• Home
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Åpent brev til Sylvia Brustad

Kjære Sylvia,

Er det greit at jeg bruker fornavnet ditt? Dette er ikke å regne som noe særlig formelt brev, skjønner du.

Men altså: Det jeg lurer på i dag er følgende:

Hva i alle dager er det du driver med?

Jeg er blant de som enda ikke har kommet over de berømte ordene dine om “seddelpressa”. Faktisk har jeg blitt såpass provosert av de at jeg fikk lyst til å sende deg i skammekroken. Det er så utrolig arrogant og kunnskapsløst å beskrive forskjellen på liv og død for mange av de vi i helsevesenet skal være der for på den måten. Ja, for selv om vi selvsagt skal være lojale overfor arbeidsgiver, så fortjener faktisk pasientene vi er der for lojalitet. Mange vil kanskje si at det er de som skal ha lojaliteten først og fremst også.

Så jeg blir faktisk sittende og måpe litt, jeg. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan du tenker og klarer å få 2-3 til å bli 5. Er det fordi det ikke er valg enda? At du vil ta de upopulære valgene nå, slik at du kan bedrive gavedryss når neste valg nærmer seg og vi skal tenke at “Jøss. Hun Brustad-dama er virkelig raus, altså!”

Tror du virkelig at vi husker så dårlig?

“Men det skal ikke gå ut over pasienttilbudet” er en velbrukt frase i slike sammenhenger. Du finner knapt en som jobber i helsevesenet med daglig kontakt med pasienter som tror på dette.

Jeg har tidligere uttrykt et ønske om å gi noen politikerne en pause. Henvise til PPT, kanskje?

Deg har jeg derimot lyst til å sende ut i praksis. Jeg vil at du skal få erfare hvordan det er å se konsekvensene av slike kutt i det daglige. At du skal være den som ikke har anledning til å hjelpe på grunn av uvettige valg tatt av politikere. For her nedefra så virker det ganske så kaldt og umenneskelig.

I Ambulansesaken har du vært ute og kommentert noen ganger. Som i denne artikkelen:

Hun sier at hun forstår det hvis folk har mistet tilliten til helsevesenet etter ambulansesaken.

- Det er vel ingen som kan være uberørt etter det som har kommet fram. Det er klart at mange stiller spørsmålstegn ved tilliten etter dette, sier Brustad.

Ambulansesjåførene nektet nødvendig helsehjelp til noen som trengte det. Man kan si mye om den situasjonen, og jeg har vært en av de som har ment og skrevet noe om det.

Men forstår du at du faktisk gjør det samme selv? Nekte folk helsehjelp, altså? Forskjellen er vel mest at du overlater drittarbeidet til de mange legene og pleierne ved landets sykehus. For deretter å snakke til dem som om de var uskikkelige barn når de ikke er fullt så kyniske. Det er nemlig litt vanskelig når man må se folk i øynene. Du burde prøve selv.

Og forstår du at tilliten til deg også blir rammet?

Jeg vil så gjerne tro at du ikke forstår. Men når jeg leser talen du holdt for bare noen få måneder siden, så kommer det jo frem at du sannsynligvis vet veldig godt hva dette dreier seg om. Da sa du nemlig bl.a. ting som:

Vi regner med at ca 130 000 familier her i landet lever med psykisk sjukdom og rusproblemer. Ca 15 000 barn og unge lever i familier der en av foreldrene er innlagt i sjukehus med psykisk sjukdom. Mange av disse barna har stor risiko for å få psykiske lidelser selv, hvis vi ikke følger opp.

Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en måte som gjør at barna reagerer. Vi vet at barn og unge som vokser opp i familier med rusproblemer, har større risiko for å få rusproblemer.

De grunnleggende politiske veivalgene vi gjør, er avgjørende for hva slags samfunn vi har og om vi har en utstrakt hånd til mennesker som trenger det.

Eller her, der du sa:

I Oslo er det 12 års forskjell i levealder mellom Vinderen i vest og Sagene i øst. I Finnmark er levealderen kortere enn her i sør. Sosiale ulikheter i befolkningen skyldes forhold i samfunnet – og disse forskjellene er urettferdige. Forskjellene henger sammen med grunnleggende forhold som inntekt, utdanning, oppvekstvilkår og arbeid. Og det henger sammen med arbeidsmiljø og bomiljø, helseatferd og med tilgjengelighet til helsetjenester.

Denne regjeringa kan ikke akseptere at ulikhetene øker. Vi vil gjøre noe med dem. Det er fellesskapets ansvar å sørge for en mer rettferdig fordeling av ressurser, og det er vårt felles ansvar å ta grep om utfordringene vi har på folkehelsefeltet.

Eller her:

I tillegg til at rusbehandling blir styrket gjennom at det legges til rette for at all pasientbehandling kan økes med 1 ½ pst, er det foreslått en særskilt styrking av spesialisert rusbehandling med 46 mill. kroner.

Eller i din hilsningstale til nyutdannede sykepleiere ved Høgskolen i Oslo:

Vi trenger ”de varme hendene” som filmskaperen Margret Olin beskrev så flott for noen år siden. Og med varme hender mener jeg selvfølgelig direkte pasientkontakt – men jeg mener også:
• respekt og evne til omsorg for pasienter, pårørende og kolleger,
• å være aktiv i et tverrfaglig team,
• å kunne samhandle og være bindeledd i tjenesten,
• å tenke selvstendig
• og ta ledelsen når det trengs

Alt dette kan symboliseres av begrepet ”varme hender”. Det er å sette mennesket i sentrum.

(Min utheving)

Men hva gjør du, Sylvia, når helsearbeidere ser at behandling trengs? Når de tar ansvar, tar ledelsen og gjør kloke valg? Du tror vel ikke at julebordene i helsevesenet er så fantastiske at det er der pengene forsvinner, vel?

I samme tale sa du også:

Som sykepleiere er dere etterspurt i nær sagt alle deler av helsetjenesten. Dere kan velge og vrake hvilken jobb dere vil ha. Og jeg vil tro at det meste er interessant og spennende. Men jeg vil særlig trekke fram mennesker med kroniske sykdommer, psykisk syke i alle aldre, rusmisbrukere og eldre mennesker med pleiebehov. Dette er pasientgrupper som tradisjonelt ikke har hatt så høy status blant helsepersonell. Jeg håper at dere kan bidra til at disse pasientgruppene blir attraktive å arbeide for og sammen med.

Disse pasientene trenger sammensatte tjenester – ofte over lang tid – for å kunne leve et godt liv og mestre hverdagen i lokalmiljøet sitt. Som sykepleiere er dere nøkkelpersoner i samhandlinga som er nødvendig rundt disse pasientene. Dere kan se hvordan ulike tjenester og personell kan samarbeide og sy sammen gode tilbud lokalt og formidle hjelp fra spesialister når det trengs.

Jeg håpet at DU ville bidra, jeg. Til at det ble, om ikke attraktivt, så i alle fall mulig å jobbe mer med disse gruppene. Ser du ikke at du er en nøkkelperson selv? Hvor høy status har disse pasientgruppene for deg når du kan rasere tilbudet de trenger?

Det siste avsnittet der jeg siteter deg synes jeg forresten er skremmende. Fordi det viser jo at du vet dette. I alle fall har du tatt ordene i din munn. At disse pasientene trenger nettopp det behandlingstilbudet du nå er i ferd med å rasere. De trenger nettopp denne langtidsbehandlingen du nå vil erstatte med korttidsbehandling.

Vet du hva, Sylvia?

Du skremmer meg. Måten du i ett øyeblikk kan si noe og i det neste handle som om du ikke ante noe om dette, gir meg frysninger. Måten du klarer å beskrive hvor alvorlig og tragisk livet kan være for barn av rusavhengige foreldre i en tale når du samtidig brutalt kutter vekk behandling som kunne ha gitt nettopp disse barna en mulighet til å se sitt største ønske gå i oppfyllelse, nemlig en rusfri forelder, er grotesk.

Det er som sagt ikke valgår i år. Det er nå du har muligheten til å vise at du har litt integritet og medmenneskelighet. Nå som du sitter relativt trygt.

For jeg kan love deg at mange av oss som skal stemme når den tid kommer slett ikke har så dårlig hukommelse som du ser ut til å tro.

Og du?

Det er ingen skam å snu.

Innlegg som kanskje ligner:

• Unns…nei.. Unnsk… eh…
• Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
• Ambulansesaken igjen
• Feit skam
• Når symptomene brukes mot pasienten

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Copyright Fullt Hus | Using the DeepBlue WordPress Theme