barnevernstjenesten her i landet er inkompetent, for det mener jeg ikke. Det har sine styrker og svakheter. Men jeg mener at man ikke trenger å være dårlig for å bli bedre. Og jeg tror at det innen et såpass viktig felt som barnevern er viktig å stadig bygge videre på kompetanse, jobbe med holdninger og rett og slett investere i de menneskene som har tatt på seg oppgaven med å se det vi andre knapt holder ut å tenke på.

Og jeg gjentar gjerne sitatet av Khalil Gibran, som jeg tror vi alle har godt av å huske på nå og da:

“De kommer gjennom dere men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.”

Relaterte innlegg:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...