Å telle barn
Som fembarnsmor er det enkelte ting som har blitt rutine. En av dem, er å telle barna.
Du skjønner, når fem barn og en vilter hund skal inn i bilen, så kan jeg love deg at de ikke går pent og rolig med bøyd nakke og lukket munn. Ok, kanskje lesehesten vår, da. Han på 14. Han leser nesten overalt hele tiden. Også når han går. Så han kan godt gå med nesa i en eller annen slags merkelig bok, som “Fysikk for ingeniører”, “Ringenes Herre” eller rett og slett et leksikon. Illustrert vitenskap er som regel også med, i tilfelle han skulle få lyst på litt lettere lesestoff. (Nei, jeg skjønner ikke hvor han tar det fra. Han er nok snart glupere enn begge foreldrene sine tilsammen. )
Men ellers, så er det kanskje en som synger, to som krangler, en som løper i forveien, en far som roper til han som løper at han skal gå pent fordi det er biler der og en logrende hund som gleder seg til å dra på tur. Og en billion henvendelser til meg. “Mamma, kan vi…”, “Mamma, han gjorde…” og “Mamma, jeg synes…”
I et sånt kaos er telling et absolutt must. Vi setter oss i bilen, de små får hjelp med beltene sine av et eldre søsken som sitter ved siden av, dersom de ikke klarer selv. Og så hysjes det. For nå skal det telles.
Jeg starter med eldstemann. Roper navnet hans.
“Ja”
“Har du på belte?”
“Ja”
“Flott!”
Og så fortsetter jeg videre nedover til alle er telt og har tatt på beltet. Her er det ikke lov å tulle, flåse eller bytte tema. Her skal det telles!
En stor synd i denne tellerunden er å ikke rope opp hunden. Dersom man tilfeldigvis skulle være så grusom at man ga seg etter å ha telt alle 5 barna, så blir det bråk. For selvsagt må Ludvigsen telles også. Så da gjør man det.
“Ludvigsen, er du med?”
“Voff, voff, voff!” roper Knoll og Tott i kor. Dette er visst like fantastisk morsomt hver gang. Hver eneste gang. Det eneste er at Knoll og Tott synes det er så gøy å svare for Ludvigsen at de gjerne glemmer å sjekke om bikkja faktisk er med. Så da må som regel et eldre søsken forsikre om at joda, Ludvigsen er med.
Om tellingen uteblir, så kan du vedde på at man får høre det av noen fornærmede unger i baksetet. Svar som “Jeg ser jo at dere er her” avfeies med et fnys. Her SKAL det telles!
Det hender at mannen mener det er litt i overkant hysterisk. Kanskje det er det. Samtidig så ser jeg jo hvordan f.eks. niesen min fryder seg over å bli telt når hun er med på tur. Verdens største smil kan man se i bakspeilet da, når det endelig er hennes tur til å bli ropt opp. Og dersom mannen sier noe mer om hysteri og opptelling, kan jeg heretter bare vise til historien om de som presterte å glemme igjen toåringen sin på en flyplass.
Og så kan jeg si: “Hah! Der ser du hvordan det går dersom man ikke teller.”
Jeg har en plan. 
Innlegg som kanskje ligner:
- 8 fordeler ved å ha en stor familie
- Michelle Duggar gravid med sitt 18. barn
- Bilder fra livet i en stor familie
- Enda en fordel med å ha stor familie
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Hehe. Jeg tror jeg kjenner til en mangebarnsmamma i USA som gjorde nettopp det en gang.
Twitter: FulltHus
Å så utolig herlig skrevet! og dessuten har jeg full forståelse for telling, det er tingen når det kommer til barn.. de overalt og ingensteder, prater og babler så man selv ikke har en klar tanke i hodet, og for å få ned stressnivået føles det greit å ha tella alt som skla inn..;)Så VET man.. at barn digger gjentagelse er også en slager .. Og like gøy hver gang! Herlig 
Det er nok et spenningsmoment hver dag og voffe for hunden..
Tornerose’s last blog post..Episode 2 av “Vær så god å bli gærn”
Hihih, så komisk
Tornerose’s last blog post..Episode 2 av “Vær så god å bli gærn”
Hihi, du må også passe på å ikke telle med en av nabobarna istedet, som i første Alene Hjemme filmen…
Minneapolise’s last blog post..Småsløv eksamens-assistent