Avlastning
Jeg syntes ikke at vi trengte det, i grunnen. Visst krevde dette barnet mer av oss enn andre barn ville ha gjort, men vi klarte det jo. Vi liker ham jo så godt. Midt i alle de rare påfunnene og behovet for rask reaksjon, så er han jo så utrolig morsom, kjærlig og givende å være sammen med. En virkelig trivelig fyr som det er utrolig artig å være sammen med. Hvorfor skulle da vi ha avlastning? Vi er da ikke utslitt, er vi det?
Men så dukket det opp noe. Et tilbud for barn som ham. Et lite Albuerom. Ikke for oss, men for ham. En sjanse til å være en i mengden. En sjanse til å være velkommen blant jevnaldrende. En sjanse til å bli sett og tatt vare på av noen andre enn oss. Noen som også skjønte hvor fin han er. Å kunne dra på leir en gang i måneden og ha det veldig, veldig kjekt. Å spise deilig mat, være ute i frisk luft, se film på en stor hjemmekino i “Sjøstua” sammen med mange andre som også har med lørdagsgodtet sitt. Kanskje bytte litt seg imellom også. Å sove på deilige senger i flotte rom. Og å være sammen med leirledere som er like mye ungdom som voksne. Gode rollemodeller. Hyggelige og omsorgsfulle. Dette ville være midt i blinken.
Så vi søkte. Søkte kommunen om avlastning på dette stedet.
Det var både trist og rart da kommunen var fullstendig enig i at vi trengte avlastningen. Vi var jo ikke utslitt. Men gutten var overlykkelig. Han ville dra med en gang, han. Han telte dagene. Tenk det. En opplevelseshelg hver måned.
Den første helgen var rar. Vi hadde pakket i flere dager. Gutten ville ikke vente. Og vi måtte nok som oftest pakke ting opp igjen. “Nei, du får ikke lov til å ta med vifteovnen.”, “Nei, den er storebror sin.”, “Du trenger ikke å pakke ned pute og dyne. Det har de der.”
Vi hadde jo tidligere vært på stedet og sett oss om sammen med gutten. Og likt både stedet, opplegget og de som jobbet der. Men så er det dette med å sende fra seg det kjæreste man har, da. Ville han føle seg avvist? Ville han våkne om natten og lengte hjem? Hvordan har han det nå? Hva har vi gjort? Sendt bort barnet vårt? “Vi kan klare det selv, altså. Han er ikke så til bry at vi ikke vil ha ham. Tenk om noen tror det. Tenk om HAN tror det.” Det var mange rare tanker den helgen. Tanker og tårer.
Så kom han hjem. Vi hentet på bussen. En lykkelig gutt med roser i kinnene. Støyende og gira. Som fortalte om Heksespranget, nye venner, kule voksne, deilig mat, trommer, brettspill, disco og….en kjeftefri helg! Tenk det. Han hadde møtt noen andre voksne enn oss som forsto ham. Gutten strålte. Øynene strålte. Og så fort vi kom hjem var nedtellingen til neste helg i gang.
Den neste avlastningshelgen skjedde det noe rart. Gutten dro lykkelig avgårde, og vi klarte å tenke på noe annet innimellom også. Og rare ting skjedde med kroppen.
Beredskapen forsvant gradvis fra kroppen. Skuldre jeg trodde var senket, sank ytterligere et hakk. Søvnen jeg trodde var dyp, ble mye tyngre og mer energigivende. Kloen som hadde et fast grep mellom skulderbladene, løsnet gradvis taket i løpet av lørdagen. Det første døgnet merkes det ikke så godt. Man føler kanskje at det er da slitenheten kommer. Så rart. Man blir sliten det første døgnet. Mer enn man var dagen før. Eller det blir kanskje rom for å kjenne etter. Jeg vet ikke. Det er bare litt tomt og man kjenner på apatien. Så kommer den første natten, og man overraskes av den gode søvnen.
Utover lørdagen merker man det. Kroppen har sluppet taket litt. Den er ikke i konstant beredskap. Man hviler. Man trodde at man gjorde det før, men så oppdager man en helt ny dimensjon. “Så det er sånn andre har det…”
Gradvis innser man at den avlastningen man ikke ville ha og slett ikke ville ønske, har en effekt. Alle “men jeg klarer det jo selv!”-tanker dysses ned av tanken på hvor utrolig kjekt gutten har det. At det ikke bare er for en selv. Man kan ofre den stoltheten for gutten sin skyld. For at han skal få kose seg en helg i måneden.
Ellers er livet ganske uforandret. Man er ikke totalt utslitt på alt. De andre barna er jo her og noen ganger har de også overnattingsbesøk. Det er allikevel en helt annen type beredskap enn den som kan legges bort for en helg. Det er et helt sett med påfunn, impulser og reaksjoner som man ikke må være beredt for hele tiden i den helgen.
Søndag morgen. Enda en deilig natts søvn. Utrolig at man kan sove så tungt og være så våken når man våkner. Det første jeg tenker på er gutten. “I dag kommer han hjem”. Tanken begeistrer. Jeg gleder meg! Til klemmene, til latteren og til å bare være sammen. Jeg merker ikke når beredskapen slår seg på igjen. Kanskje er det overskuddet som gjør at det bare skjer umerkelig. Kanskje blir det overskygget av gjensynsgleden. Av leken. Av humoren. Av den gode følelsen av at alle er hjemme igjen. Huset er fullt. Lykken man føler når man går “kveldsrunden” og ser at ingen seng er tom.
Enda en helg med avlastning er over. Man har enda en gang blitt overrasket over roen kroppen finner. Og man er enda en gang veldig bevisst på egen lykke og takknemlighet. Spesielt lykken og takknemligheten over at han kommer hjem. Her hvor han hører hjemme.
Vi er klare for en måned til.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Jeg syns dere trengte det. Nyt det til fulle uten dårlig samvittighet.
Noen ganger syns jeg at jeg trenger det også.