ball

For et års tid siden var det et gymproblem i familien. Nei, jeg snakker ikke om meg. For en gangs skyld.

Den hypre hadde nemlig bestemt seg for at gym ikke var noe han skulle ha. Ikke tale om! Gymtøy ble ikke tatt med på skolen, og når det ble brakt dit så nektet han fortsatt. Gym var rett og slett ute!

Det var da jeg «oppfant» Gymboka.

Kort fortalt er det en liten notisbok der det på innsiden av den ene «permen» er en liste over hva som skal til for å ha gym med suksess. Altså ting som «Ha med gymsko, joggebokse, t-skjorte, rene truser, håndkle..» osv. I tillegg til punkter om deltakelse og hva man gjør etter gymmen. Det skulle være tydelig hva forventningene var.

På innsiden av den andre permen sto det en beskjed til gymlæreren. Eller vikaren, dersom de hadde det. «Hei lærer. Vi prøver nå noe nytt for å bedre X sin deltakelse i gymmen og det ville vært fint om du kunne hjelpe oss.» Og så beskrev vi hva målsetningen var og forklarte hvorfor sønnen ville komme til gymlæreren og be om en signatur på «godkjent gymtime». I tillegg til at vi forklarte at vi nå knyttet disse signaturene opp mot lommepenger.

Ja, jeg vet. Noen vil kanskje synes dette lukter bestikkelser, men skolen er jobben hans og vi har veldig god erfaring med belønningssystemer om man vil ha noe gjort. I alle fall i starten, før annen motivasjon kommer snikende.

Vel. Lærerne har fulgt villig opp og de er rent imponert over fremgangen. Timene han nektet å delta i uansett hva man sa eller gjorde har nå blitt der han virkelig utmerker seg positivt. Sånn går det når man tar mødres idéer på alvor. ;)

Ok, så var det kanskje en strek i regningen at de i år skulle øke fra en til to gymtimer i uka. Men på den annen side: Sønnen var helt i ekstase over denne økningen. Det ville han definitivt IKKE ha vært tidligere.

Lærerne er nok litt gira på denne idéen også, og de skriver rett som det er ekstra ros i boka og ikke bare signatur. Noe som er godt for en gutt som har noen mindre gode opplevelser av å ikke mestre, at lærere kun tar kontakt for å fortelle om problemer osv. Nå kan han stolt som en hane komme hjem og dele positive tilbakemeldinger fra læreren med oss. Bare det i seg selv har stor verdi. Han var nesten fortvilet da han for en stund siden var syk på selveste gymdagen. Det var bare så urettferdig, for han hadde tross alt en jobb å gjøre, lærere å imponere og lommepenger å cashe inn.

Men uansett: På den siste tilbakemeldingen han fikk sto det noe han har levd på siden.

Det sto:

«Gratulerer med årets serve.»

Vet dere hva han hadde gjort? Gutten som måtte ha hjelp for dårlig motorikk og slike ting for mange år siden?

Han hadde stått langt unna nettet og ballen hadde truffet midt i. Uten kontakt med kanter eller noen ting. Årets serve!

Han snakker om det enda, selv om det har gått flere dager. Stolt som en hane. «Årets serve!» skryter han til alle som vil høre på. I tide og utide, I might add. *humre*

Og han instruerte meg om at dette måtte i bloggen. Så absolutt alle kan få vite hvem det er som sto for årets serve i gymmen.

Så da har jeg gjort det.

Og i all min stolthet over hans bragd og min superlure plan, så sender jeg en takknemlig tanke til lærere som er sporty nok til å hive seg på en mors idé hun tror kan funke. Lærere som ikke bare nøyer seg med å mumle et «bra» når gutten mestrer, men som faktisk får ham til å føle seg som en konge. En gymmester. Som «Han som sto for årets serve» på skolen sin.

Det er stort, det.

Det er lærere på sitt beste.

Noen ganger er det viktigste ordet en lærer kan si til en elev «Wow!»

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...